Det har ikke vært mange anledninger til å berømme russiske disponeringer i krigen mot Ukraina, hverken politisk, militært eller moralsk. Ordren om en ydmykende tilbaketrekning fra Kherson by og resten av områdene vest for Dnipro-elven fremstår imidlertid både å være tvingende nødvendig, godt planlagt og ikke minst gjennomført kompetent og i tide.
Siden fredag 11 november har Ukrainske styrker kontroll på hele vestsiden av elven. Russland har trukket seg kontrollert tilbake, reddet mye tungt materiell, spart mange liv i egne rekker (de var i ferd med å tape slaget som måtte komme), og ved både å planlegge og annonsere tilbaketrekningen i forkant tross ydmykelsen dét innebar, har Putin sannsynligvis spart seg en større flause i nær fremtid. Gitt situasjonen og en dose erfaringsbasert realisme må dette være i nærheten av full pott både politisk, militært og moralsk. Nå er styrkene reddet, og broene over Dnipro sprengt. Etter sigende er dette blant terrorstatens best trente og utstyrte formasjoner. Da får man heller tilgi at seansen mellom forsvarsministeren og øverstkommanderede general som annonserte tilbaketrekningen var teatralsk slik bare Kreml og nyhetsannonsører i Nord-Korea mestrer til fulle.
Diktaturer elsker tomme seremonier.
Mindre imponerende er hvordan Russland klarte å stille seg i posisjonen som gjorde tilbaketrekningen så desperat nødvendig. I en annen tom seremoni for seks uker siden erklærte Russland ulovlig at de annekterte hele Khersondistriktet ledsaget av forsikringer om at området nå var evig russisk. Dette til tross for at det siden midt i mars bare er Ukraina som har gjort betydningsfulle fremskritt i området. Presset på russiske forsynings- og frontlinjer har vært stort, dødelig og vedvarende. Med den brede Dnipro-elven i ryggen var russiske styrker ekstremt sårbare.
Det er en stor flue i suppen at tomme seremonier har så lite effekt på bakken.
Med en dose militær realisme har forsvarende russere i stedet kjøpt seg en roligere frontlinje bak den samme brede elven og dens ødelagte broer. De frigjør dermed noen titalls tusen godt trente soldater som potensielt kan styrke den sviktende frontlinjen i nordøst. Den delen av regnestykket, og det faktum at den ufrivillige tilbaketrekningen ble så kompetent gjennomført, er et skår i gleden for Ukraina. Det finnes militær kvalitet på russisk side også, selv om Ukrainas militære triumf var utvetydig.
Ukraina får på sin side frigjort opptil 60.000 soldater som har vært involvert i deres offensive operasjoner i området, som muligens vil møte den samme fienden igjen i nord.
Det er ikke godt å si hvordan russere reagerer på dette nederlaget. Som en nyhetskommentator på russisk fjernsyn poengterte, ville det potensielt være forbudt og straffbart for ham å kommentere tilbaketrekningen. Dersom han støttet beslutningen ville han samtidig støtte en krenkelse av russisk territorium, og skulle han argumentere mot beslutningen kunne han oppnå samme straffeutmåling for illojalitet overfor landets forsvar. Han lot derfor kommentarvirksomheten ligge.
Det skal litt av en seremoni til for å redde dette.
