Da Kinas penger og spioner kom til Sverige

Tobias Andersson Åkerbloms grundige reportasjebok går gjennom en rekke tilfeller av kinesisk påvirkning, både direkte og indirekte, som har funnet sted i løpet av det siste tiåret i Sverige.

Sverige er naturlig nok ikke alene når det gjelder kinesisk innflytelse. Dette har spesielt afrikanske stater har fått erfare gjennom større infrastruktur-prosjekter muliggjort av kinesiske penger og aktører; når landene ikke har kunnet tilbakebetale lånene, har Kina satt betingelsene.

For Sveriges del ble Volvo Cars kjøpt opp i år 2010 av Li Shufu, den kinesiske storeieren av Geely Auto. Geely Autos nære bånd til det kinesiske kommunistpartiet (KKP) viste seg senere å være mye nærere enn det som først hadde kommet frem. Ved nærmere granskning av den kinesiske Volvo-avtalen kom det for en dag at den kinesiske staten har gått inn med milliardinvesteringer i selskapet, og at den på kreativt vis kontrollerer store deler av selskapet gjennom andre stråselskaper hvis virvar av interesser spres rundt i verdens skatteparadiser.

Forekomsten av kinesiske selskaper strategisk plassert i skatteparadiser er naturligvis ingen tilfeldighet, men dels ment å forhindre at det stilles altfor vanskelige spørsmål, og dels å unngå at utenforstående gransker dem altfor nøye. Hvem denne Li Shufu egentlig er er innhyllet i mørke, utover at han kaller seg «Sverige-venn».

I de svenske offisielle dokumentene som kom så sent som i 2010, i forbindelse med Volvo-avtalen, drømte det svenske embetsverket om at landets nøytralitetspolitikk på et eller annet vis skulle påvirke Kina som nasjon, og at svenske verdier skulle påvirke det kolossale landet. Det må tilskrives en illusjon fra både høyre og venstre. At kommunistpartiet på en eller annen måte skulle la seg inspirere av ”den svenske modellen” må nok sees på som et dødfødt prosjekt.

Et land som Kina er en ettpartistat der demokrati defineres gjennom KKP, intet annet. En ettpartistat der man også har definert det man kaller for de ”de fem giftene”.

De ”fem giftene” er en betegnelse på statsfiender og motstandere av Kinas ettpartistat. Blant dem regnes demokratiforkjempere, Falun Gong-tilhengere, taiwanske selvstendighetsforkjempere, uighurske separatister og tibetanere. Det er på bakgrunn av denne definisjonen at tibetanere og andre dissidenter bosatt i utlandet har blitt utpekt som fiender av Kina.

At flere tilfeller av flyktningspionasje har forekommet i Sverige er noe som også beskrives svært utførlig i boken, og det kommer heller ikke helt uventet at Immigrasjonsverket har vært slepphendte i sin behandling av statsborgerskap.

”Folk-til-folk-diplomati” er et begrep som er sanksjonert av partiet når det gjelder å forhandle med det partiet oppfatter som fiendtlig innstilte. Ved hjelp av disse frontene av organisasjoner, eller selskaper, kan de ubemerket påvirke motparten. Kinesiske interesser kartlegger utenlandske aktører, på hvilke måter de kan være mottakelige for påvirkning, eller svakheter å utnytte. Det er en klassisk doktrine fra da det kinesiske kommunistpartiet ble grunnlagt, og har blitt flittig brukt siden dengang.

De siste årene har i tillegg den såkalte kinesiske Wolf Warrior-doktrinen blitt vanligere i Kinas globale påvirkning. Navnet henter inspirasjon fra filmserien med samme navn. Det er en kinesisk doktrine som er mer åpent aggressiv og kompromissløs i forhandlinger med andre nasjoner.

Denne systematiske kinesiske påvirkningen har tydeligvis unnsluppet det offentlige Sverige frem til nå. Hvordan Sverige har oversett dette er for meg en gåte. Er det riktig at et kjøpesterkt og undertrykkende regime kjøper og investerer i svenske bedrifter uten at noen myndighet gransker dette?

Sverige er selvsagt ikke alene om denne bøyde nakkers politikk overfor Kina. Det er bare å studere hvordan et stort selskap som Disney håndterer sin kontakt med det kinesiske regimet. Disney tilhører offisielt den åpne Woke-skaren, og stort sett alle filmer som produseres av storkonsernet er inkluderende på mange plan. I den nyeste ”Mulan” kom det frem det at deler av filmen var spilt inn i Xinjiang-provinsen, og man takket sågar den kinesiske staten for hjelpen. En temmelig stor fadese for et stort selskap som Disney.

At stormakten Kina kommer til å fortsette i samme spor og knapt endre strategi er temmelig åpenbart, til tross for et kort avbrekk under pandemien.

Hvordan en fremtidig kinesisk-kontrollert verden vil arte seg har vi kun sett begynnelsen på.