Slo liberalismen rot i Norge?

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 3-6, 1992.

---

Hvilke nordmenn har stått på barrikadene og kjempet for de liberale ideer? Hvor langt kom de med sitt forehavende?

Det spørsmålet jeg er bedt om å gjøre rede for (1), om liberalismen har slått rot i Norge, er ikke lett å besvare. På den ene siden er liberalisme i seg selv et så mangfoldig fenomen, slik Hart (2) og Liggio (3) har vist, at man må spesifise­re nøye hva man mener når man an­vender det. På den andre siden kan man si at Norge de siste par hundre år stort sett har vært et humant og liberalt land sammenlignet med resten av verden. Skal vi betrakte oss selv, vil vi vel kunne si at vi er et relativt fredelig folk som ik­ke har vært så opptatt av statsmakt.

Nordmenn levde i flere hundrede år under fremmed enevoldstyre uten å bry seg synderlig om det. Det lille tilløp vi hadde til opprør ble aldri noen masse­bevegelser. Selv Lofthus, bondeopprø­reren på midten av syttenhundretallet, klarte bare å samle en forholdsvis liten skare bak seg, selv om bøndene led un­der undertrykkelse fra eneveldet. (4) Vi må vel si i det store og hele at vi ikke er noe ideologisk folk med sans for masse­bevegelser.

Og det er kanskje her kontrastene til andre lands historie kommer inn. USAs konstitusjon vokste ut av et opprør, en folkebevegelse, som klart rettet seg mot statsmakten. Hadde Christian Lofthus vært en norsk Patrick Henry, og hadde han hatt en George Washington til å fø­re krig mot danskene og en Thomas Jef­ferson til å formulere det ideologiske grunnlag for den frie stat, så ville kan­skje Eidsvoll 1814 vært likt Pennsylva­nia 1776. Men slik var ikke vår historie, og derfor ble også det fundament som ble lagt på Eidsvoll 1814 anderledes enn det man fikk i USA.

Vi feirer i år en rekke jubileer. Det er 100 år siden parlamentarismen ble inn­ført og Venstre ble dannet. Høyre vil og­så snart feire sin 100 års dag. Det er og­så 100 år siden Statsøkonomisk forening ble stiftet. Disse jubileene gjør alle at oppmerksomheten rettes mot siste halv­del av forrige århundredet da liberalis­men var inne i en brytningstid. De har bidratt til en fornyet interesse for li­beralismen. Det er derfor naturlig å be­gynne med å trekke noen linjer gjennom norsk konstitusjonell historie sett i et li­beralistisk perspektiv. Men jeg vil også se litt på den økonomiske politikk gjen­nom de siste 150 år og si noe om det akademiske miljø og de politiske par­tiers holdning til liberalismen.

Rettsstatens tre ansikter

Noe av det mest fundamentale i et li­beralistisk samfunn er at konstitusjonen gir borgerne garantier mot statsmakten ? vi uttrykker det gjerne ved ordet retts­stat. Men vi finner ordet rettsstat brukt i forskjellige betydninger ? særlig tre er vanlige. Den ene er om en stat hvor ret­ten er basert på naturretten, en slik stat er bundet absolutt overfor borgerne. Den andre måten å definere en rettsstat på, er ved å kreve at lovene er forutsig­bare, at individet er vernet mot tilfeldige overgrep. En slik statsmakt er ikke bun­det absolutt, men all handling må skje innenfor lover og lovene kan bare end­res langsomt. Det tredje synet på retts­stat går ut på at et demokrati automa­tisk er en rettsstat, fordi folket styrer seg selv. Ideen er at flertallet alltid er en ga­rantist for mindretallet. Alle disse syne­ne er representert i norsk konstitusjonell debatt.

Innenfor hvilken av disse gruppene faller Eidsvollsgrunnloven? Det var noen ganske få som hevdet rene natur­rettsideer på Eidsvoll. Det kom til de­batt uten at disse nådde frem. Den ge­nerelle holdning synes å ha vært at man ikke skulle lage en grunnlov basert på absolutte rettigheter for individet. Slik utfallet ble, var ikke grenseoppgangen mellom individ og stat det viktigste i Grunnloven. Behandlingen av dette ble vag og gitt en mindre vesentlig plass ba­kerst i loven (5). Hvorfor denne uklar­het, vaghet? Ja, noe skyldtes den histo­riske bakgrunn, det var ikke noe opprør mot staten som sådan som skapte Eids­voll?samlingen. En annen viktig grunn var nok at de som skulle komme til å ut­gjøre statsstyret i årene fremover, em­bedsstanden, ikke ønsket å få sin po­tensielle makt for mye beskåret. For det tredje, ville en for skarp markering av naturrett skape et rettsbrudd og få sosi­ale følger som flertallet ikke ønsket. Derfor ble fx ikke privilegiene avskaffet i loven, men på den andre side fikk den private eiendomsrett heller ingen abso­lutt beskyttelse. (6)

Mange av de som møtte på Eidsvoll, levde i den merkantilistiske og til dels føydalistiske verden. (7) Derfor ble det på Eidsvoll snakket både om statlig næringsvirksomhet og statlig kontroll av utenrikshandel og næringsutvikling. En av de ledende menn, Jakob Aall, gikk imot full næringsfrihet fordi han mente det ville skade jordbruket. Vår fremste akademiker og landets eneste professor i 1814, Niels Treschow (1751 – 1833) var en gjennomført merkantilist (8). Jeg nevner dette fordi det nok har betydd en god del for den tradisjon vi etter­hvert har fått innen vårt statsstyre. Grunnloven ble vag og uklar når det gjaldt forholdet mellom borger og stat. Den overlot i stor grad til den vanlige lovgivning å trekke grensene.

Schweigaard og ‘Det Norske System’

Når vi likevel mot midten av det forrige århundredet fikk en meget liberal ut­vikling i Norge, skyldes det først og fremst at den utøvende makt, i praksis embedsstanden, var liberalt innstilt. Innflytelsen kom særlig fra England og hadde sammenheng med at Norge had­de nære handelsforbindelser med Eng­land og at vår økonomi ville profittere på en mer liberal verdenshandel. Den mest sentrale person blant de liberale embedssmenn var Anton Martin Schweigaard. Schweigaards mest li­beralistiske bidrag var kampen for en åpnere utenrikshandel, han var en slags norsk Cobden. Også næringslivslovene var han med på å gjøre mer liberale. Men i likhet med tradisjonene fra Eidsvoll, avviste han konsekvent naturret­ten. Hans holdninger var langt på vei i tråd med den engelske empiriske tradi­sjon fra Adam Smith (9).

Heller ikke Schweigaard var utpreget ideologisk, så hans liberalisme ble ikke konsekvent. Han støttet etterhvert den tyske økonomen Frantz Lists argument mot absolutt frihandel, og gikk bl a inn for toll for å beskytte nye næringer (10). Kanskje enda viktigere var den praksis han var med å utvikle når det gjaldt sta­tens engasjement i næringslivet. Histo­rikeren Jens Arup Seip har kalt det det norske system selv om det visstnok had­de sterke paralleller i bi a Frankrike (1 l).

Det norske system var den måten sta­ten gikk aktivt inn i enkelte næringer el­ler bedrifter på. Poenget er. at selv i den meget liberale periode vi hadde i mid­ten av forrige århundrede, engasjerte staten seg i næringsvirksomhet på en måte som har sterke paralleller til da­gens økonomiske politikk.

Det var fire faser i det norske system. Initiativet til en ny industri eller inves­teringer i samferdsel kom fra privat hold. Men staten gikk gjerne inn med garantier eller økonomisk støtte. Etter­hvert som oppbyggingen av industrien eller utbyggingen av kommunikasjone­ne var i gang, gikk staten inn i ledelsen eller driften av det nye selskapet. Det var likevel en forutsetning at driften av selskapet skjedde etter private former, fortrinnsvis som et aksjeselskap drevet etter vanlige økonomiske kriterier (12).

La oss foreta en liten sammenligning mellom jernbaneutbyggingen på 1800?tallet og oljevirksomheten de siste tyve år. Jernbanene kom i stand etter privat initiativ, men disse private kreft­ene hadde hverken teknisk kunnskap el­ler nok kapital. Det ble derfor tatt kon­takt med Stephenson i England som dekket halvparten av investeringsbelø­pet, og det ble bedt om statlig støtte til prosjektet. Initiativet til oljeboringen på Ekkofisk kom i sin helhet utenfra. Olje­selskapet Phillips var de første som had­de påvist mulige oljeforekomster der. De fikk gå i gang på egen risiko og med egen kapital. Jernbanene ble utbygget til dels gjennom statskontrollerte selskaper og til dels gjennom private selskaper. De statskontrollerte selskapene var de dominerende. Først senere kom kravet fra regjeringen om å samle alle banene i et statlig selskap. Utbyggingen hadde vært ledet av en jernbanekommisjon, og det var denne som rundt 1880 ville over­ta driften og kontrollen av jernbanene. Men det var først senere dette ble gjort ved opprettelsen av Norges Statsbaner. Da det viste seg at Phillips fant olje, kom kravet fra regjeringen om statlig deltagelse i driften og kontroll med ut­byggingen. Dette kravet ble lagt frem av en borgerlig regjering. Resultatet ble Statoil som ble etablert som selvstendig aksjeselskap, hvor staten eide 100% av aksjene.(13) Staten kjøpte også opp aksjene i Norsk Hydro slik at de i dag har kontroll der. Disse statsselskapene har rundt seg en rekke private selskaper som de i noen grad må konkurrere med.

Dette statlige engasjement i næ­ringsvirksomhet som går tilbake til den liberale periode i forrige århundredet, tilfredsstilte i hvertfall en av de beting­elser Adam Smith hadde satt for statlig næringsvirksomhet, at de ikke skulle være monopoler, men konkurrere med private foretak. Statsmonopoler opp­stod under første verdenskrig, og Ven­stre begrunnet opprettelsen av korn­monopolet med rasjoneringshensyn. Når disse monopolene ikke ble avviklet etter krigen, skyldtes vel det at Venstre var begynt å bli glad i statsmakt. Høyre ønsket primært å avvikle monopolet og klarte det i 1927, men måtte da gå med på kravet fra Bondepartiet om korntoll og korntrygd. Kornmonopolet ble gje­ninnført av Venstre og Arbeiderpartiet i 1928. Det som gjorde statsmonopolene mer permanente, var den krisen jord­bruket og fisket kom i mot slutten av 20 årene. Fra Bondepartiet kom kravet om kooperativer som ble en slags statsmo­nopoler der bukken bokstavelig talt ble satt til å passe havresekken. Nesten aldri i vår historie har kravet om stats­kontroll vært så sterkt som i krisen i slutten av 20?årene. Årsaken til krisen var ikke først og fremst børskrakket i USA, men den særnorske pengepolitikk som ble ført i tyveårene; paripolitikken.

Jeg skal ikke gå i detalj når det gjel­der paripolitikken, men uten tvil er den ved siden av verdenskrigene det som har gjort mest skade i økonomien her i landet i dette århundredet. Paripolitik­ken er historien om hva som skjer når politikere begynner å tukle med penge­verdien og inflatere økonomien. Men vi lar det ligge. Poenget mitt her er at selv om statlig næringsvirksomhet idag både er langt større og til dels av en annen art enn på 1800?tallet, er der en sammen­heng mellom deler av næringspolitikken dengang og idag. Paradokset er at tra­disjonen fra den liberale epoke innebar akseptering av store statsbedrifter. Bjørnstjerne Bjørnson illustrerer dette paradokset når han sier: «Schweigaards ideal var et folk, der til en viss grad nød næringsfrihed og almen oplysning, men var under sterk administrasjon.»(14) Jens Arup Seip sier om det samme at Schweigaards liberalisme bestod i å be­grense stortingets makt, ikke regjering­ens (15).

Aschehaug og høyes­teretts ‘prøvingsfunksjon’

Den politiske makt hadde etter 1814 vært todelt. Grunnloven skilte mellom den lovgivende og den utøvende makt. Grunnloven snakket også om den døm­mende makt, men uten å gi den noen politisk funksjon. (13) Ved innføringen av parlamentarismen i 1884 ble i praksis den maktfordelingen fjernet. Fra kon­servativt hold, og særlig fra noen frem­tredende embedsmenn med høyresidens leder professor Aschehaug, som var Schweigaards etterfølger, i spissen, ble det i de neste tyve-tredve år forsøkt å etablere Høyesterett som en politisk maktfaktor for å oppveie virkningen av maktkonsentrasjonen i Stortinget. Det man ønsket var å gi Høyesterett en så­kalt prøvingsfunksjon hvor den kunne underkjenne lover som kom fra Stor­tinget hvis de stred mot Grunnloven.

Få ting har skapt så mye strid blant historikere som tolkningen av denne hendelsen. Jens Arup Seip mener at prøvingsretten var i strid med Grunn­loven, at den ikke innebar noen styrking av rettsstaten, men var et reaksjonært for­søk på å bremse demokratiseringspro­sessen. (14) Johs Andenæs hevder at det allerede i 1814 Grunnloven var gitt en konstitusjonell funksjon til domstolene, og at det ikke var noe brudd med denne tradisjonen etter 1884 (18).

Nylig har Francis Sejersted som er i ferd med å skrive Høyres historie, satt frem en teori som gir et mer akseptabelt bilde av partiet Høyres politikk i denne perioden. (16) I følge Seiersted ble det ved Grunnloven innført en rettsstatstra­disjon i betydningen at lover og stats­styre heretter ikke skulle være tilfeldige, men forutsigbare og stabile. Denne fo­rutsigbarheten var frem til 1884 skapt ved todelingen av makten, som sikret at ingen av de to, Stortinget eller regjering­en, kunne handle eneveldig. Ved parla­mentarismens innførelse mistet vi den konstitusjonelle garanti som lå i makt­fordelingen Forsøket på å gi Høyes­terett en prøvingsfunksjon var derfor ifølge Sejersted et forsøk på å redde rettsstaten. At dette var overilet, at de­mokratiet, i følge Sejersted, viste seg ik­ke å være noen trussel mot rettsstaten, er en annen sak. Sejersteds poeng er at motivet bak prøvingsretten var å redde rettsstaten.

Her har vi to diametralt motsatte syn, det ene gjør Høyre til liberalismens og rettsstatens ypperste forsvarer, det and­re gjør partiet til liberalismens verste fiende. Hva mente man så i Venstre blant de som innførte parlamentaris­men?

Jaabæk og «Bondevennene»

Venstre var egentlig en koalisjon av en rekke grupper og bevegelser. En av dis­se gruppene var Bondevennene, og deres leder var Søren Jaabæk. Jaabæk var den eneste konsekvente liberalistiske agita­tor vi har hatt her i landet. Han var en slags norsk Thomas Paine. Han forsvar­te liberalistiske ideer konsekvent selv når disse ikke direkte var til fordel for bøndene. (17) Det het bl a i Bondeven­nenes formål: «at befordre den ma­terielle Udvikling og andet Fremskridt ved Bortryddelse af unødvendige Tvangslove og Andet, der er til Hinder for Selvvirksomheden og Udviklingen.» (21) Det som betydde mest av alt for Jaabæk var å begrense statsmakten.

Der var altså sterke liberalistiske strømninger innenfor venstrebevegel­sen. Hva var det som gjorde at disse for­svant da Jaabæk og de andre gikk inn under Johan Sverdrups paraply? Den viktigste grunn er nok det synet at når folket gjennom flertallet kontrollerte staten, når folket styrer seg selv, så opp­hører konflikten mellom borger og stat. Rettsstaten var ifølge Venstrelederen Sverdrup sikret i og med at flertallet hadde makten, og flertallet var mindre­tallets garantist (22).

Knutsens ‘sosialliberalisme’

En annen ting ar at den såkalte sosialli­beralismen hadde begynt å få sitt fotfe­ste i Norge. Sosialliberalismens opp­havsmann er vel den eldre John Stuart Mill. I Norge var det Venstrelederen Gunnar Knutsen som særlig represen­terte denne linjen. (20) Utgangspunktet er individualisme og individuell frihet. Men hos Mill var dette koblet med et sterkt moralsk engasjement. Idealet hos han var den selvstendige men sterkt mo­ralsk forpliktede person. Feilen er at denne moralske holdning etterhvert overføres på staten. Staten blir det in­strument der vår moralske forpliktelse settes ut i livet. Bak dette ligger en idé om staten som en slags syntese av en­keltindivider. Men sosialliberalismen kommer opp i flere paradokser. Det ene er dette fullstendig naive forholdet til staten. Det andre er det at når det mo­ralske initiativ ikke kommer fra den en­kelte, men fra det monopoliserte maktorganet staten, så er det lite igjen av den opprinnelige individualismen og friheten.

Det var kanskje ikke lett å se dette perspektivet i 1880 årene da staten tross alt var liten. Det er lettere å se det idag. Det viktigste i denne sammenheng er at både den sosialliberale innstilling og det synet at demokratiet i seg selv er en rettsstat, gjorde at Venstre ikke var opp­tatt av å sette grenser for statsmakten el­ler sterkere klargjøre forholdet mellom individ og stat. Som nevnt var Venstre en koalisjon av en rekke grupper, Bon­devennene, avholdsgrupper, målfolk, arbeiderforeninger, osv. Da disse kom til makten etter 1884, begynte det en slags politisk handel mellom disse grup­pene, en tradisjon som har fortsatt til i dag.

Den politiske byttehandel gikk ut på at hvis målfolket ville støtte avholds­folket, så skulle avholdsfolket i neste omgang støtte målfolket. Setter man dette i system, er det lett å se at man en­der opp med et samfunn dominert av særinteresser hvor ingen av særinteres­sene representerer et flertall i folket. Det er gjennom slik politisk handel de mindre særinteressene i sentrum av po­litikken etterhvert har fått dominere den politiske utvikling i Norge og hvis mest synlige resultater er reguleringen av jordbruk og fiske, samt alkoholpolitik­ken. Dette var en tradisjon som ble inn­ledet av Venstre, og som ble muliggjort av at demokratiet ikke hadde noen be­grensninger.

Castberg og ‘naturretten’

Vi har altså tre syn som alle hevder å re­presentere rettsstaten og den liberale tradisjon. Naturrettstradisjonen fikk aldri noe skikkelig fotfeste i Norge på 1800?tallet. Etter andre verdenskrig dukket den imidlertid opp. Erfaringene fra Hitler?Tyskland hadde vist at en de­mokratisk valgt forsamling ikke repre­senterte noen garanti for mindretallet. Etter krigen lette man etter et nytt fun­dament for lovene og søkte tilbake til naturretten. Frede Castberg kom til å spille en stor rolle i dette arbeidet både i Norge og internasjonalt. Men selv ikke Frede Castberg kunne akseptere en konsekvent bruk av naturretten. Det vil­le bl a ført til konflikter med det sosialdemokratiske Norge hvis fx den priva­te eiendomsretten skulle gis absolutt lovbeskyttelse (24).

Keilhau og prisloven

Sosialdemokratiet innførte de særkalte fullmaktslovene, som betydde at mak­ten ble forskjøvet fra Stortinget over i byråkratiet. Dermed var Venstres ide om all makt i denne sal forlatt. Full­maktslovene, særlig Prisloven skapte strid. En av de som deltok, økonomi­professor Wilhelm Keilhau, gav denne karakteristikken av forslaget til prislov: «Forslaget vil i realiteten overlate det til noen akademikere uten selvstendig er­faring fra produksjonslivet, uten kunn­skap til arbeidsvilkårene, uten bransje­kyndighet og uten økonomisk ansvar å skalte og valte med all økonomisk virk­somhet i landet. Etter «skjønn». Et mer perverst samfunnssystem har aldri vært utpønsket.» (25)

Dette er vel en av de sterkeste uttalel­ser som er kommet fra en norsk aka­demiker og et av de få tilfellene da kri­tikken av en lov skjer med henvisning til naturretten. Jon Lyng som behandlet det samme i boken Veksten i Statens Makt så den samme faren som lå i full­maktslovene, men hans avstand fra dem var mer begrunnet av hensiktsmessig­hetsbetraktninger (26).

T J B hoff og Farmand

Hele den positivistiske rettstradisjon, som er den betegnelsen vi bruker på et rettssystem som betrakter enhver gyldig vedtatt lov for rett, kom tidlig til Norge. Innflytelsen kom fra den historiske sko­le i Tyskland. Den historiske skole fikk også innflytelse på det økonomiske mil­jø, men her utviklet det seg parallelt en østerriksk tradisjon. I de første 30 år av dette århundredet stod ideene til Carl Menger og hans skole sterkt ved det Sosialøkonomiske Institutt. W Keilhau var en av de som var under innflytelse av østerrikerne. Han kom til å stå som en av de få liberalistiske tenkere i mellom­krigstiden. Jeg vet ikke om det skyldtes innflytelsen fra ham, men Trygve J B Hoff skrev sin doktoravhandling i øko­nomi ved Sosialøkonomisk Institutt om et emne som opptok østerrikerne sterkt; økonomisk kalkulasjon i sosialistiske land. Få har vel som Hoff systematisk foret Norge med liberalistiske ideer utenfra. Gjennom årene har både Lud­vig von Mises, Friedrich von Hayek, Miltort Friedman og mange andre li­beralere fylt spaltene i Farmand.

Høyre – Liberalisme eller konservatisme?

Men om de liberalistiske tankene har vært der, betyr det ikke at de hadde noen innflytelse. Høyre fremstod i mel­lomkrigstiden som forsvarer av den li­berale tradisjon. Men deres sparepoli­tikk og motstand mot sosialisering var aldri fundert i noen dypere liberal filo­sofi. Da Høyre skulle lage et ideologisk fundament i 60?årene, et arbeid som ble ledet av Lars Roar Langslet, ble det tatt sterk avstand fra den klassiske økono­miske 1iberalismen. Verdikonservative har frem til i dag følt behov for å di­stansere seg fra liberalismen.

Høyre-historikeren Francis Sejersted har derimot prøvd å dempe ned noe av konflikten. (24) Sejersted mener det all­tid har vært Høyres politikk å føre en moderat linje. Derfor støttet man både en moderat liberalisme og en moderat statskontroll i 30?årene. Høyres for­mann i 60 årene, Sjur Lindebrække, gikk inn for blandingsøkonomi som svar på Arbeiderpartiets statsdirigering i 50?årene.

Både Langslet og Sejersted ønsker å ta det de liker av liberalismen og kalle det konservatisme. Det de liker er retts­statstradisjonen, det de misliker er den liberalistiske økonomi (28). Det de like­vel ikke klarer, er å gi et overbevisende svar på hvordan rettsstaten kan sikres når samfunnets økonomi er statsdiri­gert. Begrepet moderat gir ingen holde­punkter for hvor langt statskontrollen kan gå. Før eller senere må det settes en grense mellom individ og stat, og da gir konservatismen få holdepunkter, er jeg redd.

Vi skal ikke dvele ved disse grense­oppgangene. Vi kan konstatere at noe sammenhengende innflytelsesrikt liberalistisk miljø har vi ikke hatt her i landet. Og da er vi tilbake til det egent­lige spørsmålet; slo liberalismen rot i Norge? La meg få svare ved å sette det hele litt på spissen og vel vitende om al­le de forbehold man må ta når man sva­rer på et slikt spørsmål: Vi har ingen sammenhengende tradisjon som konsek­vent har forsvart de liberalistiske ideer i Norge hverken i politikken eller i det aka­demiske miljø, men det er mye liberalsi­me i norsk historie de siste 150 år. Ut­gangspunktet er derfor positivt, ? libera­lismen burde ha et godt rennome i Norge når den ikke kan stilles til ansvar for po­litikken de siste 100 år.

Fotnoter

• (1) Denne artikkelen ble presentert som et foredrag ved Den første liberalistiske kon­feranse i Norge. Oslo 84 03 17.
• (2) D Hart, Den klassiske liberale tradisjon, foredrag ved Den første liberalistiske kon­feranse i Norge. Oslo 84 03 17.
• (3) L P Liggio, Fremveksten av den moderne liberalisme ? internasjonalt, foredrag ved Den første liberalistiske konferanse i Norge. Oslo 8403 17.
• (4) K Mykland, Norges historie. Oslo: 1978, bind 9, s. 56.
• (5) J A Seip, Utsikt over norsk historie. Oslo: 1974, s. 49.
• (6) H C G Johnsen, ”Kampen om næringsfriheten på Eidsvoll”. Ideer om Frihet 2/1983, s. 4-5.
• (7) J A Seip, Tanker og handling i norsk historie. Oslo: 1968, s. 24.
• (8) J Aall, Erindringer. Christiania: 1845, s. 435.
• (9) Bergh og Hanisch, Vitenskap og politikk. Oslo: 1984, s. 33.
• (10) Amundsen, Norsk sosialøkonomisk historie 1814-1890. Oslo: 1963, s. 26.
• (11) Seip, supra s. 22.
• (12) supra s. 25.
• (13) F Hodne, Norges økonomiske historie 1815-1970. Oslo: 1981, s. 264.
• (14) Berg og Hanisch, supra s. 47.
• (15) Seip, supra s. 68
• (16) Seip, supra s. 90.
• (17) Seip, supra, s. 131.
• (18) J Andenæs, Jus og politikk. Historisk Tidsskrift, bind 44.
• (19) F Sejersted, Rettsstat og rettsstat. Historisk Tidsskrift, 3/1980, s. 300.
• (20) J A Seip, Utsyn over Norges historie. Oslo: 1981, bind II s. 86.
• (21) P B Pettersen, Liberaleren fra Lista. Ideer om Frihet 2/1982.
• (22) J A Seip, Tanker … op.cit. s. 126.
• (23) S Steen, På egen hånd. Oslo: 1976, s. 62.
• (24) F Casteberg, Forelesninger over rettsfilosofi. Oslo: 1965, s. 180. F Strøm, Rettsfilosofiens historie. Malmø: 1979, s. 90.
• (25) W Keilhau, Prisloven, naturretten og liberalisme. Oslo: Samtiden, nov. 1952.
• (26) J Lyng, Veksten i statens makt. Oslo: 1958.
• (27) F Sejersted, intervju. Oslo: Samtiden, 1/1980.
• (28) F Sejersted, L R Langslet, intervju. Oslo: Kontur, 2/1979.

Hentet fra Ideer om frihet nr 3-6, 1992.