Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1993.
Forfatter: David Hart
Historien viser oss at for å vinne trenger liberalismen ikke bare en konsistent teori, men også en politisk strategi.
Jeg vil begynne min korte oversikt over liberalismens historie med reformasjonen i det 16. århundre. Det vil kanskje slå en som uvanlig at en moderne liberaler begynner studiet av liberalismen i det 16. århundre med Calvinistenes kamp mot den katolske kirke og for retten til å tilbe Gud på sin egen måte. Jeg tror vi må begynne her, fordi det er i denne tidlige periode i den moderne tidsalder at noen først formulerte ideen om at visse aspekter av individuell og frivillig gruppeaktivitet må forbli uavhengig av staten. Det vanlige utgangspunkt er i alminnelighet John Locke’s politiske tenkning, særlig hans Two Treatises of Government (1), og så hopper en 180 år frem til John Stuart Mill og hans On Liberty(2).
Jeg ønsker ikke å si at disse klassiske formuleringer av det liberale politiske standpunkt ikke er viktige, eller at de ikke bør studeres grundig. Det poenget jeg gjerne vil understreke er at den liberale tradisjon er meget mer enn bare John Locke og John Stuart Mill. De forfatterne som kom før og efter må ikke glemmes, og heller ikke bidragene fra italienske, franske, tyske, spanske og amerikanske forfattere. Vi ber heller ikke glemme i hvilken politisk sammenheng mye av dette liberale materialet ble skrevet. Det var kampen mot undertrykkelse fra staten og mot politiske privilegier som gjorde at mange gjennomtenkte på ny sin støtte til politiske regimer. Gjennom mine kommentarer til de tidlige former for radikal liberalisme, ønsker jeg også å vise hvordan liberale ideer oppsto som et resultat av kampen mot urettmessig bruk av politisk makt.
Jeg tror det er en vesentlig svakhet ved den moderne liberale eller libertarianistiske bevegelse, at den ikke er mer oppmerksom på sine ideologiske aner. Våre intellektuelle motstandere, marxister av ulike varianter, er meget stolt av sine forløpere. De forsøker å forklare den intellektuelle, sosiale og økonomiske opprinnelsen til ideologiske bevegelser, i den hensikt å forstå grunnene til deres suksess eller fiasko. Dette er nettopp hva samtidens liberale må gjøre for å forstå grunnene til liberalismens betydelige suksess i fortiden (den amerikanske revolusjon og den industrielle revolusjon i England), og hvis vi skal ta for oss og forstå dens katastrofale nedgang i slutten av det 19. århundret.
Den radikale kalvinismen og dissenter-tradisjonen
Et av de viktigste politiske arvestykker fra den protestantiske reformasjonen på 1500-tallet er forestillingen om at politiske og private frivillige sammenslutninger som kirke og familiegrupper, ikke er skapt av Gud, men er det naturlige og uunngåelige resultat av menneskelige ønsker og valg. Menn og kvinner skaper politiske og økonomiske sammenslutninger for å forbedre sin velferd. Det er gode utilitaristiske grunner for hvorfor de gjør dette; det er for å nyttiggjøre seg fordelene ved arbeidsdeling; for å forbedre sine muligheter; for å beskytte seg selv og sin eiendom mot overgrep; og for å tilfredsstille sine åndelige og kulturelle behov. Under de religiøse oppstander i England og Skottland på 1550-tallet og i Nederland og Frankrike på 1570-tallet, argumenterte calvinister som John Knox og George Buchanan i Skottland, John Ponet og Christopher Goodman i England, Theodore Beza, Francois Hotman og Philippe Duplessis Mornay i Frankrike, og St. Aldegonde og Wilhelm av Oranien i Nederland, for at politiske og økonomiske sammenslutninger eksisterte uavhengig av Guds vilje; at eiendomsrettigheter og retten til å danne sammenslutninger eksisterte før dannelsen av staten; at individer har rett til å velge sine styrere; at de styrendes makt er begrenset og kan tilbakekalles av folkets vilje når de styrende går utover individuelle rettigheter. Resultatet av den calvini- stiske politiske tenkning i det 16. århundret var en populistisk og meget radikal rettferdiggjørelse av retten til å yte motstand mot urettferdige handlinger fra dem med politisk makt (3). Når staten eller kirken krenket folkets tillit eller dets rettigheter, hadde folket rett til å oppheve sin overenskomst med herskeren. Folkets rett til opprør dukker opp i skriftene til John Locke, og er det samme prinsippet som de amerikanske kolonistene brukte mot det britiske riket angående spørsmålet om skattlegging og politisk representasjon under uavhengighetskrigen. Det har siden vært et levende element i radikal liberalisme.
Republikanismen og naturrettsfilosofien i det 17. århundret
I løpet av det 17. århundret ble den calvinistiske dissentertradisjonen forenet med den republikanske tradisjonen som oppstod i de italienske byrepublikkene Geneva, Venezia, Lucca og San Marino. De italienske bystatene og de forente hollandske provinser beholdt sin politiske og økonomiske uavhengighet på en tid da de keiserlige absolutistiske statene Frankrike og Spania ble dannet. Tenkere i disse republikkene ble tilskyndet å underseke grunnene til den enestånde politiske stilling de hadde, og å lete efter strategier for å overleve i en fiendtlig verden, omgitt av absolutistiske stater og utfordret av teorien om kongenes guddommelige rett (4). 1 Nederland viste det seg å være særlig fruktbar grobunn for veksten i liberal tenkning i denne perioden. Ideen om en konstitusjonelt begrenset regjering som garanterte politisk stabilitet, religiøs toleranse, lave skatter, rettslige forhold hvor eiendom ble respektert, kontrakter anerkjent og handel oppfordret til, ble ett av de sentrale elementer i del 17-århundrets politiske tenkning. Nøkkelfiguren i denne utviklingen er den hollandske rettsfilosofen Hugo Grotius, hvis skrifter om rettsfilosofi, naturrettigheter og naturlig frihet var usedvanlig innflytelsesrike (5). Grotius utviklet teorien om at eiendomsrett er en naturlig resultat av menneskenes forsøk på å gjøre bruk av den materielle verden til sine egne formål. Det enkle faktum at mennesker skaper, bruker, omformer, utveksler og endog ødelegger materielle gjenstander, gir dem en rett til å ha dem i sin besittelse. Disse rettene eksisterte før staten ble skapt, og som calvinistene trodde Grotius at under visse betingelser beholdt enkeltmennesket sin opprinnelige rett til selv å straffe dem som krenket disse rettene, eller til å overføre denne retten til en annen politisk makt. Mange motstandere av den liberale tradisjon kritiserer den for å være overdrevent individualistisk og kanskje endog anti-sosial i sine konsekvenser. Naturrettstradisjonen, hvor Hugo Grotius og Adam Smith er to viktige navn, har et svar på anklagen om overdreven og skadelig individualisme. Grotius mente at menn og kvinner er hva han kalte naturlig sosiale. Med det mente han at i arbeidet med å oppnå avtaler og å handle med sin eiendom, utviklet individer varige sosiale tilknytninger som var til stor fordel for dem. De rettsteoriene som Grotius, fremla var utformet for å skape de nødvendige betingelser for å bevare et fredelig samfunn, hvor handel, eiendomsrett og frivillig sosial aktivitet kunne finne sted uten innblanding. Den eneste restriksjon var individenes plikt til å opprettholde fred i samfunnet ved å respektere andres eiendomsrett.
Republikanske ideer hadde adskillig innflytelse i England hvor de ble brukt til å rettferdiggjøre motstanden mot monarkiet under den engelske borgerkrigen. De mest frittalende og radikale av monarkiets motstandere var ‘the Levellers’, særlig Richard Overton, William Walwyn, John Lilburne og poeten John Milton (6). Republikanske ideer ble lett akseptert fordi de gav en grundig kritikk av monarkiets voksende makt, samtidig som de var i overensstemmelse med deres religiøse og filosofiske overbevisning om individuell råderett og uavhengighet. Et trekk fra denne tradisjonens tenkning som er slående for moderne radikale liberale, er forestillingen om selveie som Overton utviklet i løpet av borgerkrigen. Selv om kongen ble henrettet og en republikk dannet under Oliver Cromwell, led ‘the Levellers’ snart politisk nederlag og republikken forfalt til en ny form for politisk tyranni. Radikale ideer overlevet gjenopprettelsen av monarkiet i 1660, og dukket opp igjen sent på 1670-tallet og 1680-tallet med skrifter av John Locke, Algernon Sidney og James Tyrrell. Nyere forskning har vist hvor dypt John Locke var innblandet i revolusjonære aktiviteter i 1680-arene. Hans klassiske liberale essay Two Treatises of Government bør forstås som en politisk traktat utformet for å samle motstanderne av Hertugen av York, og å gi dem en sammenhengende fremstilling av deres politiske prinsipper. De radikale republikanerne, hvorav mange hadde kjempet i borgerkrigen og beholdt sine revolusjonære republikanske og radikale prinsipper, gikk imot forsøket på å utnevne Hertugen av York som den rettmessige efterfølger til Charles II. De fryktet at den katolske hertugen ville danne sitt monarki efter modell av de absolutistiske statene Frankrike og Spania, med regjeringsintervensjon, høye skatter og religiøs forfølgelse av dissentere. Greven av Shaftesbury ledet valgog parlamentskampanjen for å utelukke Hertugen av York fra tronen, og hans fremste rådgiver og ideolog var ingen annen enn John Locke. Da Charles II oppløste parlamentet for tredje gang for å hindre opposisjonen fra å lykkes, prøvde Shaftesburygruppen å samle radikale for å gå i mot kongen med makt hvis de parlamentariske opposisjonsmulighetene ble stengt for dem.
Lockes Treatises ble skrevet under eksklusjonskrisen (1680 – 81) for å rett ferdiggjøre de radikale republikanernes sak, og for å gjendrive forsvaret for monarkistenes posisjon (særlig de patriarkalske teoriene til Robert Filmer, som uttrykkelig rettet sitt angrep mot Grotius’ liberale ideer om begrenset statsmakt og folkets rett til å fjerne en tyrann). Av særlig interesse er Filmers teori om at den opprinnelige og naturlige form for politisk makt er familiens overhode. Ved en analogi ble farens despotiske makt overført til den regjerende monark. Lockes berømte svar til dette var hans teori om naturtilstanden, en situasjon hvor ingen statlig makt eksisterer og hvor selvstendige individer gir sin tilslutning til å bli styrt på betingelse av at de styrende overholder visse naturrettslige regler. Dersom monarken skulle forsømme sine plikter og nekte å rette seg efter disse naturrettsreglene, ville ikke folket ha noe annet valg enn å gjøre opprør og velge en annen. Igjen led de radikale liberale nederlag. Locke ble sendt i eksil til friheten i provinsene, hvor mange andre radikale og dissentere søkte tilflukt for forfølgelse, mens Algernon Sidney ble henrettet for forræderi (7). Deres eneste trøst var at teorien om konstitusjonelle begrensninger i kongens makt hadde hatt en viss inn- flytelse, og ble brukt senere i tiåret for å rettferdiggjøre avsettelsen av James II og invitasjonen til Wilhelm av Oranien om å overta tronen i 1688.
De radikale whiggene og den amerikanske revolusjon
De tidlige nybyggerne i de amerikanske koloniene var puritanere som hadde flyktet fra religiøs forfølgelse i det 17.århundret. Av denne grunn er det kanskje ikke overraskende at de engelske som bodde i Amerika var så mottagelige for radikale republikanske og liberale ideer i det 18. århundret. Der er faktisk en direkte forbindelse mellom de radikale av Lockes tradisjon fra det sene 1700-tallet og det tidlige 1800-tallet, og de menn og kvinner som skulle sette i verk den amerikanske revolusjon (8). Tidlig i det 18. århundret ble radikale ideer overført ved hjelp av pamfletter som ble gjenopptrykket i amerikanske koloniaviser, hvor de fikk en utstrakt leserkrets blant litterært og politisk interesserte kjøpmenn, håndverkere, handelsmenn og farmere. Noen av de mest populære artiklene, kalt Cato’s Letters efter den store romerske forsvarer av republikanske prinsipper, ble skrevet av de radikale whiggene Thomas Gordon og John Trenchard. Ikke bare ble radikale whig-pamfletter gjenopptrykket i koloniene, men litteratur av alle slag ble sendt fra England for a. skaffe lesemateriell til republikanske foreninger. Thomas Hollis var aktiv i arbeidet med å grunnlegge biblioteker og trykke klassiske republikanske tekster av Algernon Sidney og John Locke. Disse ideene slo dype røtter i det amerikanske samfunn, særlig eftersom det britiske imperium prøvet å styrke sitt grep om koloniene efter Storbritannias krig med franskmennene i 1760-årene. Trenchard og Gordon understreket viktigheten av å motsette seg byrdene med stående styrker, som ofte ble stasjonert på bekostning av lokalbefolkningen, og han la vekt på retten til å motsette seg skatter som var lovfestet i England og som overså lokalbefolkningens behov. Disse overgrepene ble lurt på de amerikanske koloniene av en overlegen og arrogant imperiemakt, og det amerikanske folk svarte med å ta disse ideene og bruke dem til å agitere for uavhengighet. En lignende kamp mot en voksende statsmakt fant sted i England selv. Efter revolusjonen i 1688 hadde den engelske regjering skapt den priviligerte Bank of England og et nytt finansielt byråkrati som den utnyttet for å finansiere sine kriger i Europa fra 1689 til 1714. Skattene steg, underskudd og statslån økte, og antallet korrupte valgdistrikter økte eftersom befolkningen gradvis økte og forflyttet seg nordover. De moderate whiggene som hadde fordel av den revolusjonære overenskomsten i 1688, forskanset bak et fåmannsvelde og ble sterkt motarbeidet av de radikale whiggene som forble tro mot sine liberale prinsipper. Menn som John Cartwright, Granville Sharp, James Burgh, John Wilkes, Richard Price og Joseph Priestley hørte til disse (10). De radikale whiggene forlangte grunnleggende politiske reformer i det engelske politiske systemet, et mer representativt parlament, hyppigere valg, lavere skatter, slutt på privilegiene til byenes finansmenn. De innså også at deres krav om interne reformer hang sammen med kravene fra de amerikanske kolonistene om uavhengighet, siden militære utgifter, skatter og handelsprivilegier primært ble utformet for å komme whiggenes oligarki til gode, på bekostning av både hjemmeøkonomien og koloniøkonomien. De radikale whiggene var altså standhaftige forsvarere av den amerikanske revolusjon og hva den sto for. Resultatet av den amerikanske revolusjon var uavhengighet av Storbritannia, og en mulighet til å eksperimentere med strenge konstitusjonelle grenser for statens makt. I ganske lang tid efter revolusjonen forble den amerikanske staten relativt liten og maktesløs, med et lite militærapparat, et lite sentralt byråkrati, og en befolkning som var nokså fiendtlig innstilt til forsøk på utvidelse. På mange mater var det amerikanske eksperiment med konstitusjonell republikanisme og begrenset statsmakt enestånde. Det var ikke for den amerikanske borgerkrigen i 1860-årene at staten systematisk begynte å ekspandere under presset av krigens krav til skatter, inflasjon og undertrykkelse av borgernes frihet, og vi kan se at det store liberale eksperimentet begynner å rakne.
Fransk liberalisme i det 18. århundret
Den store perioden med statsoppbygging i Frankrike, da den politiske sentraliseringsprosessen og merkantilistiske restriksjoner og subsidier var på høyden, var de siste tiår av det 17. og begynnelsen av det 18. århundret. Den uunngålige reaksjon på den økonomiske politikken som den franske absolutistiske staten førte, kom på midten av 1800-tallet, eftersom økonomer la merke til resultatene av overdrevent forbruk, kriger i utlandet, subsidier til luksusindustrien på bekostning av jordbruket, og de kontinuerlige lokale restriksjoner på handel og industri i provinsene. En av de viktigste økonomene i denne perioden var Richard Cantillon, hvis Essai sur la nature de commerce en general ble utgitt i 1755. Cantillon argumenterte med at markedet var konfliktfritt på grunn av en naturlig harmoni mellom interessene til dem som deltok i markedet; at entreprenerør, istedet for å være de parasitter de vanligvis ble betraktet som, hadde en vital rolle å spille i økonomisk aktivitet; at statens pengepolitikk hadde en dyptvirkende effekt på økonomien; og at bankmonopolet var skadelig.
Cantillon, Claude-Jacques Herbert og den innflytelsesrike Vincent de Gournay sto i spissen for den liberale opposisjon mot merkantilistiske restriksjoner, særlig når det gjaldt den innenlandske kornhandelen i 1750-årene. Med utspring i deres opprinnelige arbeid utviklet seg den laissez faire liberale bevegelse, kjent som fysiokratene. De viktigste skikkelsene i denne bevegelsen var Francois Quesnay, Marquis de Mirabeau og Anne-Robert-Jacques Turgot. Ved deres snedige infiltrasjon av regjeringsbyråkratiet, deres innflytelse i mange regionale parlamenter og deres propaganda for liberale ideer under beskyttelse av Madame de Pompadour, var fysiokratene i stand til å forårsake en større liberalisering av den franske kornhandelen i 1763-1764 (11). Hvis dette liberaliseringseksperimentet var blitt tillatt å fortsette, ville fransk historie vært drastisk anderledes. For eksempel ville det finansielle sammenbruddet til I’ancien regime kanskje ha blitt unngått ved å gjøre det franske landbruket mer produktivt og profitabelt, og dermed i sin tur unngått den franske revolusjon og dens statlige eksesser. Imidlertid var ikke historien sa vennlig mot de liberale reformene, og byråkratene, inspektørene og de reguleringsivrige spilte på den alminnelige frykt for sult og monopoler til å kullkaste liberaliseringen. Turgot prøvet kort på 1770-tallet å reversere denne trenden, men feilet igjen. Fysiokratene gir et utmerket eksempel, dessverre uten suksess til slutt, på hvordan liberale ideer kan få utstrakt innflytelse. Ved deres dyktige propagandaanstrengelser ble det skapt en mektig ‘Liberty Lobby’ som nær ved endret det franske samfunn radikalt i liberal reining. Efter fysiokratenes nederlag på 1770-tallet mistet de sin innflytelse, og liberale ideer dukket ikke opp igjen i organisert form for ideene til Adam Smith og Jean-Baptiste Say ble populære tidlig i det 19. århundret.
Adam Smith og den skotske opplysningstiden
Den republikanske tradisjon utøvet sin innflytelse på den skotske opplysningstiden gjennom verker av Montesquieu, hvis Lovenes and ble utgitt i 1748, og Frances Hutcheson, hvis System for moralfilosofi kom i 1755. Montesquieu kombinerte den republikanske interessen for å skape konstitusjonelle regjeringsformer for å skape stabile forhold for handel og frihet, med en grunnleggende mistro mot de politiske restriksjoner i det ‘I’ancien regime’ i Frankrike. Frances Hutcheson identifiserte seg uttrykkelig med den radikale whig tradisjonen. Han var medlem av en gruppe radikale whiger i Dublin rundt Robert Molesworth i 1720-årene. Gjennom sin kontakt med Molesworth ble Hutcheson oppmerksom på den radikale tradisjonen fra Shaftesbury, Locke og Milton, og naturrettsteoriene til Grotius. Gjennom sine forelesninger formidlet han en sterk tro på betydningen av religiøs og borgerlig frihet for menneskelig lykke, og nødvendigheten av å oppmuntre industrien ved å sikre utkommet av enkeltmenneskets innsats og foretaksomhet ved hjelp av eiendomsretten.
Adam Smith var sterkt influert av David Hume, Montesquieu og Frances Hutcheson, noe som vises i hans verker om rettsvitenskap og politisk økonomi (12). Smith mente at det var et gjensidig forhold mellom handel og frihet; at fremveksten av et handelssamfunn hadde grunnleggende innvirkning på skapelsen av et regime med frihet og naturlige rettigheter. Handel og produksjon trengte en nøysom og stabil politisk ramme å utvikle seg innenfor, men allikevel gjorde den gradvise fremveksten av handel ut av virvaret av merkantilistiske tradisjoner mye for å skape nettopp disse betingelsene med frihet og trygghet for individene, som han anbefalte. Smith hadde stor suksess med å bryte ned aristokratiske fordommer mot handel ved å vise at produksjon og forbruk av såkalte ‘luksusgoder’ skapte arbeidsplasser, trakk flere mennesker inn i nettverket av handelsvirksomhet og øket velstanden for alle som deltok i markedet. Han gikk faktisk så langt som å påstå at handel kunne ha siviliserende innvirkning på menneskene, hvis moralsk ‘fordervelse’ og politiske privilegier kunne reduseres. I likhet med de amerikanske og engelske whiggene, var Adam Smith klar over at de nye måtene å finansiere den britiske regjering på ved hjelp av offentlig gjeld, var skadelig for den politiske og økonomiske frihet. Offentlige utgifter var efter Smiths mening stort sett uproduktive, bidro til underhold av ‘uproduktive hender’, et praktfullt hoff, den etablerte kirken, store flåtestyrker og en stående hær. Man kan se begynnelsen av en klasseanalyse i Smiths distinksjon mellom produktivt og uproduktivt arbeid, med staten og finansmennene som låner den midler til å utvide sin virksomhet, satt opp mot dem som arbeider og produserer for markedet. Smiths skrifter er fint nyansert i sitt forsvar av handelssamfunnet. Som en sann moralfilosof er han klar over den fordervende innflytelsen av rikdom som er søkt for sin egen skyld. Han er også klar over at staten kan brukes til å ødelegge de fordelaktige virkninger av handel og industri, ved å overføre midler fra produktive investeringer til sløsende politiske øvelser i pomp og statusjag. Av disse grunnene er han fremdeles en av de liberale økonomer og rettsfilosofer man kan lese med størst utbytte. Imidlertid var ikke Adam Smith like radikal som en del av de andre radikale liberale jeg allerede har nevnt. Man kan finne mange unntak fra det generelle prinsippet om laissez-faire i hans arbeider, og det er min overbevisning at disse unntakene ble brukt og bearbeidet videre av mange klassiske liberale i det 19. århundret, og slik svekket konsistensen i liberal teori sterkt. Fx innrøm-met han staten rett til å utøve monopol på utstedelse av penger og til å regulere bankvirksomheten; handelsmonopoler kunne iblant håndheves av staten for å beskytte kjøpmenn som hadde investert kraftig på nye områder av verdenshandelen; i tider med ekstrem knapphet kunne staten fastsette priser hvis salget av en vare var underlagt ‘monopol’; almenutdannelsen burde staten sørge for i den hensikt å overvinne den ‘fordervende’ innflytelsen av arbeidsdeling på de svært fattige; og aller viktigst. Smith reserverte store deler av økonomien, såkalte ‘offentlige goder’, for statens eksklusive domene (13).
John Stuart Mill og de radikale filosofene
I de tidlige desennier av det 19. århundret ble Jeremy Benthams skrifter kjent for en liten krets av menn som skulle bli meget innflytelsesrike i britisk politikk. Bentham er berømt for sin teori om utilitarismen, ideen om at all lovgivning og alle institusjoner måtte vurderes efter prinsippet om størst mulig lykke for flest mulig individer. Selv om Bentham ikke utga svært meget i sitt liv, øvet han innflytelse på en liten gruppe menn som ble sterkt grepet av hans politiske og moralske teorier. Det viktigste medlemmet i denne gruppen var John Stuart Mills far, James Mill. Benthams prinsipp om størst mulig lykke for flest mulig, kan tolkes enten i en radikal liberal betydning, eller i en autoritær og intervensjonistisk betydning. Den intervensjonistiske tolkningen av hans teori ble i økende grad utover i det 19.århundret brukt til å forsvare regjeringsintervensjon efter de retningslinjer som ble anbefalt av J A Hobson. Det er pastått at den sosiale lykke kan økes på bekostning av noen, som i tilfellet med omfordeling av rikdom fra et velstånde mindretall til det ikke så velstånde flertall. Imidlertid utviklet gruppen av radikale filosofer rundt de to Mills en polilisk bevegelse basert på en mer radikal, laissez-faire tolkning av Benthams prinsipp. James Mill argumenterte med at størst lykke bare kunne oppnås hvis folket var i stand til å velge sine egne representanter til parlamentet. Han gikk inn for alminnelig stemmerett, hemmelige avstemninger, hyppige valg, og aller viktigst, slutt på aristokratiske privilegier. I mange essays, men særlig i sitt Essay on Government for Encyclopedia Britannica, angrep han de politiske og økonomiske privilegier til aristokratiet, de ‘to hundre’ familier som kontrollerte valgene, og således utbyttet av det politiske systemet. Kanskje klarere enn tidligere radikale liberale, identifiserte James Mill klassekonflikten som kilden til politiske og økonomiske problemer i Storbritannia. Ifølge Mill, var den lille gruppen av aristokrater som kontrollerte parlamentet den herskende klasse, ikke på grunn av deres sosiale bakgrunn eller økonomiske posisjon, men fordi de hadde adgang til politisk makt og brukte den til å yte seg selv tjenester. Flertallet av folket som ikke var representert i parlamentet og som betalte skattene for å støtte systemet, var den utnyttede klassen.(14)
I 1830-årene prøvde de radikale filosofene å reformere det politiske systemet, og de baserte sin valg- og parlamentstrategi på sin klasseanalyse av hvem som tjente og hvem som tapte på det politiske spillet. Strategien var å danne en allianse mellom alle de gruppene som led under privilegiesystemet, og som ville nyte fordel av et fritt marked og et utvidet elektorat. Dette var de ‘naturlig radikale’ som ville stemme for de filosofisk radikale kandidatene. Det andre aspektet av deres strategi var å splitte den konservative whigfraksjonen i parlamentet, det John Stuart Mill kalte ‘de priviligerte’, i to grupper, for dermed å svekke den og dermed gi de radikale mulighet til å danne flertall. De to gruppene ville bestå av de whiggene som var sympatisk innstilt til liberale reformer og de som var uforanderlige motstandere. De 20, eller så, sympatisk innstilte whiggene ville slå seg sammen med de radikale, og overlate til de mest konservative whiggene å danne en virkelig ‘aristokratisk fraksjon’. De radikale håpet å polarisere britisk politikk på denne måten, for å gjøre de politiske valg så klare som mulig i den hensikt å trekke med seg så mange arbeider- og middelklassemennesker som mulig til det radikale banneret. Denne Strategien ble klart presentert i John Stuart Mills essay Reorganization of the Reform Party (5). Dette var en glimrende strategi, og jeg tror den kunne ha virket. Jeg tror faktisk at det fremdeles er den riktige strategi som radikale burde følge i dag, nemlig å identifisere ofrene for statens intervensjon og ofrene for privilegier til interessegrupper, og samle dem bak en velorganisert politisk bevegelse, og tvinge dem som nyter godt av regjeringsmakten til å være mer åpen om det de gjør.
Dessverre unnlot Mill og de radikale filosofene å gjøre dette på to vesentlige punkter: de klarte ikke å splitte de konservative whiggene, og de allierte seg ikke med den potensielle støtten blant arbeiderklassen. Arbeiderbevegelsen de kunne ha alliert seg med var Chartistbevegelsen. De liberale hadde fordommer mot massebevegelser, mot den potensielle vold fra arbeiderklassen, og mot den uvitenheten de mente å se i arbeiderbevegelsens politiske aktivitet. Denne motviljen mot å sake støtte i arbeiderbevegelsen synes å være en konstant svakhet i liberale bevegelser, og i dette tilfellet betød det at de gikk glipp av en historisk mulighet til å liberalisere det britiske politiske systemet. Nederlaget til Mills strategi medførte demoralisering av de radikale liberale. Mange av dem vendte seg vekk fra aktiv politikk og søkte tilflukt i forskning. Andre begynte å betvile strategiens effektivitet, og klandret arbeiderbevegelsens blindhet overfor egne interesser og middelklassens selvtilfredshet og pengeopptatthet, som gjorde dem motvillige til å gi seg i kast med ideologisk politikk. Mill selv begynte å tvile på sin radikalisme. Han var blitt imponert av Macaulays konservative kritikk av hans fars Essay on Government, og var kommet under innflytelse av tysk idealistisk filosofi og Comtes sosiologi. Dette førte til at han stilte spørsmål ved behovet for folkelige institusjoner, og endogtil å anbefale styret av en utdannet elite.
Det finnes andre grunner til de radikale filosofenes sammenbrudd enn svikten i deres strategi i 1830-årene, men jeg tror at dette antagelig er den viktigste. Senere i århundret, da Gladstone og de liberale satt med makten, brøt den store kampen om den sosiale velferdslovgivningen løs. Denne konflikten åpenbarte de store spenningene i det liberale partiet. Da den radikale liberale bevegelsen vurderte grunnene for sitt nederlag mot slutten av 180-tallet, ble ikke dette strategiske nederlaget nevnt, men unnlatelsen av å holde seg til liberale prinsipper ble alminnelig diskutert. Jeg har nevnt det strategiske nederlaget på grunn av frykt for demokratiet og arbeiderklassen. I et essay tilegnet den store liberaler John Morley, vurderte P J Macdonell grunnene for nederlaget som følger:
«Det liberale parti er slått fordi det har forsøkt å møte kollektivistene på deres eget område — fordi det har forsøkt å konkurrere med dem i materialistiske programmer og løfter om øket velferd. Det må vende tilbake til sitt tidligere, bedre ideal. Det må gjøre opp sitt standpunkt på grunnlag av det moralske fundament for frihet og rettferdighet. Det målære individene dets plikter som borger, og materiell velstand vil følge, stimulere dets intelligens, dets arbeidsomhet, dets patriotisme, og han vil sørge for å forbedre sine omgivel- ser… Lesningen er simphelthen denne: Liberalismen må igjen basere sine holdninger på generelle, abstrakte, moralske linjer. Den søker å oppfylle store moralske ideer, ikke bare små materielle gevinster.»
Jeg håper at den moderne liberale bevegelsen vil lære av fortidens feiltagelser. For å gjøre dette, trenger den både en sunn strategi for å iverksette liberale reformer, og en konsistent og moralsk teoretisk forestilling om hva det er vi må oppnå.
Artikkelen er bygget på et foredrag holdt på Ideer om Frihets konferanse på Mastemyr, utenfor Oslo, 17. til 18. mars 1984.
Fotnoter
1) Den beste utgaven av John Lockes Two Treaties of Government (NY: Mentor, 1965) er redigert av Peter Laslett.
2) J S Mills hovedverker kan finnes i Utalitarianism. On Liberty, and Considerations onRepresentative Government (London: Dent, 1972).
3) Se Quentin Skinner, The Origins of the Calvinist Theory of Revolution i Barbara C Malament (ed) After the Reformation: Essays in Honour ofJ H Hexter (University of Pennsylvania Press, 1980).
Hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1984.
