Sallustius, Cicero, Appianus m.fl.
Oversettelse: Alexander André
Bokförlaget Augusti 2022
230 sider
Retorikeren, advokaten og politikeren Marcus Tullius Cicero, som ble myrdet på ordre fra Marcus Antonius i år 43 før vår tidsregning, er for ettertiden mest kjent for sine brev og taler.
Noen av talene har blitt historiske, blant annet de som omhandlet opprørslederen Catilina, som i en periode truet byen Roma.
Catilina er i dag trolig ikke like kjent utenfor latinstudiene. Hans herostratiske berømmelse ble et symbol for den uregjerlige delen av den romerske republikken. Det var en av republikkens store personligheter, Cicero, som til sist stakk kjepper i hjulene for Catilinas herjinger. Hvordan det senere gikk for den romerske republikken kjenner nok de fleste lesere til.
Catilinas personlighet har blitt skildret av flere antikke forfattere, også etter Ciceros levetid. Forfatteren og historikeren Appianus skildrer opprørslederen Catilina, hvis gresselige forbrytelser hadde gjort ham beryktet. Catilina ble anklaget for å ha drept sin egen bror, samt å ha drept to av sine svogere. Flere andre anklager om mindre smigrende forbrytelser kan legges til hans mange synder.
Catilina hadde vært alliert med diktatoren Sulla og senere blitt stattholder i provinsen Africa. Ifølge flere kilder ble det også hevdet at han hadde hatt et forhold med en av Vestalinnene, noe som pleide å medføre dødsstraff for begge parter. Vestalinnene var seks i antallet og var voktere av den hellige ilden som alltid skulle brenne i gudinnen Vestas tempel, og skulle være jomfruer gjennom alle sine virksomme år.
Da Catilina også foreslo en jordutdeling til de fattige, noe som var populært blant folket, men ikke like populært i senatet, og noe en ung Julius Caesar også skulle bli en tilhenger av, ble han en fiende av mange innenfor byen Romas etablissement.
Slutten kom raskt for Catilina, da han sammen med sine mange allierte bestemte seg for å styrte senatet og i verste fall ta livet av sine motstandere. Dette kuppforsøket ble avslørt, og han måtte flykte fra Roma. Et slag ble utkjempet ved Pistoria (nåværende Pistoia), der hans allierte ble beseiret, og Catilina falt mens han kjempet i spissen for sine menn.
Leser man Ciceros taler, syv i antallet i boken, tegnes det et bilde av Catilina som en usedvanlig depravert mann selv i romersk målestokk. Det er ganske imponerende med tanke på hvordan den romerske livskunsten utviklet seg under keiserdømmet. For moralisten Cicero fremstår Catilina som en korrupt mann i en korrupt tid.
Den romerske republikken som ble så idealisert under den senere keiserperioden av flere konservative tenkere, var på mange plan hverken fredelig eller særlig stabil. Byen Roma hadde i mange perioder etter grunnleggelsen blitt rammet av både opprør og strider. Blant de kritiske periodene var som kjent slagene mot bystaten Kartago med tre kriger og Spartacus’ slaveopprør ikke lenge etterpå.
De gamle romerske dydene som ofte ble forfektet, ble ikke alltid etterlevd. Catilina kom fra en relativt innflytelsesrik slekt, og kom tidlig på kant med Cicero, som han betraktet som en oppkomling. Cicero, som gjennom hardt offentlig arbeid hadde bygget seg en karriere som advokat og senere senator var en self-made man. Ikke alltid populært i sin samtid. Pliktfølelse og en dydig levemåte var i alle fall det Cicero selv premierte. Catilina var snarere den rake motsetning.
I Catilina fikk Cicero en ordentlig fiende og en skikkelse å bygge retoriske taler rundt. At det skulle bli en annen senator og krigsleder som gjorde slutt på den romerske republikken og i stedet erstattet den med keiserdømmet hadde han nok ikke regnet med. Den mannen var Julius Caesar.
Boken om ”Catilina” er en klassiker som bør leses av enhver som har en seriøs interesse for den antikke romerske historien. Oversetteren Alexander André, som er klassisk filolog, har gjort et utmerket arbeid med oversettelsen av flere kjente romerske historikere om Catilina og hans tid.
