Wannsee-konferansen, Tyskland 2022
Regi: Matti Geschonnek
På kino fra 25. november 2022
Den 20. januar 1942 møttes en håndfull høyere tyske tjenestemenn i en villa ved innsjøen Grosser Wannsee utenfor Berlin. På dagsordenen sto organiseringen av die Endlösung, altså folkemordet på Europas rundt 11 millioner jøder. Selve konferansen varte ikke særlig lenge, ifølge Wikipedia om lag 90 minutter – eller cirka like lang tid som en spillefilm på kino. Protokollen fra møtet ble laget i 30 eksemplarer, og ett av disse overlevde krigen. Det er denne protokollen som ligger til grunn for all senere forskning på og dramatisering av Wannsee-konferansen.
Dialogtung, men medrivende
Miljøet lar seg enkelt oppsummere. Vi er i et møterom med kanskje femten menn, halvparten i uniform og halvparten i dress. Det er mange navn, hvorav Reinhard Heydrich og Adolf Eichmann vel er kjent for de fleste, mens de andre nok krever litt aktiv googling om man vil vite mer om hvem de var: Heinrich Müller? – Gestapo-sjef. Rudolf Lange? – SS-offiser, en av slakterne i øst. Det er ikke viktig å vite hvem alle var, man forstår utmerket godt handlingen allikevel, men jeg innrømmer det klødde litt i meg underveis etter å vite mer om aktørene. Filmen er tysk, skuespillerne likeså, og dialogen er følgelig på tysk. Det er som man kan forvente en svært dialogtung film, og det kan kanskje bli litt vel tett med navn, titler og eufemismer for massemord noen ganger, slik at man må lese litt for mye tekst og få med seg litt for lite av det ofte subtile spillet mellom skuespillerne. De gjør ellers en god jobb. Det er noe av en munnfull å svelge at man sitter og lar seg henføre av Reinhard Heydrichs karisma – riktignok i den østerrikske skuespilleren Philipp Hochmairs tolkning – eller i utgangspunktet synes en av SS-slakterne fra Baltikum, Rudolf Lange i den bayerske Frederic Linkemanns tolkning, virker som en ganske sympatisk fyr.
Sympati
Man skal i det hele tatt lete lenge etter noe eller noen å ha sympati for her. Vi vet jo hva det dreier seg om. Kuler eller gass? Hvor mange tog? Hva med halvjøder og kvartjøder – vil det ikke skape uro i den øvrige befolkningen om vi tar dem? Alle moralske betraktninger er snudd opp-ned, og man får følelsen av ekte overbevisning fra mennene i salen. Dette er nazistenes eget verdensbilde, fremført som selvfølge, av overbeviste menn som tok del i alt som fant sted. Hver gang noen ytrer en innsigelse er det av praktisk art, eller kanskje en juridisk kneik som vil innebære tap av personlig prestisje, om kneika ble ignorert. Alle er enige uten at det egentlig trengs å sies: Jødene skal bort, spørsmålet er bare hvordan. Altså – kuler eller gass? Og hvor mange tog? Det tyske uttrykket Ordnung muss sein, «orden må det være», har kanskje aldri passet bedre eller mer grotesk.
Eviggrønne tema
Wannsee-konferansen har vært filmatisert tidligere, både i tysk versjon i 1984 og i engelsk versjon i 2001 under tittelen Conspiracy, med blant annet Kenneth Branagh, da i rollen som Heydrich. Jeg har ikke sett disse filmene, men den tyske kan sees på YouTube og den engelske på HBO max. Ut fra trailerne og kortere klipp fra filmene kjenner man definitivt igjen temaene de diskuterte, selv om ordlyden selvfølgelig varierer noe. Hvordan vi tolker og forstår fortiden, hvordan vi skal forstå Andre verdenskrig, Holocaust, nazistene, Eichmann og nærmest ethvert relatert tema er alltid gjenstand for debatt: Var utryddelsen av de europeiske jødene planlagt lang tid i forveien, eller ble beslutningene tatt etter hvert som krigslykken snudde for Tyskland? Var Eichmanns ondskap banal, eller lot Hannah Arendt ham slippe av den moralske kroken altfor lett? Og hva er egentlig det viktige vi kan lære av å studere Wannsee-konferansen? Mye er sagt om hvordan nazistene kunne føle seg som siviliserte europeere – ja, de beste av de beste: germanere, ariere, det kulturskapende folkeslag – og samtidig myrde noen tusen kvinner og barn i et gasskammer om dagen og så gå hjem og drikke te med kona og leke ride ranke med barna på kvelden. I denne versjonen av Wannsee-konferansen er det selvfølgelig toner av dette paradokset: Vi har å gjøre med alt i alt ganske høyt utdannede og kultiverte menn, noen av dem virker til og med sjarmerende, men alt de snakker om er hvordan de skal ta livet av 11 millioner mennesker på mest mulig effektiv og (for alle andre) smertefri måte. De kommer også inn på hvordan 11 millioner jøder jo faktisk bare er opptakten: Andre mindreverdige folk må jo også bort på et tidspunkt. Vi skal jo ha Lebensraum, må vite. Men alene vil jeg si at dette ikke er nok til å bære en film eller en annen fortelling om akkurat dette lenger. Denne historien er blitt fortalt før. Så hva er spesielt med akkurat denne filmatiseringen? Jeg tror at svaret er å finne i en av Heydrichs siste ordre til Eichmann. Det handler om skyld og om ansvar. Hvor mye visste de om, hvor mye forsto de av, det de var med på? Heydrich lar det ikke være igjen noen tvil. Ingen skal kunne dekke seg bak at de ikke visste.
En slags epilog
Jeg så denne filmen på pressevisning få dager før premieredatoen. Den ble vist på Ringen kino på Grünerløkka i Oslo. Og på nettopp Grünerløkka bodde før krigen et ikke ubetydelig antall av de norske jødene. Da jeg gikk fra kinoen i retning trikken ned mot sentrum så jeg en enslig snublestein, som det stille, lille monumentet disse steinene er over alle livene som gikk tapt i Holocaust. Det er ikke første gang jeg legger merke til en snublestein, og det blir sikkert ikke den siste, men akkurat denne grå og regntunge dagen var det som om den snakket høyere enn ellers. Her, sier den, her bodde Benjamin Fritjof Fridmann. Fødselsår 1896, deportert 1942 til Auschwitz, drept 2. januar 1943. En direkte konsekvens av tildragelsen jeg nettopp har sittet og sett en filmatisering av. Nå, når vi nærmer oss 80-årsdagen for deportasjonen av de norske jødene og alle de norske vitnene er døde, bør vi kanskje ta oss ekstra tid til en snublestein, eller nok en filmatisering av Wannsee-konferansen. Temaene vi ønsker å belyse kan variere mellom generasjonene og etter all tiden som går etter at forbrytelsene fant sted. Vår tid har også sine egne forbrytelser å se på. Men om vi gir Sigrid Undset rett, at tidene skifter, men at menneskenes hjerter forblir de samme, da vil fortellingen om Wannsee-konferansen, om en moralitet fra Twilight Zone, om folkemordets byråkratisering og om ansvarspulverisering for alltid være aktuelle. Og likeså en beskjeden liten snublestein i Toftes gate, Oslo.
