Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1989.
Stadig oftere kommer det forslag om samfunnstjeneste i Norge. Det ser ut til å kunne bli en av de reformer «alle er for». Intet konkret forslag er foreløpig fremlagt. Før den beklemmende tverrpolitiske enighet som ofte hjemsøker oss, legger seg over landet, kan det være en ide å se på et konkret forslag som er fremlagt i USA. Sheldon L. Richman gir en interessant beskivelse av argumentet i siste utgave av Free Market.1
Senator Sam Nunn har fremmet et lovforslag for Kongressen. Forslaget innebærer at unge amerikanere skal få obligasjoner på 10?12000 dollar for hvert år de avtjener militære eller samfunnstjeneste. Obligasjonene kan kun benyttes til å betale universitetsutdannelse eller egen bolig. Ordningen er ment å være frivillig, men all eksisterende offentlig studiefinansiering skal fjernes som en del av reformen.
Er ikke dette en fin reform? En rekke udekkede sosiale behov kan bli dekket samtidig som unge mennesker får æren av å tjene samfunnet. Ja, en slags arbeidstrening som lærer den oppvoksende generasjon solidaritet i praksis.
1) Alle unge mennesker står i gjeld til «samfunnet». Det er den sentrale premiss for forslaget. Denne «gjeld» kan bare betales ved å arbeide for «samfunnet» i ett til to år.
2) Reformen er ment å være frivillig. Frivilligheten vil ikke kunne opprettholdes i lengden. Efter en tid vil det vise seg at svært mange av de som melder seg, gjør dette fordi de kun på denne måte kan oppnå universitetsutdannelse eller eget hus. Incentivstrukturen virker ikke for de velstående. En slik «forskjellsbehandling» vil kjapt bli angrepet som urettferdig og usolidarisk. Resultatet blir fort en universell og tvungen samfunnstjeneste.
3) Påstanden om at unge mennesker står i gjeld til samfunnet, er forkastelig selv om programmet skulle forbli frivillig. Tanken er i strid med grunnlaget for et fritt samfunn. En rettsstat kan ikke gå lenger enn å forsvare mennesket mot overgrep fra sine medmennesker. Går man ut over dette liberale minimum, vil tvangen kompromittere samvittighetsfriheten.
4) Det er ikke mangel på frivillige organisasjoner som kan ta imot hjelp fra de som ser det som sin plikt ? eller av andre grunner ønsker ? å bistå sine medmennesker. Tvungen samfunnstjeneste vil være et overgrep mot de som måtte være av en annen oppfatning. En slik reform ville innebære at staten påberoper seg rett til å disponere over en del av innbyggernes tid. Dette er midlertidig slaveri. @MT = Det kan være fristende å appellere til høyere makter for hjelp mot våre verdslige hjelpere. Vi bukker snart under dersom vi får mere hjelp derfra…
5) Det ser ut til at mange har akseptert utgangspunktet til forkjemperne for samfunnstjeneste uten debatt. En premiss som må vurderes er oppfatningen om at man ikke kan skape tilstrekkelig sosial nytte gjennem markedet. Denne premiss er absurd. Ingen aktør i markedet vil oppnå suksess uten at han er åpen for sine medmenneskers behov og ønsker. Ja, selv om han er motivert av profitt alene, kan profitt ikke oppnåes uten at man tilbyr andre den hjelp, de tjenester eller produkter de ønsker. Det å dekke andres behov, er ikke noen grunn for samfunnstjeneste. Poenget ligger i at det slett ikke er noe sammenfall mellem tjenester til samfunnet og tjenester til staten. Forslag om samfunnstjeneste, på grunn av sin politiske natur, vil ha svært lite med hjelp til medmennesker å gjøre. Derimot vil det ha svært meget med politiske særinteresser å gjøre. Forslag om samfunnstjeneste medfører også alvorlige økonomiske problemer.
6) Hvordan skal myndighetene fordele arbeidskraftsressursene som vil stå til disposisjon? I markedet ser produsenter på prisene på råvarer og ferdige produkter for å finne frem til mulige verdifulle investeringer. Så prøver de å tiltrekke seg arbeidskraft. Dersom lønnen de må betale, gir en sluttpris som ligger innenfor rammen av det kundene er villige til å betale, vil virksomheten være «liv laga». Dersom lønnen ligger over det produsenten kan betale, gir dette et signal om at andre produsenter er villige til å betale mer for arbeidskraften. Arbeidsmarkedet forsyner oss med uvurderlig informasjon for å kunne få en optimal allokering av arbeidskraft og andre ressurser. Dette nettverk av signaler er uinteressant for direktoratet for samfunnstjeneste. Systemet vil aldri måtte bestå testen som alternativene profitt eller tap krever av andre virksomheter. Systemet vil ikke kunne gå konkurs fordi investorene ? skattebetalerne ? ikke vil kunne holde tilbake sin kapital hvis de skulle være misfornøyde.
7) Hvilke prinsipper ville direktoratet for sammfunnstjeneste benytte seg av for å fordele arbeidskraftsressursene? De ville benytte de prinsipper vi allerede kjenner fra andre byråkratiske organisasjoner. Uten priser vil de være blinde for kundenes preferanser og byråkratene ville fordele sine ressurser til områder som de finner fremmer deres interesser, karriere, prestisje, makt eller kanskje hjemdistriktet til ministeren for samfunnstjeneste. Sjelden vil fordelingen være så iøynefallende som det siste eksempelet kunne antyde, men prinsippene som måtte ligge til grunn for byråkratenes disposisjoner, ville være tilsvarende.
8) Når byråkratene fordeler arbeidere til jobber uten å kunne ta hensyn til prissignaler, betyr dette at arbeiderne ikke er tilgjengelig for andre produsenter. Disse produsentene ville ikke kunne tilfredsstille kundenes behov, og den reduserte tilgjengelighet av arbeidere ville gi høyere lønnsnivå. Det vil igjen gjøre noen bedrifter tapsbringende. Kundene ville få færre alternativer og høyere priser.
9) Talsmenn for systemet vil innvende at disse fine unge kvinner og menn gjør tjenester som det er stort behov for. Før vi kan si noe om hva det er behov for, må vi studere markedet. Det er bare fantasien som setter begrensninger i de mange måter behov kan dekkes. Uten prissystemets signaler, vil man ikke kunne ha informasjon om hvorledes disse behov best kan dekkes.
10) Hvorfor er det bare unge mennesker som skal gjøre samfunnstjeneste? Hvis det er gjeld til samfunnet som skal betales, er det klart at eldre mennesker som har fått meget mer fra samfunnet opp gjennem årene, har en større gjeld som skal betales. Å sette av ett til to år til samfunnstjeneste, vil være en større belastning for unge enn eldre. Unge mennesker er som regel meget ivrige til å få seg en utdannelse, skaffe seg en jobb, etablere seg og stifte familie. Eldre mennesker er ofte forbi dette stadium og ville således bære en mindre belastning. Det snakkes om «retten til å tjene samfunnet». Er dette bare enda et påfunn fra de voksnes side for å holde kontrollen med «sine barn». Eller kanskje det er fordi unge mennesker har liten politisk innflytelse og fremstår som den politisk billigste samfunnsressurs?
11) Et mer alvorlig ankepunkt er at samfunnstjeneste vil flytte ansvaret for mange sosiale problemer bort fra der de har sin kilde,… hos myndighetene. Det er de ressurssvake som skal motta hjelp gjennem ungdommens samfunnstjeneste. Mye av årsaken til denne ressurssvakhet ligger i et utall offentlige reguleringer og begrensninger. Vi kan bare kort nevne et par: Minimumslønn, husleiekontroll, lisenser og konsesjoner. I et forsøk på å hjelpe dem som er falt som offer for alle disse ressursødende og verdiforringende offentlige inngrep, vil staten nu legge en byrde på landets ungdom. Samfunnstjeneste vil ikke løse problemet ved å gripe det ved roten. Samfunnstjeneste vil kun være enda en byrde staten legger på befolkningen,.. for å hjelpe. Det kan være fristende å appellere til høyere makter for hjelp mot våre verdslige hjelpere. Vi bukker snart under dersom vi får mere hjelp derfra…
Referanse
1) «The Dangers of «National Service»». Free Market, March, 1989: 6, 8.
Hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1989.
