Det er ikke tilfeldig at Dune-gründer Fredrik Haga flytter til Sveits. Han har tidligere skrevet «Jeg vil ikke ha hjelp fra norske politikere, bare slutt å gi meg midtfingern«. Begge tekstene er lesverdige, og de belyser et viktig poeng om at norsk politikk får rike mennesker til å ønske å forlate landet. Jeg skal imidlertid skrive om et annet poeng her som ikke har vært nevnt i debatten.
Nesten all statlig virksomhet, enten det er skattlegging eller utgifter, begrunnes med hensynet til de fattige (venstresiden) eller vanlige folk (høyresiden). De som skal bære byrden, i så stor grad som de kan tåle, er de rike. Det er selvsagt tvilsomt å bruke mennesker som virkemidler til ens politiske mål, selv om de er rike.
Det som er viktig å undersøke er om systemet faktisk virker etter hensikten. Det er det grunn til å tvile på. Offentlig sektor er en «grabbe til seg fra flertallet-bufeet» der alle forsøker å forsyne seg mest mulig. Alle får litt, men mange får mindre enn de bidrar med. Spesielt når det gjelder muligheter til å endre sin livssituasjon, istedenfor å stivne fast i problemene. Det er nemlig slik at de som får mest ofte er de som er størst og sterkest, og ikke minst en konstant, fast pressgruppe. Og de som virkelig trenger det, er vitterlig ikke i den gruppen.
I Norge bruker det offentlige over 2000 milliarder kr hvert år. Det er omtrent 730 000 kr per sysselsatt i dette landet. Og likevel faller folk utenfor systemet. Og likevel får vi sterke historier med mennesker som sliter. Alle som er for et bedre liv for disse, bør stille seg spørsmål ved om løsningen er mer penger inn i det eksisterende systemet eller om det er en systemfeil? I disse dager foregår det en del pengeinnsamlinger blant mine venner på Facebook til ulike gode formål. Jeg merker meg at ingen av disse i det hele tatt vurderer å donere disse pengene til statskassen, selv om de ofte er tilhenger av økte offentlige utgifter. De vet innerst inne at det finnes bedre alternativer.
De fattige og de vanlige er imidlertid stuck med dette systemet. Det er bare de rike og vellykkede som har alternativer. Av hensyn til de fattige, lager man et system som kun de rike kan slippe bort fra. Sådan er sosialdemokratiet.
