En nasjons overlevelse, med gufs av Stalin og hint av ninja.
Guiden
Ukraina 2014
Regi: Oles Sanin
Tilgjengelig på norske kinoer fra 21. oktober
Opptakten til Holodomor
I disse dager (oktober 2022) går den ukrainske filmen Guiden fra 2014 på kino i Norge. Den ble i sin tid Ukrainas bidrag til Academy Awards (Oscar) i kategorien beste utenlandske film, men den nådde ikke opp, i likhet med Atlantis (2019), som jeg skrev om i april i år. Guiden har også en del til felles med Mr. Jones (også 2019), som jeg skrev om i januar. Man bør faktisk vite hvem Gareth Jones var før man ser Guiden, da han er et sentralt plotpoeng. Kort oppsummert var Gareth Jones en britisk journalist som var den første vestlige journalisten som rapporterte om Stalins menneskeskapte sultkatastrofe i Ukraina, kjent som Holodomor. Jones oppholdt seg i Sovjetunionen og snek seg inn i Ukraina, hvor han ble øyenvitne til mange av grusomhetene som utspilte seg. For videre utdyping henviser jeg til omtalen fra januar.
I Guiden ser vi ikke så mange av Holodomors grusomheter, men katastrofen lurer i bakgrunnen og hintes til. Filmen starter med at et fillete følge tvinges om bord på et tog i natten. En guttunge på rundt 10-12 år (Anton Sviatoslav Greene) sniker seg til en plass som blindpassasjer i en liten kasse under selve vogna. Denne gutten er filmens hovedperson. Han heter Peter. Og han er amerikaner. Som barn av den idealistiske, kommunistiske ingeniøren Michael (Jeff Burrell) kom han til Ukraina for at faren skulle hjelpe til med å bygge kommunismen. De lever godt i Kharkiv, hvor faren har et forhold til stjernen og sangerinnen Olga (som spilles av sangerinnen Jamala, i Vesten mest kjent for å ha vunnet Eurovision i Stockholm i 2016), som også har en beundrer i den lokale kommisæren Vladimir (Oleksandr Kobzar), vår antagonist. Michael må en tur til Moskva, og blir viklet inn i et slags spionasjeplot idet han blir bedt om å ta med en bok med skjulte papirer i til nettopp Gareth Jones i Moskva. Vladimir ønsker å ta Michael for spionasje og sørger for en ransaking av bagasjen hans, men det ender med at Michael blir knivstukket og drept. Sønnen Peter rømmer med ryggsekken sin, og den observante seer har allerede forstått hvor boka med de hemmelige papirene har tatt veien. Men Peter er nå alene, alene i det store Sovjetunionen, i Ukraina under sulten, og hele maktapparatet leter etter ham. Han har ett mål for øyet: Å dra til Moskva og levere boken til Gareth Jones.
Barnet mot elementene
Jeg har tidligere skrevet om det ensomme barnet i film, særlig i featureartikkelen om den østeuropeiske bearbeidelsen av sivilisasjonsundergangen Andre verdenskrig. Barnet er mennesket på sitt mest forsvarsløse. Når barnet blir fratatt sine beskyttere og blir foreldreløst står det nakent og sårbart igjen, og vi forstår ikke egentlig helt hvordan det skal klare seg i den fryktelige situasjonen det er i. I virkeligheten går det jo også ofte svært dårlig, men i filmens verden finner barnet en beskytter, en lærer som tar vare på barnet og gir barnet de kunnskapene og ferdighetene det trenger for å endelig møte antagonistene på slutten av historien. Tenk Harry Potter, Dumbledore/Humlesnurr og Voldemort. Tenk så å si enhver historie du har sett eller lest om et foreldreløst barn som helten. De får alltid en lærer. I Guiden er det den blinde sangeren Ivan. Ivan er kobzar, tilhørende et slags eget laug av blinde omvandrende sangere, som med sine sanger, gjerne svært melankolske og sørgelige sanger, bevarer historien, bevarer nasjonens kollektive minner og gir dem videre på markeder og andre steder der folk samles. Med andre ord er de temmelig tunge for myndighetene i Sovjetunionen å svelge, de som skal skape det nye sovjetiske mennesket. Kobzarene har gjerne et barn i sin tjeneste, et seende barn som skal passe på at kobzaren kommer seg trygt rundt. Dette barnet kalles en guide, og Peter blir Ivans guide i de fysiske omgivelsene, som Ivan blir Peters guide i alt annet. Peter lærer seg å klare seg selv i en fiendtlig verden. Han lærer å slåss mot de andre gatebarna. Han lærer å lukke øynene og bruke andre sanser for å merke virkeligheten. Noen scener, og særdeles disse «ninja-skole»-scenene, blir noen ganger en smule overdrevne, slik at filmens tidvis nokså drømmeaktige estetikk forsterkes. Et annet eksempel kan du se i traileren nederst, hvor antagonisten Vladimir står på skinnegangen og venter røykende og selvsikkert på et tog, som stopper opp like foran ham.
Minnekultur og kulturelt folkemord
Raphael Lemkin (1900-1959) innførte begrepet folkemord i 1944. En del av folkemordbegrepet er såkalt kulturelt folkemord, hvor individer av et «uønsket» folk tillates å leve, men deres språk, historie og kultur forsøkes utryddet. Nasjonalt eller annet kulturelt særpreg skal bort, til fordel for det nye sovjetiske mennesket. Som kjent var sovjetmyndighetene også aggressivt ateistiske, og kobzarene, som i tillegg til å videreføre kollektive minner var dypt religiøse, fremsto naturlig nok som en veritabel torn i øyet på den rådende ideologien.
I 1932 ble de da også innkalt til en konferanse i Kharkiv, hvorpå de som møtte opp ble tatt med utenfor byen og drept. Dette fremgår i filmen, selv om vi får en mer personlig og også delvis urelatert vri, gjennom den edle Ivan og gategutten Peter. Slik blir Guiden en del av det moderne Ukrainas minnekultur, med ytterligere en fortelling om hvordan Sovjetunionen – les: Russland – gjentatte ganger og på flere måter har ønsket å drepe Ukrainas egenart og sjel, både ved sult og ved fysisk å utslette landets historiefortellere. Guiden er ikke den første filmen i denne tradisjonen, og blir neppe den siste.
Den finnes online, men se den gjerne på kino. Traileren – som jeg mener ikke helt yter filmen rettferdighet – ser du her.
