Jerry Lee Lewis. mannen som kunne ha reddet rock’n’roll, gikk bort fredag. Med ham er nå en epoke ugjenkallelig over, en epoke som handlet om mye mer enn musikk.
Jerry Lee Lewis var del av det som senere er blitt kalt Million Dollar Quartet, en jam session medham, Elvis Presley, Carl Perkins og Johnny Cash, fra 1956. Jerry Lee var da bare en studiomusiker for blant andre Perkins, men hans ville pianostil hadde overbevist de andre om at han var på vei steder.
De fikk rett. Neste år, i 1957, fikk han vist hva han sto for. Han tok storbandlåta «Whole Lotta Shakin’ Goin’ On» og forandret den til en vill rockelåt som gjorde ham populær i store deler av USA. Det var bra timing også. Elvis Presley hadde nå gått over til for det meste å synge ballader, og rockelåtene hans, som «King Creole» var ikke like store kommersielt. Mot slutten av 1957 ga han ut den legendariske sangen «Great Balls of Fire». Fra da av var Jerry Lee Lewis på nivå med selveste Elvis Presley selv, som han ett år tidligere hadde jammet med som studiomusiker.
Pianovillmannen som bygget broer
Før vi fortsetter, bør vi ta opp et sentralt poeng. Elvis Presley sang, og av og til spilte han gitar. Det samme gjaldt Perkins og Cash. Den sorte rockeren Chuck Berry ikke bare spilte gitar, han redefinerte mulighetene den hadde. Jerry Lee Lewis spilte piano. Det er et stort instrument, og man kan ofte bli gjemt bak det. Men Jerry gjorde det meste rundt det. Han pleide å begynne sittende, før han reiste seg så brått opp at pianoskammelen fløy, så slo han hardt på pianotangentene, danset litt rundt og til slutt spilte litt med føttene. Han var rockens villmann, ble det sagt.
Han var ikke den første som gjorde piano til et rockeinstrument, det var Fats Domino. Han var heller ikke den første rocke-villmannen på piano, det var Little Richard. Men Lee Lewis var veldig klar på at han skyldte dem begge, og mange andre sorte musikere, en stor takk. Flere av sangene hans var enten skrevet eller sunget før ham av sorte musikere.
Og det var svært viktig på den tiden. Dette var en tid der sorte og hvite levde i forskjellige samfunn. Sorte måtte bo på «sorte» hoteller, sitte bakerst i busser, bruke egne toaletter, venteværelser, restauranter og skoler. Det sistnevnte hadde blitt forbudt i 1954 gjennom Brown v. Board of Education, men å gjennomføre det i praksis var svært vanskelig.
I denne verdenen kom rock and roll. Musikken het egentlig rhythm ‘n’ blues hos sorte, og ble ofte funnet under begrepet rasemusikk hos musikkbutikker beregnet på et hvitt publikum. Begrepet rock and roll var slang i det sorte miljøet for samleie. Musikken var altså sort, med blueselementer, enkel rytme det er lett å danse til og med seksuelle undertoner. Hvite ungdommer elsket musikken, og svært mange følte en større nærhet til sorte ungdommer gjennom musikken. Slik spilte Jerry, Elvis, Carl, Chuck, Richard og de andre en svært viktig rolle.
Den etablerte hvite middelklassen satte kaffen i halsen, og mange foraktet musikken, Frank Sinatra inkludert. Elvis Presleys hoftebevegelser ble for mye og Little Richard måtte roe ned sin ville framferd. Det å roe ned Jerry Lee Lewis gikk imidlertid ikke. Han var den ville der Elvis var den rolige, litt som The Beatles og The Rolling Stones skulle markedsføres senere. Jo mer ting forandrer seg, jo mer forblir de det samme.
Skandalisert og utdatert
I desember 1957 hadde Little Richard brutt med rockemusikken og blitt pastor. I mars 1958 ble Elvis vervet til hæren. Nå var det Jerry Lee Lewis og Chuck Berry som var igjen. For Jerry skulle det bare vare i to måneder. I mai 1958 dro han til England. Engelskmenn hadde ingen forståelse for segregering, men de hadde et større problem med hans ekteskap, her altså i flertall.
Jerry Lee Lewis giftet seg første gang da han var 16, skilte seg igjen året etter, og giftet seg igjen før skilsmissen var godkjent. I 1957 skilte han seg igjen. Igjen giftet han seg igjen, nå med Myra Gale Brown, mens skilsmissen fra det forrige ekteskapet ikke var godkjent. Formelt var han dermed bigamist minst en gang. Det var imidlertid ikke det mest sjokkerende. Det at Myra Gale Brown var 13 år gammel var langt verre. I tillegg var hun hans filleniese. Det var formelt lov, men litt for nært for manges smak. Lewis skjønte muligens ikke alvoret. Da skilsmissen ble godkjent, giftet han seg igjen med Myra Gale Brown slik at alt skulle være riktig. Det hadde liten betydning. Etter tre konserter ble alle fremtidige konserter kansellert.
Lewis var skandalisert. I desember 1959 ble Chuck Berry det samme, anklaget for å ha prøvd å ha sex med en 14 år gammel jente. Det etablerte USA hadde beseiret rocken. Musikken forandret seg mye mer i retning ballader og uskyldig tenåringsromanser. Det ble ikke plass til villmannen. Han fikk noe hjelp av et nytt plateselskap i 1963, og låta «I’m on Fire» skulle få ham, og rock tilbake igjen. Problemet var at den først ble sluppet i mars 1964, en måned etter at The Beatles hadde spilt på Ed Sullivan Show. Lewis var rett og slett utdatert som så mange andre som ble vasket bort av den britiske invasjonen av Billboard.
Killer og Country
Der Perkins, Presley, Berry og Richard ble omtalt som store forbilder av The Beatles, ble Jerry Lee Lewis ikke nevnt. Den eneste klare sammenhengen mellom dem var at de begge hadde stor suksess på Star Club i Hamburg, der Lewis spilte inn en liveplate som regnes blant de beste liveplatene noensinne.
Kommersielt fungerte det imidlertid dårlig, og han skiftet stil fra rock til country. Lee Lewis hadde alltid vært rockabilly, et slags teleskopord mellom rock og hillbilly, så country lå ham alltid nært. Likevel holdt han rocke-country på en armlengdes avstand. Resultatet ble stort for ham. Selv om han ikke dukket opp på Billboards Top 100 igjen, hadde han tolv topp ti-hits på country-listen. Han holdt seg med ujevne mellomrom på top 10 Billboard Country fram til 1981. Rockelegenden ble en countrylegende.
Åttitallet ble et skuldertrekk rent karrieremessig, men han ble inkludert som en av de første i Rock and Roll Hall of Fame i 1986. Tre år senere kom filmen «Great Balls of Fire!» om hans liv på 1950-tallet, og ga ham en boost. Resten av hans karriere handlet om mimring fra gamle dager.
Jerry Lee Lewis ble kalt «The Killer» delvis fordi han på sitt verste kunne være ustabil og aggressiv. I november 1976 ble han arrestert utenfor Elvis Presleys Graceland-hus med en pistol og svært høy alkoholprosent i blodet. Han hadde også store problemer med det amerikanske skattevesenet, og i 1988 måtte han erklære seg konkurs.
Han var en kløne med penger, og brukte dem opp så fort han fikk dem. Han var alt annet enn stabil. Han hadde et usunt forhold til kvinner. Alt dette stemmer. Men i et par år var han personifiseringen av et ungdomsopprør som handlet om markant brudd med erkekonservative tanker, rasistiske lover, urettferdige oppdelinger av samfunnet og den hvite kulturs renhet.
Hvil i fred, Jerry Lee.
