Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1994.
Nedenfor følger en høringsuttalelse fra den britiske organisasjonen Feminister mot sensur, avgitt til det britiske innenriksdepartementet. Her drøftes sammenhengen mellom pornografi og seksuelle overgrep, og det pekes på andre forklaringer. Med Bjugn-saken friskt i minne er temaet like aktuelt i Norge.
Høringsskrivet stiller følgende spørsmål: «Hvilke særskilte problemer skapes ved at informasjonsteknologi brukes til å generere eller spre obskønt (inkludert sterkt voldelig) materiale (inkludert dataspill)».
Etter en grundig gjennomgang av eksisterende forskningsmateriale om effekten på seeren av pornografi og voldelig materiale, kan vi besvare spørsmålet meget enkelt: Det finnes ingen påviselig skadelig effekt av kun å se på pornografisk materiale, og resultater av studier om aggresjon i sammenheng med voldsmateriale har ikke kunnet påvise noen forandring i barns oppførsel etter å ha vært eksponert for slikt materiale. Så langt har ingen forskning indikert noen saklig sammenheng mellom slikt materiale og asosial oppførsel som kan forsvare bruk av sensur.
Grunner til seksualisert vold
Forskning på sammenhengen mellom bakgrunn og oppførsel hos alvorlige seksualforbrytere har vist at forklaringer på overgrep/voldelig adferd ligger tidlig i barndommen og som oftest har kommet før eksponering av pornografi (Goldstein et al. 1973). Noen overgripere har tatt i bruk pornografi for å kommunisere sine ønsker til sine ofre; imidlertid er ønsket om å misbruke et direkte resultat av fortrengning og/eller mishandling i seksualforbryterens oppvekst, og ikke et resultat av påvirkning fra pornografi. Overgriperne vil misbruke andre uavhengig av om vedkommende har sett pornografisk materiale eller har dette for hånden for lettere å kunne gjennomføre sine grove handlinger. Pornografi er ikke en mer utløsende faktor for disse handlingene enn det engelske språk er forklaringen på overgrep som skjer når overgriperen bruker muntlig engelsk til å formidle sine ønsker.
De opplysninger som fortløpende har blitt samlet om alvorlige seksualforbrytere gjennom de siste 50 årene har vært ganske ensartede. Overgriperne er personer med en sterkt undertrykt seksuell bakgrunn, som ofte stammer fra familier der religiøse tro stigmatiserer all seksuell respons og uttrykk. De mest grusomme forbrytelsene er som regel begått av mennesker som har opplevd mest undertrykkelse tidlig i livet, ofte kombinert med voldelig avstraffelser og/eller seksuelle overgrep.
Det finnes pålitelige bevis for at et betydelig antall av dem som misbruker barn mener at seksuell omgang innen familien, selv med egne barn, er en «mindre synd» enn det å ha et forhold på si, å masturbere eller å gå til en prostituert (Child secual abuse treatment program, Santa Clara, 1991).
Voldtektsmenn har generelt vokst opp med undertrykte følelser, selv om de ofte oppfattes som å befinne seg på skalaen normal til konservativ. Menn som tror at seksuelt aktive kvinner er «onde» vil i større grad enn andre kunne rettferdiggjøre sine handlinger overfor seg selv, dersom de seksuelt misbruker en slik kvinne. Disse verdiene springer ut fra dagens samfunn, og fra enkelte religiøse retninger i særdeleshet, og har ikke på noen måte noen sammenheng med pornografi.
Forebygge misbruk av barn
Ettersom de fleste mennesker ikke er fortrolige med det å gi barn informasjon om sex, og spesielt fordi det i dag er en tilnærmet panikk i samfunnet, hvor mange er opphengt i å holde all form for sex-relatert materiale unna barna, har det vært vanskelig å lage seksualundervisningsopplegg som kanskje kan hjelpe barn å forstå seksualitet og gjennom dette å gjenkjenne hva som er uakseptable oppførsel av voksne. Imidlertid har noen opplegg i USA demonstrert at den beste måten man kan hjelpe barn å beskytte seg på, er ved å utstyre dem med følgende informasjon:
– navn på mannlige og kvinnelige kjønnsorganer, hva de brukes til, hvordan de fungerer, og de mulige fysiske farene ved farlig og /eller usikker sex;
– at seksuelle følelser ikke er «stygge» (ei heller masturbasjon) og at de senere i livet vil kunne uttrykke disse følelsene i forhold med andre;
– at deres egne kjønnsorganer og deres egne følelser tilhører dem selv og at ingen – heller ikke foreldrene – har rett til å tiltvinge seg seksuell omgang med dem.
Dette siste emnet har særskilt interesse, ettersom det er stikk i strid med allt det barn vanligvis er opplært til. Det er vanlig at barn på et meget tidlig stadium blir fortalt at de må adlyde sine foreldre i alle sammenhenger, og at barnets egen vilje aldri kan tilsidesette selv tilfeldig innfall foreldrene måtte få. Derfor er det viktig å gjøre en ekstra anstrengelse for å gjøre barna klar over at de i denne sammenheng har all mulig rett til å si «nei».
Undervisningsopplegg basert på denne metoden har funnet ut at mange foreldre som begår overgrep mot sine barn stoppes av at barnet nekter. Så lenge barnet føler at det ikke kan nekte, de har en tendens til å føye seg etter en overgriper, kan moren eller faren overbevise seg selv om at barnet ikke gjør noe av det. Men når barnet nekter, blir overgriperen ofte tvunget til å innrømmet at misbruket ikke er ønsket, og mange slutter faktisk å misbruke barnet. Dette er selvsagt ikke alltid realiteten, men dersom barnet har blitt forklart noe om dette emnet, vil han eller hun forstå at det som skjer er galt og det er da større sjanse for at barnet går til andre voksne for å få hjelp. Det er spesielt enklere når barnet har et ordforråd som kan beskrive det som har skjedd. Verdien av dette må ikke undervurderes. Dagens metoder for å få barn til å beskrive hendelser de ikke forstår noe av, eller har noe språk til å uttrykke, har ført til ubotelig skade i saker om misbruk av barn, hvor det ikke hadde skjedd noe misbruk, men hvor ledende spørsmål fra sosialarbeidere gjorde at barna følte seg tvunget til å si det som spørreren ønsker å høre. Noe slikt kan i seg selv være traumatisk for barnet. Det er langt vanskeligere å forlede barn som i utgangspunktet forstår hva det dreier seg om.
Voldtektsmenn skapes
Undersøkelser viser gjennomgående at voldtektsmenns syn på kvinner og seksualitet er preget av undertrykkelse og kvinnehat; sex er, i allefall for kvinner, ondt. Kvinner som vekker seksuelle følelser hos andre eller som selv uttrykker seksualitet er derfor «fritt vilt». Det er en utbredt holdning at en løsaktig kvinne ikke fortjener noen beskyttelse og derfor er et lovlig «mål». Undersøkelsene indikerer også at barn så tidlig som mulig bør læres at sex ikke er galt og at det kan være godt både for menn og kvinner. Det er viktig at alle voksne vet at skillet mellom voldtekt og frivillig sex er enormt. Undersøkelser viser at selv i voksen alder er det mulig å få menn til å forstå at mytene om voldtekt er gale, og å gjøre dem mindre villig til å akseptere unnskyldninger for slike handlinger.
Igjen må det understrekes at disse negative holdningene til seksualitet er langt mer fremherskende i dagens samfunn enn de er i pornografien. Faktisk fremelsker det meste av pornografien i verden ikke myter om voldtekt i det hele tatt. «Det respektable» samfunn har lett for å innta det syn at kvinner selv i noen grad er ansvarlig i å ha «fremprovosert» seksuelle lyster hos menn, og derfor «fortjener» en seksuelt voldelig respons. Pornografi fremstiller ikke det å skape lyst som noe som skal straffes med vold.
Barn er spesielt sårbare overfor mytene omkring voldtekt fordi de er ukjente med fenomenet sex. Enkelte blir til og med straffet for å ha utvist seksuell adferd eller nyskjerrighet, og derfor blir det altfor lett for dem å tro at sex er noe ondt – så ondt at det er en av de få ting vi ikke eksponerer dem for eller viser på TV.
Det bør nevnes at undersøkelser i USA viser at den beste indikator på hvor langt likestillingen mellom menn og kvinner er kommet et bestemt sted er antallet religiøse fundamentalister i området (Baron 1990). Negative holdninger til sex bygger opp under mytene om voldtekt og negative holdninger til kvinner, noe som igjen vil skape voldtektsmenn og andre alvorlige sex-forbrytere. Pornografi gir ingen grobunn til disse verdiene.
Annen seksualisert vold
Mishandling eller mord fordi hun har vært utro eller fordi partneren tror det, er en av de mest vanlige og aksepterte former for vold fra menn mot kvinner. Det er ikke uvanlig å høre menn, soldater for eksempel, komme med utsagn som; «Jeg dreper den tispa dersom jeg finner ut at hun har rota med andre». Denne holdningen blir faktisk oppfattet som akseptable i enkelte deler av samfunnet, og i mange kulturer er det sjelden at menn som dreper sine partnere på et slikt grunnlag blir dømt.
Det er en gammel oppfatning at det er forståelig at en mann dreper en utro partner. Antakelsen om at en kvinnes seksualitet er hennes ektemanns eksklusive eiendom er blitt støttet opp av lovverket i århundrer. Mest påfallende er det faktum at det inntil for kort tid siden var regnet som fullt lovlig for en mann i England å voldta sin kone. Det er et fremskritt at lovverket ser ut til å bli endret, men vi må fortsette å klargjøre på alle tenkelige måter at menn ikke har noen rett til å bruke vold for å tvinge gjennom trofasthet eller forlange seksuelle tjenester fra sin partner. Det er fremdeles alt for mange mennesker som prøver å rasjonalisere denne formen for vold.
I kontrast til dette bør det nevnes at «drep den tispa»-syndromet ikke finnes i pornografien. Mens den dominerende oppfatningen i samfunnet er at man er villig til å akseptere holdninger som at en mann kan reagere med vold dersom han finner sin kone i seng med en annen mann, ville scenarioet i en pornofilm være det stikk motsatte. En mann som kommer hjem og finner sin kone sammen med en elsker ville mest trolig kle av seg og delta – enten på oppfordring eller etter eget initiativ – og ville være velkommen. Dette er langt unna antagelsen om at vold er en riktig og forståelig reaksjon på utroskap. (Dette i seg selv burde være et bevis på at påstanden om at pornografiske verdier tilføres samfunnet er uriktige. Dette temaet har alltid vært en gjenganger i pornografien, men har aldri blitt akseptert i vår kultur hvor vold fortsetter å være den akseptable responsen).
I tillegg har økt arbeidsløshet ført til frustrasjon og selvhat hos tusener av menn som føler at selve manndommen deres trues av deres stadig minkende inntektsmuligheter. Historisk sett har den respektable delen av samfunnet lært dem at de skal føle det slik dersom de ikke er i stand til å forsørge sin egen familie. Dette resulterer i at de tar ut reaksjonene på sine ektefeller og av og til også på barna.
Ikke-seksualisert vold
Noen av de overilte inngrep som nylig er innført for å sensurere seksuelt og voldelig materiale begrunnes med at det i det siste har vært en merkbar økning i antallet kriminelle handlinger som er knyttet til tyveri og hærverk. Et stort antall unge mennesker som føler seg fremmedgjorte streifer omkring. De utsetter sine naboer for vold, noe som resulterer i at mange mennesker har behov for å finne noe å skylde på. Pornografi, skrekkfilmer og videospill kan virke, for en som er ukjent med dette området, fremmed nok til at dette kan utpekes som forklaringen. Mange mennesker er i en så vanskelig økonomisk situasjon at tyveri kan synes som et legitimt alternativ. Disse problemene er alle vevd nært sammen og ikke effekter av underholdning eller spill.
Pornografi
Begrepet «pornografi» betyr for de fleste seksuelt materiale. Bilder av personer som har til hensikt å opphisse seksuelt er alt som behøves for at noe skal bli definert som «pornografisk». Til tross for de overdrivelser for effektens skyld som deler av feministbevegelsen har kommet med de siste årene, er voldelig eller undertrykkende billedbruk hverken særlig vanlig eller forventet i pornografisk arbeid. Det ville være umulig å selge noe som pornografi dersom det ikke hadde noe seksuelt innhold, men ingen blir overrasket om det som selges som pornografi ikke inneholder vold. Alle som kjøper pornografi forventer å få noe som har et seksuelt innhold – heller enn vold eller undertrykkelse.
De fleste oppslagsverk definerer «pornografi» som skrifter, tegninger o.l. som har til hensikt å opphisse seksuelt. Dette samsvarer med oppfatningen til dem som lager det, dem som selger det og dem som kjøper det – og i praksis alle som demonstrerer mot det. En gjennomlesning av såvel gjeldende som foreslåtte lovbestemmelser – enten det dreier seg om tradisjonell usedelighetslovgivning eller den mer moderne «feminist»-lovgivningen – understreker først og fremst pornografiens seksuelle natur. Det er spekulativt å påstå at vi snakker om vold og undertrykkelse når vi snakker om pornografi, ettersom det meste overhode ikke inneholder dette. Faktum er iflg. undersøkelser at pornografi faktisk inneholder mindre vold enn de fleste andre media.
Folk kjøper pornografi for å bli seksuelt opphisset – det er hovedfunksjonen og pornoens bruksområde. Med mindre du mener det er noe galt i å bli seksuelt opphisset, finnes det ingen grunn til å protestere mot pornografi slik den vanligvis benyttes. Noen mennesker mener det er galt å masturbere. Dette er nettopp den type holdninger som skaper voldelige seksualforbrytere, og er ikke en oppfatning som vettuge mennesker deler. Ingen fornuftig person ville være villig til å betale for at politiet skal forfølge og hindre folk i å masturbere.
Mange påstander om «vold» og «kvinneundertrykkelse» i pornografien er knyttet til sadomasokistisk (SM) materiale. Det er påstått fra antiporno aktivister at denne typen pornografi er full av «tortur» og «menn som dominerer kvinner» – men dette er feil. Mesteparten av SM-stoffet er bare posering, kostymer og regisserte, teatralske scenarioer. I virkeligheten er det som oftest kvinnen som er den dominerende i SM-sammenheng. Det er løgn å påstå at pornografien bygger på en særskilt undertrykking av kvinner. I denne sammenheng kan det også være relevant å minne om at SM er en meget liten «subkultur» innen pornografien og at den ikke på noen måte er representativ for hele genren. Men selv om dette ikke var tilfelle (som så mange pro-sensur kampanjer påstår), er det uærlig å påstå at disse fantasiene fører til vold.
Det som en del aviskioskene har «under disken» ser ut til å ha menn som eneste målgruppe; blader med bilder av kvinner som poserer for at menn kan glo på. Dette er imidlertid et produkt av vår eksisterende sensurlovgivning og generelle puritanske holdninger. Det er sterk motstand i samfunnet mot seksuelle bilder av menn, både gjennom lovgivning og holdninger, og derfor er det nærmest umulig å fremstille menn seksuelt slik vi fremstiller kvinner. Storbritannias ledende nyhetskjede «Smith’s and Menzies» nekter å selge blader som viser flere mennesker sammen, og da blir det vanskelig å vise gjensidighet. Ereksjon er forbudt og bilder av menn med ueregerte organer er lite overbevisende dersom man ønsker å vise menns seksualitet og lyst. Ekte pornografiske filmer som finnes i resten av Europa og i den engelsktalende del av verden er ulovlig. Dette gjør det langt vanskeligere å vise menn eller par i seksuell sammenheng. Sagt på en annen måte – lover og holdninger tvinger oss til å gjøre det pornografiske marked til et tilbud kun for mannen. Mesteparten av kritikken som i dag fremføres mot pornografi ville forsvinne ved en fjerning av eksisterende lovgivning.
Sensur
Staten har ikke kunnet belegge at det finnes noen grunn til å sensurerer seksualisert materiale, selv om den ser ut til å ignorere sin egen rapport om pornografi (Home Office, Cumberbatch and Howitt 1990) og stadig kommer med uttalelser om farene ved pornografi for å forsvare fortsatt og økende sensur av slikt materiale. Det er allerede klart at sensur av pornografi ikke har noen fornuftig eller merkbar effekt på samfunnet. Hvorfor, kan man da spørre seg, brukes man stadig våre surt innbetalte skattepenger på kampanjer som har som mål å utrydde pornografiske medier?
Offentlig redsel for pornografi har i stor grad oppstått basert på hysteriske påstander fra politi og andre om at «pornografi» først og fremst består av vold. Denne løgnen brukes for å samle støtte for sensur. Men befolkningen blir lurt. Nesten alle meningsmålinger viser at når vanlige mennesker blir spurt om de mener at bilder eller film av voksne som har vanlig sex bør forbys, så sier de nei. Likevel brukes sjeldne tilfeller av barnepornografi og vold for å rettferdiggjøre beslaglegging av materiale som ikke er hverken barnepornografi eller vold, men ganske enkelt seksuelt eksplisitt. Dette er et klart eksempel på misbruk av befolkningens tillit.
Det kan se ut som om denne intensiveringen av sensurbruk kan spores tilbake til det moralske korstog som er ledet av sterke politiske individer som prøver å påtvinge resten av befolkningen deres egne forkvaklede holdninger til sex. En slik person er Michael Hames i «Aksjonsgruppen mot obskøne publikasjoner». Han har skrevet artikler, talt til div. politiske grupperinger og stått frem på TV for å spre sin skremselspropaganda om farene og det onde ved denne «syndige utenlandske skitten» som vi blir fortalt strømmer inn i landet fra disse forferdelige utlendingene i Europa. Sneverheten ved disse påstandene burde være nok til å gjøre dem uspiselige for skikkelige folk, og likevel ser det ut til at det faktum at vi kvier oss for å prate om sex gjør oss villige til å sluke en retorikk som Hitler ville vært stolt av.
Mer illevarslende er det at påstanden om at dette materialet er ødeleggende gjenntas kontinuerlig uten å møte særlig motstand, selv om tiår med forskning viser det stikk motsatte.
Laboratoriumsforsøk har ikke kunne påvise at det å se voldelige filmer er en særskilt forklaring på aggresjon eller annen form for adferdsendring (Malamuth and Ceneti 1986). Det eneste beviste tilfellet av adferdsendringer hos voksne har vært påvist i en amerikansk anstalt for voksne menn hvor voldelige episoder gikk dramatisk ned i fengselet etter at man begynte å vise voldsfilmer som en del av fangenes underholdningstilbud (Palm Beach, Florida, County Jail 1990).
Summa summarum vil vi gjenta at det ikke finnes noe bevis for at sensur på noen måte vil forenkle eller redusere samfunnsproblemene, og at det ikke finnes noen legitim grunn til å bruke skattepenger på dette. Derfor vil vi i dette innspillet understreke at nødvendigheten av at all anti-pornografisk aktivisme fra statens side og fra dens støttespillere innstilles omgående, og erstattes av en ærlig og positiv seksual-opplysningskampanje med det formål å nå de aller yngste barna for å beskytte dem mot seksuelle overgrep, og for å hindre dem i å bli korrumpert av den farlige anti-sex propagandaen som i dag fremføres av staten, politiet og media.
Oversatt av Ellen Chr. Christiansen
Gjengitt med tillatelse fra Libertarian Alliance, 25 Chapter Chambers, Esterbrooke Street, London SW1P 4NN. Feminists Agains Sensorship kan nås på BM Box 207, London WC1N 3XX.
Hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1994.
