Er økonomisk frihet en trussel mot politisk frihet?

I den svært interessante og velskrevne boken Rettferdig fordeling og rettferdig skatt (2019), forsvarer filosofiprofessor Jørgen Pedersen et positivt svar på spørsmålet i tittelen. Pedersen hevder at økonomisk frihet i en markedsøkonomi vil lede til radikale økonomiske ulikheter, som kan føre til radikale ulikheter i fordelingen av politisk makt i et demokrati. «Med store økonomiske ulikheter vil det alltid være en fare for at de mest velstående benytter sine økonomiske muskler til å oppnå politisk makt», og det skaper en fare for at de rikeste kan «dominere og kontrollere andre». ¹ Ifølge Pedersen er et tungtveiende argument for en radikal egalitær omfordeling av økonomiske ressurser, å skape og opprettholde «demokratisk likhet». Det vil si at alle bør ha like muligheter til å få politiske posisjoner og påvirke demokratiske politiske prosesser og beslutninger. Pedersen argumenterer for at en rettferdig stat er en stor demokratisk velferdsstat med «sjenerøse ordninger» som skal bekjempe økonomiske og sosiale ulikheter, og han antar at en rettferdig velferdsstat må påta seg enda flere oppgaver enn den vi finner i dagens Norge. Denne egalitære velferdsstaten skal finansieres gjennom høye inntektskatter (spesielt for de som tjener mest) og andre kontinuerlige statlige inngrep i personers økonomiske frihet, som for eksempel progressiv formueskatt og høy skatt på kapitalinntekter og arv. En sentral ide er at dette skal bidra til å forhindre «farlig kapitalkonsentrasjon» og redusere økonomiske og sosiale ulikheter, som kan gjøre at rike personer med store formuer kan dominere og kontrollere andre. John Rawls’ teori om rettferdighet er Pedersens viktigste inspirasjonskilde, men man kan finne lignende ideer hos Karl Marx og i nyere tid hos Thomas Piketty. ²

De av oss som er libertarianere forsvarer en rett til økonomisk frihet i en kapitalistisk markedsøkonomi selv om dette vil lede til radikale økonomiske ulikheter og kapitalkonsentrasjon. Dette synes ved første øyekast å være problematisk i lys av Pedersens Rawls-inspirerte ideer, og aktualiserer følgende spørsmål: Utgjør Pedersens ideer tungtveiende argumenter mot libertarianske teorier om økonomisk frihet? Vil det i en libertariansk stat være en betydelig fare for at de mest velstående kan «kjøpe» seg politisk makt i et demokrati og dominere og kontrollere livene våre? I denne artikkelen vil jeg presentere noen viktige argumenter for et negativt svar på disse spørsmålene.

Libertarianismen og retten til frihet

En sentral ide i libertarianismen er at vi har en grunnleggende moralsk rett til frihet, som inkluderer en rett til økonomisk frihet. I likhet med John Locke, antar libertarianere at vi har en rett til å leve våre liv og bruke vår person og vår eiendom slik vi selv mener er best – såfremt vi ikke krenker andre personers rettigheter. ³ Retten til frihet innebærer at vi har en rett til å bestemme hvordan vi vil bruke vår person (vår kropp og våre kognitive evner og ferdigheter) og vår eiendom til å forfølge og realisere våre mål og prosjekter – enten dette dreier seg om religion, livssyn, politikk, meningsutveksling eller kjøp og salg av ulike varer og tjenester (inkludert narkotika, organer og seksuelle tjenester). Vår rett til frihet er kun en rett til ikke-innblanding. Så lenge vi respekterer andre personers rett til frihet har vi en rett til å leve våre liv slik vi selv ønsker, og andre har en negativ plikt til ikke å blande seg inn i våre liv med tvang. ⁴ En sentral ide er at vi har en grunnleggende moralsk rett til å bestemme over vårt eget liv, mens individer og grupper av individer (inkludert demokratiske flertall) har ingen grunnleggende moralsk rett til å bestemme hvordan andre skal leve sine liv. ⁵

For libertarianere utgjør retten til eiendom og den relaterte retten til kontraktsfrihet vesentlige aspekter ved vår rett til frihet generelt og vår rett til økonomisk frihet spesielt. Retten til eiendom viser til den eksklusive retten til å bestemme hvordan man vil bruke og disponere de eiendeler man rettmessig har tilegnet seg. Libertarianere antar at retten til eiendom inkluderer retten til privat eierskap av produksjonsmidler – det vil si midler (f.eks. teknologi og naturressurser) som kan brukes til å produsere ulike varer og tjenester. Retten til kontraktsfrihet viser til retten til å inngå avtaler eller kontrakter og fritt bestemme innholdet og vilkårene i disse. Libertarianere forsvarer et kapitalistisk økonomisk system. Det vil si et økonomisk system som er basert på privat eierskap av produksjonsmidler, og som tillater at individers valg i et fritt marked bestemmer hvordan ulike goder fordeles.

Noen libertarianere er anarkister, mens andre forsvarer en minimalstat. De sistnevnte antar at en rettferdig stat er en minimalstat som beskytter og respekterer personers rett til frihet. Dette vil kreve et politi, et rettsvesen og et forsvar. Minimalstatens hovedoppgaver er som følger:

• Beskytte borgerne mot ytre fiender.
• Beskytte borgerne mot hverandre.
• Beskytte personers rett til eiendom og deres rett til kontraktsfrihet.

Libertarianere benekter ikke at en minimalstat som beskytter personers rett til frihet vil lede til økonomiske ulikheter og kapitalkonsentrasjon, som en følge av de valg personer foretar i en markedsøkonomi. Det er uunngåelig at noen vil bli mye rikere enn andre i et slikt politisk system. Spørsmålet er imidlertid om dette bør betraktes som et alvorlig problem fordi det kan lede til politisk ulikhet i den forstand at de rikeste får muligheten til å dominere og kontrollere andre personer. Det er minst to viktige argumenter for et negativt svar på dette spørsmålet.

Økonomisk frihet og politisk frihet i en minimalstat

En grunnleggende ide i libertarianismen er at det er en nær sammenheng mellom økonomisk frihet og politisk frihet. Økonomisk frihet desentraliserer politisk makt ved at hvert enkelt individ selv kan styre hvordan han eller hun vil forvalte sin eiendom og sin arbeidskraft. Det er på dette området en vesentlig forskjell mellom minimalstater og demokratiske velferdsstater. I en minimalstat som respekterer vår rett til frihet, kan vi velge å bruke vår eiendom på det vi selv mener er verdifullt og meningsfullt i våre separate liv i stedet for at staten eller velmenende politikere og ansiktsløse byråkrater får bestemme hvordan vi skal leve våre liv, og hvordan vi skal bruke vår person og vår eiendom. Vår økonomiske frihet fratar staten makt over livene våre. Økonomisk frihet fratar staten og demokratiske flertall makt til å styre over våre liv, og bestemme hvordan vi skal bruke våre kroppslige og kognitive evner og ferdigheter. Vi kan selv velge hvordan vi vil bruke oss selv og våre eiendeler til å forfølge og realisere de mål og prosjekter vi selv velger. Milton Friedman beskriver treffende relasjonen mellom økonomisk frihet og politisk frihet slik:

Viewed as a means to the end of political freedom, economic arrangements are important because of their effect on the concentration or dispersion of power. The kind of economic organization that provides economic freedom directly, namely, competitive capitalism, also promotes political freedom because it separates economic power from political power and in this way enables the one to offset the other. [A free market economy] is, in political terms, a system of proportional representation. Each man can vote, as it were, for the color of tie he wants and get it; he does not have to see what color the majority wants and then, if he is in the minority, submit. ⁶

I velferdsstater basert på Pedersen og Rawls’ egalitære idealer er ikke økonomisk makt og politisk makt adskilt på samme måte som i en minimalstat. Demokratiske velferdsstater, som den norske, bruker statens tvangsapparat til å begrense vår frihet til å styre over våre egne liv på en rekke områder, som utgjør krenkelser av vår rett til frihet generelt og vår rett til økonomisk frihet spesielt. For det første tvinger de oss til å hjelpe andre og til å bidra til utallige kollektive prosjekter vi ikke støtter eller er motstandere av. For det andre er demokratiske velferdsstater paternalistiske stater, som begrenser vår frihet mot vår vilje med den begrunnelsen at vi vil få det bedre, eller at vi vil beskyttes fra å skade oss selv fysisk, økonomisk eller psykologisk. Velferdsstater fratar oss frihet og ansvar for våre egne liv og behandler oss som umyndige barn gjennom å tvinge oss til å hjelpe oss selv. Listen over paternalistiske lover i Norge og andre demokratiske velferdsstater er lang, og disse lovene utgjør et betydelig inngrep i vår frihet til å styre over våre liv i lys av våre egne oppfatninger om hva som utgjør et meningsfullt og verdifullt liv. Man kan stille følgende spørsmål om hva som har størst betydning for vår frihet til å styre over våre liv i dagens Norge: Er det rike kapitalister med store formuer, eller er det den demokratiske og paternalistiske velferdsstaten som styres av politikere med en sosialistisk eller sosialdemokratisk ideologi og en stor hær av ansiktsløse byråkrater som de samme politikerne har delegert makt til?

Nozicks insentivbaserte argument

Den formen for økonomisk frihet libertarianere forsvarer vil ikke bare bidra til å desentralisere og spre politisk makt, men den vil også redusere ulike personer og gruppers insentiver til å bruke økonomiske ressurser for å oppnå politisk makt. I Pedersens terminologi kan man si at en minimalstat utgjør et politisk system som vil redusere de rikes insentiver til å konvertere økonomisk kapital til politisk kapital. I likhet med Robert Nozick, kan man argumentere for at det er lite eller ingenting å tjene på å oppnå politisk tvangsmakt i en minimalstat. ⁷ Det er minst to grunner til det: (1) En minimalstat har et svært begrenset myndighetsområde – en svært begrenset rett til å bestemme hvordan vi skal leve våre liv med tvang. (2) En minimalstat disponerer ikke over store økonomiske ressurser, som kan fordeles til ulike grupper og interesseorganisasjoner.

Politisk makt og innflytelse vil ha svært liten verdi i en minimalstat – selv for de rikeste med store formuer. Det samme gjelder ressurssterke og velorganiserte interessegrupper. Insentivene til å bruke økonomiske ressurser for å konkurrere om politisk makt vil være tilnærmet lik null, fordi det ikke er mye å oppnå gjennom å få politisk makt i en minimalstat som respekterer vår grunnleggende moralske rett til frihet. Det samme vil gjelde insentivene til å bruke ressurser på lobbyvirksomhet for å oppnå politiske tjenester. Situasjonen er annerledes i vår tids demokratiske velferdsstater, som er organisert på en måte som gjør det svært attraktivt for ulike individer og grupper å få kontroll over statens tvangsapparat. Grunnen er at demokratiske velferdsstater disponerer over enorme økonomiske ressurser, og det er knapt nok en eneste avdeling av våre liv demokratiske flertall ikke kan blande seg inn i med tvang. Demokratiske velferdsstater har dessuten en tilnærmet ubegrenset politisk makt til å rigge økonomien og fordele ressurser og tjenester til ulike typer velgergrupper og velorganiserte interessegrupper. For politiske partier – både store og små – utgjør velferdsstaten også et ypperlig redskap for å «kjøpe» stemmer ved å gi ulike velgergrupper det de vil ha i bytte mot deres stemmer.

Hva er farligst – økonomisk frihet eller en stor paternalistisk velferdsstat?

Mens sosialister og sosialdemokrater er redd for store økonomiske ulikheter og «farlig kapitalkonsentrasjon», så er libertarianere redd for store demokratiske og paternalistiske velferdsstater, som har makt til kontinuerlig å gripe inn i våre liv for å omfordele økonomiske goder. Den typen demokratiske velferdsstater som Pedersen og hans meningsfeller forsvarer, vil redusere økonomisk ulikhet og forhindre kapitalkonsentrasjon, men samtidig systematisk krenke vår grunnleggende moralske rett til frihet. Slike radikale egalitære rettferdighetsteorier er basert på en kollektivistisk ide, som innebærer at det er moralsk sett tillatelig å bruke hver enkelt av oss som ressurser for andre, og som ressurser for å realisere kollektive prosjekter. Vi blir redusert til ressurser som kan brukes som midler for å realisere velmenende egalitarianeres kollektive prosjekter som skal fremme økonomisk og sosial likhet.

Referanser

• Ekeli, Kristian Skagen (2019). «Politisk uvitenhet, stemmeretten og velgeres moralske ansvar», Norsk filosofisk tidsskrift, 54(3): 151-166.
• Ekeli, Kristian Skagen (2022). “Toleration, Respect for Persons, and the Free Speech Right to do Moral Wrong”. I Mitja Sardoc (red.), The Palgrave Handbook of Toleration. Palgrave Macmillan, ss. 149-172.
• Friedman, Milton (2002). Capitalism and Freedom. Chicago: Chicago University Press.
• Locke, John (1689/1988). Two Treatises of Government. Cambridge: Cambridge University Press.
• Marx, Karl (1975). «Til jødespørsmålet». I Karl Marx. Verker i utvalg 1: Filosofiske skrifter. Oslo: Pax Forlag.
• Nozick, Robert (1974). Anarchy, State, and Utopia. Oxford: Blackwell.
• Pedersen, Jørgen (2019). Rettferdig fordeling og rettferdig skatt. Bergen: Fagbokforlaget.
• Piketty, Thomas (2014). Kapitalen i det 21. århundre. Oslo: Cappelen Damm.
• Rawls, John (1971). A Theory of Justice. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.
• Rawls, J. (2001). Justice as Fairness: A Restatement, Cambridge, Mass.: The Belknap Press of Harvard University Press.

Noter

1. Pedersen 2019: 31 og168-169.
2. Se Marx 1975; Piketty 2014; og Rawls 1971 og 2001.
3. Se, f.eks., Locke 1689/1988: 269 og 306.
4. I libertarianismen kan man finne ulike typer begrunnelser for retten til frihet, som deontologiske, konsekvensialistiske og kontraktteoretiske. Etter min oppfatning kommer deontologiske teorier best ut. Se, f.eks., Nozick 1974 og Ekeli 2022. Jeg vil ikke gå nærmere inn på dette i denne artikkelen.
5. Se også Ekeli 2019.
6. Friedman 2002: 9 og 15.
7. Se Nozick 1974: 271-272.