Før helgen kom den triste meldingen om at statsforvalter Per Arne Olsen var gått ut av tiden, bare 61 år gammel. Han huskes med smil og varme – som et humørfylt arbeidsjern.
I de årene jeg drev med politikk på heltid for FrP lå partiets hovedkvarter i en supperosa bygning ved nedre hjørne av Youngstorvet i Oslo. Per Arne var kontorsjef på sekretariatet, altså nr 2. efter generalsekretær Hans Andreas Limi. For oss som befant oss i lokalene til alle døgnets tider var det en fin avkobling å kunne sette seg ved skrivebordet og slå av en prat med Per Arne. Eller be om råd. For han var alltid der. Nesten bokstavelig talt. Om det var som folkevalgt i fylkestinget, på grunn av ulike verv i FpUs og FrPs organisasjon, eller bare for å slå av en prat om den politiske situasjonen generelt eller i FrP spesielt. Per Arne kunne jeg spørre om alt. For han kunne folkevalgt arbeid. Han kunne definitivt organisasjon. Også taktikk og strategi kunne man spørre om. Enten det gjaldt overfor folk i andre partier, eller journalister. For egen del opplevet jeg alltid rådene som nyttige og relevante, og vi hadde mange diskusjoner om FrPs utvikling. Årene fra 1990 til 1994 var preget av sterk ideologisk strid internt i FrP, og mellom FpU og FrP. Per Arne var liberalist god som noen, men mer enn én gang bemerket han at mange av oss var for utålmodige.
Humor og selvironi preget samtalene, og svarene han gav. Av alle som har skrevet om ham i sosiale medier i forbindelse med dødsfallet forstår jeg at han har fortalt samme historie i ulike varianter; til meg fortalte han at Carl I. Hagen var opptatt av at Per Arne var småbarnsfar. Han spurte om Per Arne leste eventyr for ungene om kvelden. Og Per Arne kunne bekrefte at det gjorde han. Han leste høyt fra partiprogrammet..
Det var ikke få av de yngre som lurte på om det stemte at Carl I. Hagen hadde en «hemmelig fortid» på Stortinget som ultraliberal. Per Arne kunne ikke bekrefte det. Og ville ikke avkrefte noe som helst, heller.
Sent på kveld om det mange rare tlf. til FrPs sekretariat, av folk som ville uttrykke sin støtte til ulike sider ved partiets politikk, og/eller motstand mot andre partiers politikk. Ikke sjelden handlet det om innvandring. Slike tlf.samtaler inneholdt ofte diverse utgytelser som man i dag finner i kommentarfeltet i sosiale medier. Men efter å ha hørt på dette sluttet samtalene ofte brått når Per Arne avleverte sitt standardsvar: «Min kone er innvandrer» (eller med mer folkelige uttrykk).
Per Arne hadde alltid vært der. På sekretariatet. Før han ble kontorsjef i FrP var han var generalsekretær i FpU fra 1986 til 1989. Han var mer enn en ansatt. Han hadde startet i FrP på et tidspunkt partiet knapt var synlig på meningsmåler, og uten tilgang til landets fremste talerstol; Stortinget. Allerede i 1979 ble han valgt inn i bystyret i Tønsberg for FrP. Slik startet en lang politisk karriere i FrP, og i det offentlige. Han oppnådde å bli ordfører i byen i 2003 og hadde posisjonen i seks år.
Da Carl I. Hagen ble formann i februar 1978 og bygget et nytt parti på restene av Anders Langes Parti ble Per Arne Olsen en viktig støttespiller, i mange forskjellige roller. Efter at jeg forlot FrP i 1994 ble Per Arne værende. Han ble mer synlig utad i årene efter splittelsen. Han var 2.nestleder i FrP fra 2005 – 2013, og var stortingsrepresentant i én periode fra 2009. Efter årene i FrPs toppledelse ble han fylkesmann i Vestfold fra 2016, og statsforvalter i Vestfold og Telemark fra 2019 til sin død.
Han satt også som medlem av FrPs organisasjonsutvalg, eller som Per Arne omdøpte det til; skandalepolitisk utvalg. Det var mye å gjøre rundt om i FrP i disse årene.
Per Arne hadde en tvillingbror; Pål. Men han valgte Høyre. På et tidspunkt var de begge gruppeledere for sine partier i Tønsberg bystyre. Per Arne elsket å fortelle følgende historie: Da Pål på Høyres vegne i et bystyremøte kritiserte at et kjøpesenter var planlagt utvidet med 3000 kvm kommenterte Per Arne at «for oss som kommer fra et pent møblert hjem er ikke 3000 kvm noen stor utvidelse.» Resten av bystyret visste jo godt at Per og Pål hadde vokst opp i det samme møblerte hjemmet..
Det er mange som gjennom sosiale medier har delt gode minner om Per Arnes humor, og omsorg. Ikke minst hadde han selvironi. Han var åpen om sin hjertetransplantasjon, og sa at han var den eneste i FrP som kunne dokumentere at han faktisk hadde et hjerte.
En av dem som vil dele et minne om Per Arne er tidligere FpU-formann Klaus Jakobsen:
«Den aller morsomste historien jeg kommer på med oss sammen nå, for øvrig en historie du opp til flere ganger i ettertid nevnte til meg at du skulle skrive om i din biografi, er når du ble med meg på skolevalgdebatt i Tønsberg i 1995. Dette var tross alt din hjemkommune, så her ville du se hvordan jeg utførte mitt oppdrag!
Som ung mann showet jeg og lagde godt med liv i den skoledebatten, med blant annet coladrikking, lesing av Donald Duck blader og ikke minst plakater ala «de lyver» osv når jeg ikke likte budskapet til de andre politikerne. Dette var dog ikke den største opplevelsen vi hadde denne dagen. Vi hadde jo stusset litt over at denne skoledebatten var godt besøkt, og til en viss grad virket noen av tilhørerne nokså voksne til å være skoleelever.
Engasjert som jeg var hadde jeg snakket litt for fort i min sluttreplikk og jeg hadde et lite minutt til overs, og den gangen som litt reaksjonær ungdomspolitiker valgte jeg å fylle den tiden med å snakke om fengslene i Norge som rene feriekolonier, de innsatte fikk jo både mat og penger, det var jo skandaløst!
Det ble uro og oppstandelse og rop fra salen, «vi vet hvor du bor Jakobsen»! Det ble så mye bråk at til slutt måtte både jeg og Per Arne i hui og hast føres ut bakveien av lokalet, av hensyn til vår egen sikkerhet.
Ingen hadde fortalt oss at de innsatte i det lokale fengselet i Tønsberg også var invitert til å overvære denne skoledebatten. Snakker om å bomme på sitt publikum… Fengselsvaktene fikk full hyre denne dagen.»
Det er veldig lett å være enig med Tønsbergs ordfører: Per Arne kommer til å bli savnet av mange.
