Tidligere journalist i Aftenposten, Gunnar Magnus, har skrevet en mastodont av en bok om oppgjøret med de såkalte verstingene i FrP rundt år 2000. Boken er omfattende, men har åpenbare svakheter.
Boken har tittelen «Prosessen», og undertittelen er «Stridigheter og skandaler i Fremskrittspartiet 1999 – 2002». Magnus har skrevet en omfattende skildring av Carl I. Hagens oppgjør med de såkalte verstingene; syv representanter i FrPs stortingsgruppe og deres støttespillere i fylkeslag og lokallag. Det legges mest vekt på prosessen i Oslo FrP.
Skildringen er veldig omfattende, fordi Magnus lar de ulike aktørene komme til orde i stort monn. Kanskje er grunnen at han har valgt å la bokens innhold lene seg på medieoppslag med aktørene? Ofte basert på artikler han selv har skrevet. Som det står i omtalen av boken: «Gunnar Magnus var i denne perioden journalist i politisk avdeling i Aftenposten, med hovedoppgave å følge Frp tett..»
La meg gjøre oppmerksom på at jeg selv er sitert som kilde i boken, i tre forskjellige sammenhenger. Jeg var medlem av FpU/FrP fra 1985 – 1994, og hadde tillitsverv og folkevalgte verv.
Bokens åpenbare svakheter
Det er en stor overraskelse å begynne å lese en bok, komme til s. 56 og oppdage at jeg selv er sitert. Jeg hadde ikke hørt om boken før den kom ut, og var ikke kontaktet av forfatteren. Det er også to andre steder mine utsagn (til media) er sitert. Jeg har ikke problemer med sitatene. De illustrerer imidlertid to av bokens åpenbare svakheter; mangelen på noteapparat, og på personregister.
Gunnar Magnus redegjør ikke for sin arbeids- og fremstillingsmåte før på s. 795. Forfatteren lar altså i stor grad fremstillingen hvile på medieoppslag (ofte artikler han selv har skrevet, eller egne notater). Men det finnes ikke noe noteapparat. Han har altså ikke gjengitt hvilke artikler utsagn er hentet fra, eller når og hvor disse er publisert. Det blir altså en fortelling stort sett uten synlige og efterprøvbare kilder.
Han har kun tre bøker på litteraturlisten; memoarene til Carl I. Hagen, memoarene til Eli Hagen, og memoarene til Jan Simonsen. I selve teksten har han henvist til bl.a memoarene til John Alvheim, men boken står ikke på litteraturlisten. Det gjør heller ikke memoarene til Siv Jensen, eller bøker om FrPs historie, som Jan Arild Snoens Kong Carl eller Gunnar Ringheims bok FrP rett fra levra.
Boken inneholder heller ikke noe fullgodt personregister. Og det som står er delvis misvisende. Det står om Tor-Ingar Østerud at han var stifter av DLF. Det var han ikke, uansett hvilket DLF det er snakk om. Det opprinnelige DLF ble til som en navneendring på Det Nye Folkepartiet efter splittelsen av Venstre i 1972. Østerud stiftet partiet De Liberale fordi han var uenig i at DLF og V skulle slå seg sammen igjen i 1988. Så skiftet De Liberale navn til Europartiet – de liberale, for så å skifte navn til DLF så snart det var frigitt i 1992. Hadde Venstre sørget for å beholde rettighetene til DLF-navnet kunne kanskje kampen om partinavnet i 2001 vært unngått.
Gunnar Magnus skriver om hendelser som ligger over 20 år tilbake i tid. Mange av personene er helt ukjente for folk i dag (og var det nok også dengang). Magnus kunne lært av historikeren Hans Olav Lahlum, som allerede i sin første biografi (om Oscar Torp) tok hensyn til at fortellingen lå langt tilbake i tid. Han laget derfor et personregister med korte biografier om personene som var med i fortellingen. Andre har gjort det samme, f.eks Herman Lindqvist i biografien om Napoleon.
«Verstingene måtte ut»
Fortellingen starter med et møte på Solstrand Fjord Hotel høsten 2000, og et julebord i FrPs stortingsgruppe senere i 2000. På førstnevnte er det god stemning i baren, inntil Carl I. Hagen kommer inn på sin misnøye med tilstanden i eget fylkeslag; Oslo FrP. Når Hagen forlater baren har det spredt seg en stemning av uhygge. På det berømmelige julebordet blir Hagen informert om et plan om å fjerne ham som partiformann. Disse to forholdene; at tilstanden i Oslo FrP ikke er til å leve med for Hagen, og planen om å erstatte ham som formann (som også inkluderer Hagens kronprins Terje Søviknes og Siv Jensen), får ham til å agere. Men i motsetning til da Hagen kvittet seg med «de unge liberalistene» i oppgjøret på Dolkesjø-landsmøtet i 1994 må han denne gang benytte seg av eksklusjonsparagrafen i partiets lover (vedtektene). Han må med tvang rett og slett kaste ut de han oppfatter som et problem. Og vedtektene hadde blitt strammet inn siden striden med liberalistene. Før han tyr til eksklusjoner (i ulike former) prøver han med andre metoder. Det beste er jo tross alt å få vraket folk gjennom valg på årsmøter og ved å vrake dem på nominasjonsmøter. Det viser seg imidlertid (særlig i Oslo) at de Hagen anser som udugelige har betydelig støtte i organisasjonen.
Selv om hovedvekten ligger på årene 1999 – 2002 starter Magnus fortellingen med årene der FrP skulle bli et regjeringsparti, forut for Dolkesjø. Og han lar fortellingen få en slags epilog; hvordan det gikk med Hagens regjeringsdrøm, og hva som skjedde med noen av de ulike aktørene efter at prosessen med utrenskninger var fullført.
Analogien til Kafka
Selve tittelen er nok mest kjent for Franz Kafkas bok med samme navn. Analogien er åpenbar, og Magnus gjentar også problemet Kafkas hovedperson Josef K har: Han tråkker over streker han ikke ser. Dermed vet han ikke at han har gjort det. Slik var det også med de som ble utsatt for Hagens utrenskninger ved årtusenskiftet: Hva de kunne bli anklaget for var ikke de samme tingene, det var ikke åpenbart at det var vedtektsstridig, og i en del tilfeller produserte Lodve-utvalget rapporter som viderebragte ren sladder – som ikke er uvanlig at brukes i interne maktkamper om verv og posisjoner. Det er dog nokså uvanlig at udokumenterte påstander brukes som grunnlag for å frata noen deres partimedlemskap. Det er ikke så rart at de som ble rammet følte seg fullstendig rettsløse. Så ble da også det norske rettssystemet brukt for å gjenopprette rettssikkerhet. Uten hell. Helt til topps ble det avklart at partiers organer selv står veldig fritt til å vurdere hva som er skadelig og vedtektsstridig opptreden. Det betyr at de som har makt i et parti til å tolke vedtektene har både formell og reell makt. Det lønner seg med andre ord ikke å handle i mindretall i et parti. Hilsen Høyesterett.
Lodve-utvalget var et eget utvalg nedsatt for å granske partifellers opptreden i ulike sammenhenger, oppkalt efter dets leder Lodve Solholm.
Historien handler altså om Hagens kamp mot personer han mener ikke bidro nok, gjennom sin handlemåte svekket – eller direkte motarbeidet – hans og partiets vedtatte mål om å komme i regjering. Den omfattende fortellingen viser til fulle hvordan Hagen selv, partiledelsen og sekretariatet brukte forskjellig argumentasjon og begrunnelse i helt parallelle situasjoner – enten for å forsvare egen handlemåte eller for å ramme de personene Hagen ville ha ut. Slik kunne f.eks Hagens yndling Terje Søviknes overleve utrenskningene. Innimellom gjengivelse av presseoppslag og intervjuer kommenterer Magnus hvordan argumentasjonen skifter fra den ene parallelle situasjon til den neste. Det er ganske avslørende for blant andre Hagen selv, Siv Jensen, daværende generalsekretær Geir Mo, og for partiets nestor John Alvheim.
Hagens dilemma
Magnus beskriver utfordringen med FrPs regjeringsstrategi: Visse personer og deres vektlegging av politiske saker i den utadrettede profileringen av FrP skapte avstand til de partiene Hagen både ønsket og var avhengig av å samarbeide med for å komme i regjering. Måten Øystein Hedstrøm, Vidar Kleppe, Jan Simonsen og andre profilerte innvandringspolitikk på, skapte avstand til andre partier, og skremte bort moderate velgere. På den annen side ville en mer forsiktig profilering kunne føre til at FrP mister velgere som må til for å få den tyngden partiet trengte for å komme i regjering.
Dilemmaet var ikke noe annerledes før 2001-valget enn det var før valget i 1993. Magnus kunne i større grad vektlagt Hagens manglende tålmodighet med strategien partiet vedtok før 1993. I «epilogen» argumenterer Magnus for at Hagen og FrP kanskje kunne stått mye sterkere efter 2001-valget uten utrenskningene. Med andre ord at Hagen ikke forstod godt nok at han måtte lede en stor koalisjon av folk og standpunkter som begge deler spriket i så stor grad at det var fare for å forskreve seg. Han får godt frem at Hagen aldri innrømmet at hans egen handlemåte overfor andre partier kunne bidra til å skape avstand. Uansett om det er liberalister eller «verstinger»; det er alltid alle andres skyld når det går dårlig for FrP. Aldri Hagens skyld.
Tynt om opptakten til Dolkesjø
Hagens drøm var å bringe FrP inn i regjering. Det var en drøm som kom klart til uttrykk i forbindelse med 1989-valget. FrP skulle ikke lenger være et protestparti, men et parti som skulle ta tydelig ansvar i regjering. Efter å ha protestert i 15 år fremmet FrP i 1988 og 1989 systemkritikk, og la i sitt program vekt på at partiet ville ha systemskifte. Magnus nevner ikke at Hagen startet valgkampen i 1989 med statsministerduell mot Gro Harlem Brundtland. Derimot forteller Magnus at Hagen var misfornøyd med dårlige resultater i 1991 og 1993. Han analyserer ikke hvorfor disse valgene gikk dårlig, men videreformidler Hagens oppfatning om at det skyldtes en valgkampstrategi der partiets glansnummer om innvandring og integrering ikke ble utnyttet.
Beskrivelsen av liberalistene og organisasjonen FRIdemokratene er merkelig: «Fridemokratene var en gruppe liberalistiske ungdommer som forlot Frp etter splittelsen på Bolkesjø i 1994.» Men dette er en beskrivelse som passer som hånd i hanske med Hagens historiebeskrivelse. Gjennom sitt forslag til landsmøteresolusjon drev han selektiv historiebeskrivelse om årsakene til suksessen i 1987 og 1989 og nedturene i 1991 og 1993 som et virkemiddel for å endre partiprogrammet landsmøtet vedtok i 1993. Dermed var det langt flere enn «liberalistiske ungdommer» som forlot partiet efter Dolkesjø. Det var folk som var uenige i Hagens historieskrivning, og mente det var galt å tolke/endre programmet efter valget.
Gunnar Magnus beskriver opptakten til Dolkesjø slik: Rundt årsskiftet 1993/94 bryter det løs en intern maktkamp i FrP. Mange av de liberalistiske ungdommene som er rekruttert gjennom ungdomsorganisasjonen FpU, misliker Frp’s innvandringskritiske profil. De ønsker et parti som står til høyre for Høyre i økonomiske spørsmål, og til venstre for Venstre i verdispørsmål.» Men det Magnus beskriver som en maktkamp startet lenge før årsskiftet 1993/94. Her kunne forfatteren dratt linjen til den kampen som hadde pågått om FrPs profil og linjevalg omtrent siden 1990. Det var da partiet vedtok det langsiktige målet om regjeringsmakt. Magnus kunne gjort et poeng av noe som er vesentlig for å forstå striden før Dolkesjø, og også i 2000/2001; Hagens manglende tålmodighet. Det er vanskelig å snu fra å lede et protestparti med kjappe utspill til langsiktig å bygge opp forutsigbarhet, troverdighet og tillit rundt sitt program med løsninger istedenfor kun protest.
Kampen om DLF ikke fullgodt beskrevet
Et annet problem med Magnus’ fortelling er at de ekskludertes forsøk på å overta DLF ikke er så fullstendig fremstilt som den burde vært. Den berømte kaffekopp-seansen er behørig omtalt også tidligere; Stifteren av partiet De Liberale, Tor-Ingar Østerud ga bort partiet til Fridtjof Frank Gundersen og Dag Danielsen, over en kopp kaffe. Men hadde han rettighetene til partinavnet.
Allerede på DLFs landsmøte i 1996 ble det innvalgt folk i sentralstyret som hadde vært med i FrP frem til splittelsen efter Dolkesjø-landsmøtet i 1994, og som i 1994/95 hadde vært med i FRIdemokratene. Disse valgte å se seg om efter et etablert parti da FRI på sitt landsmøte i 1995 valgte å være en politisk organisasjon fremfor parti. I 1997 ble overtagelsen av DLFs sentralstyre fullført, og et helt nytt og liberalistisk partiprogram vedtatt. Dette har ikke Magnus fått med seg. Det er i hvert fall ikke tatt med i fremstillingen av det han kaller «Johansen-DLF». Derimot er striden om retten til partinavnet behørig dekket.
De ulike valgstyrene måtte ta stilling til valglister både fra Johansen-DLF og Gundersen-DLF (efter partileder Fridtjof Frank Gundersen). Det var stort sett Gundersens lister som ble godkjent, fordi Kommunaldepartementet som valgansvarlig ikke ville ta stilling. Det var en innstilling fra valgstyret i Oslo om ikke å godkjenne Gundersens liste som plutselig førte til at departementet snudde. Dermed falt Gundersens (og Østeruds) kuppforsøk mot DLF i fisk.
Jeg er overrasket over at Gunnar Magnus dekker striden om retten til partinavnet omtrent bare basert på at sentralstyret til DLF ikke hadde hatt noen aktivitet og derfor hadde mistet retten til partinavnet. De aller fleste partivedtekter har bestemmelser om hvem som har ansvar for å innkalle til landsmøte, og det er som regel sentralstyret. Andre ledd i partiet (f.eks fylkeslag) kan kreve at sentralstyret innkaller til landsmøte.
Magnus skriver at Johansen-DLF fikk bistand både av FrP, Venstre og FRIdemokratene. Men hva bestod denne bistanden i? Og hva kan folkene i Johansen-DLF si om bistanden? Ut fra hva jeg har undersøkt efter å ha lest boken har ikke Magnus gjort noe for å komme til bunns i dette. Han har imidlertid sitert meg på at jeg har bidratt. Og det stemmer. Men Magnus har ikke spurt meg om hva, eller bedt om dokumentasjon på dette. Han har heller ikke spurt om min motivasjon for å bistå. Han forundrer seg imidlertid over at folk som gikk ut av FrP i 1994 får hjelp av det samme FrP syv år senere. FrPs hensikt er åpenbar; å unngå en brysom konkurrent. Stemmer det at Venstre og FRI bidro? På hvilken måte, og hva var begrunnelsen?
Magnus skriver at DLF ble nedlagt i 2017. Han skriver ingenting om hvorfor, men antyder at det ikke kan ha vært lett å holde liv i partiet. Hadde han spurt kunne han lett fått dokumentasjon på at DLF drev aktiv valgkamp i flere år efter at Johansen vant kampen mot Gundersen og co.
Hvor lett er det å kuppe partier i dag, sammenlignet med i 2001? Gunnar Magnus ser ut til å ha gått glipp av at reglene for å dokumentere aktivitet i lokallag og fylkeslag er skjerpet.
Viktig dokumentasjon – tross alt
Prosessen er – tross sine mangler – en viktig fortelling om hvilke dilemmaer et protestparti kan komme opp når man ønsker å skifte linje og ta ansvar. Den er også en viktig dokumentasjon på hvordan Carl I. Hagen og FrPs ledelse knapt unnlot noe knep i boken for å utestenge folk som ikke nødvendigvis) hadde gjort noe galt, og i hvert fall ikke noe som i andre partier hadde vært oppfattet som noe annet enn vanlig aktivitet.
Prosessen. Stridigheter og skandaler i Fremskrittspartiet 1999 – 2002
Gunnar Magnus
Svein Sandnes bokforlag 2022
797 sider
Gunnar Magnus (f. 1945) var politisk journalist og lederskribent i Aftenposten i perioden 1990 – 2012. Han var også politisk rådgiver for kulturminister Lars Roar Langslet i Willochregjeringen.
