Fredag ble det kjent hvem som får Nobels fredspris. Prisen ble delt mellom den ukrainske organisasjonen Center for Civil Liberties, den russiske organisasjonen Memorial, og den fengslede belarusiske menneskerettighetsforkjemperen Ales Bjaljatski.
Når vinneren av Nobels fredspris annonseres kommer det alltid kritikk mot at komiteen ikke har fulgt Nobels testamente. Det er noen viktige spørsmål det er naturlig å stille seg etter kunngjøringen av verdens mest prestisjefylte fredspris (eller pris overhodet). Hva er årsaker til krig? Hva kan skape fred? Og hva mente Alfred Nobel egentlig med sitt testamente?
Alfred Nobel, hans tid og testamente
Det er naturlig å gå tilbake til opprinnelsen. Alfred Nobel (1833 – 1896) var ingeniør og oppfinner som efterhvert tjente seg en stor formue. Han valgte å gi bort formuen ved å opprette noen priser i sitt eget navn. Alle deles ut av Nobelstiftelsen i Stockholm, bortsett fra fredsprisen. Den valgte han at Stortinget i Norge skulle få dele ut. Han gav ingen forklaring på dette. Kanskje var det fordi Norge i motsetning til hans eget hjemland Sverige ikke hadde noen fortid som imperialistisk stormakt.
Testamentet inneholder tre kriterier for tildeling av fredsprisen. Fra Wikipedia: «Det er to klare begrep: «reduksjon av militærstyrker» og «arrangering av fredskongresser». Og så er det en tredje formulering som Nobelkomiteen tidvis har valgt å tolke forholdsvis vidt: «nasjonenes forbrødring».» Det er nok å oppfylle kun ett kriterium.
Så hva betyr disse kriteriene? Da bør man se på tiden Nobel levet i, og tidspunktet fredsprisen ble til. Tiden fra ca 1870 og fremover mot første verdenskrig var preget av nasjonalisme, imperialisme og militær opprustning. Storbritannia og andre europeiske land fikk for alvor grep om resten av verden gjennom sine kolonier. Tyskland ble etablert som egen stat som følge av seieren over Frankrike i krigen mellom dem i 1869/70.
Det var oppstått en fredsbevegelse som avholdt møter (kongresser) for å bekjempe opprustning og krig. Spesielt de sosialistiske partiene var opptatt av å bekjempe militarismen, fordi det var arbeiderklassens sønner som døde i skyttergravene, mens ektefellene ble enker og ungene faderløse. Sosialismen som fredsbevegelse led nederlag med 1.verdenskrig, der bl.a sosialistene i den tyske Riksdagen stemte for krigsbevilgninger. Blant de mest sentrale i fredsbevegelsen var Berta von Suttner, som skal ha inspirert Nobel til å opprette fredsprisen. Efter at første verdenskrig var over ble Folkeforbundet opprettet som et internasjonalt organ for å forhindre at konflikter og krig oppstod, og for å megle frem fredsløsninger. Taperne fra verdenskrigen ble holdt utenfor.
Det er åpenbart at fredsbevegelsens ideer hadde innflydelse på Nobel og kriteriene han satte opp; reduksjon av militære styrker, kongresser (internasjonale forhandlinger), og det mer uklare begrepet «folkenes forbrødring». Krig var makthavernes virkemiddel for å oppnå konkrete mål. Men det var vanlige folk som ble kanonføde. Dersom folk klarte å gjennomskue krigspropaganda, og se på mennesker fra andre land som brødre ville krig kunne unngås. Da måtte soldater nekte å adlyde ordre, og folkevalgte ta stilling mot krig.
Hva har endret seg siden Nobels tid og de første årene efter at testamentet ble skrevet og fredsprisen opprettet? Da er det vesentlig å se på årsaker til krig.
Årsaker til krig
Jeg vil hevde at det er fire åpenbare årsaker til krig. Disse opptrer gjerne i kombinasjon: Nasjonalisme, totalitære ideologier, religion, og ressursbehov.
Nasjonalisme kan oppfattes både positivt og negativt. Når nasjonalisme brukes for å fremheve sin egen nasjon (og kultur) og mene at den står over alle andre kan makthavere bruke den til å skape støtte i befolkningen for å gå til krig. Nasjonalisme kan bli brukt som grunn til eller i kombinasjon med imperialisme.
Totalitære ideologier som kommunisme og nazisme/fascisme eksisterte ikke som noe politisk maktuøvende fenomen på Nobels tid. Men ønsket om verdensrevolusjon (kommunisme) eller lebensraum (nazisme) var en viktig pådriver for 2.verdenskrig.
Religion er kanskje en av de eldste årsakene til krig. Makthavere kan bruke religion som begrunnelse for å krige mot andre. Spanske conquistadorer i Syd-Amerika, og britisk kolonistyre har brukt religion som begrunnelse. Vantro måtte omvendes. Ville de ikke gjøre det frivillig måtte man bruke tvang, i siste instans krig.
Ressursbehov (f.eks vann, mat eller metaller) kan være grunn til at krig oppstår.
Jeg har tidligere skrevet på Liberaleren om dette temaet.
Kampen om og mot de totalitære ideologiene
Kampen mot totalitarismen er kanskje det som først og fremst har endret seg siden Nobel skrev sitt testamente. Det preget årene efter at 1. verdenskrig sluttet og Folkeforbundet ble opprettet. Organisasjonen hadde ingen maktmidler, og klarte ikke å forhindre Nazi-Tysklands ekspansjon før 2.verdenskrig faktisk brøt ut. I alle årene efter at 2. verdenskrig dominerte kampen om en kommunistisk verdensekspansjon, stort sett gjennom stedfortrederkriger rundt om i verden. Akkurat som mellom verdenskrigene fortsatte den militære opprustningen, og «kongressene» bestod mindre av fredsaktivister og mer av toppolitikere og diplomater. Det kunne resultere i fredspriser til personer som USAs utenriksminister Henry Kissinger Israels statsminister Menachem Begin.
Holder Nobels kriterier ennå?
Nobelkomiteen har blitt beskyldt for å løsrive seg for mye fra kriteriene i Nobels testamente, og det tradisjonelle fredsarbeidet har kommet helt i bakgrunnen når fredsprisen deles ut. Ser man på oversikten over prisvinnere må det sies at kritikken absolutt har noe for seg. Fredsprisvinner Barack Obama stod f.eks ansvarlig for USAs økende bruk av droner i konflikter og kriger USA var involvert i rundt om på kloden. Nobelkomiteen har opp gjennom årene dels belønnet innsats (f.eks fredsavtaler, nedrustningsavtaler) dels oppmuntre pågående prosesser. I liten grad har vanlige fredsaktivister og organisasjoner blitt påskjønnet og gitt oppmerksomhet for sitt arbeid.
Kanskje som følge av utskiftningene i komiteen, som følge av kritikken – eller begge deler – har komiteen de siste årene blitt flinkere til å bruke kriteriene når de begrunner valget av prisvinner.
Nobelkomiteen kan ikke bare belønne resultater, men må også oppmuntre prosesser de anser som viktige og lovende. Men komiteen har opp gjennom årene gitt prisen til statsledere som har vært ansvarlige for eller senere har gått til krig. Komiteen kan naturligvis aldri bli så trygg i sine valg at prisene blir ukontroversielle. Da blir ingen spenning til pristildelingen, og prestisjen kan gå ut av prisen. Nobelkomiteen må nødvendigvis utvise en viss dristighet, men samtidig være både diplomatiske og taktiske når de velger prisvinnere. Valg av vinner må gi tydelige signaler til verden, men samtidig være i tråd med kriteriene i Nobels testamente. Nobelstiftelsen har nemlig gitt klart uttrykk for at Nobelkomiteen ikke kan la være å dele ut noen pris.
Når man ser på de viktigste årsakene til krig, finner man jo også grunnlaget for å skape fred. Derfor gjentar jeg sluttpoenget i artikkelen jeg skrev i 2010 da Obama hadde holdt sitt Nobelforedrag og gitt en leksjon i realpolitikk:
Hva skaper fred?
Først og fremst fravær av diktatur. Enten diktaturet er fundert på totalitær ideologi, religion, familiedynastier eller andre faktorer, er samling av makt til bruk av statsapparatets virkemidler en fare i seg selv. En forutsetning for fred er altså spredning av makt. En stat bygget på individets rettigheter, der makthavere kan byttes ut regelmessig, er en god start.
En sekulær stat. En stat uten religiøst fundament eller tilknytning er ikke en stat uten verdier. Troen på individets rettigheter kan skrives inn i en grunnlov, og andre derigjennom utledede verdier kan skrives inn i de enkelte paragrafer; som næringsfriheten. Et samfunn der alle religioner behandles likt, og ingen religion gis forrang foran de individuelle rettigheter er en god basis for å motvirke misbruk av religion til å tilegne seg makt.
Reell ytringsfrihet og et kunnskapsbasert samfunn vil bidra til å motvirke nasjonalisme. Et samfunn der den frie debatten og et utdannet folk væpner hver enkelt av oss med argumenter og evne til selvstendig tenkning vil være en god vaksinasjon mot løgner om egen fortreffelighet og andre nasjoners utilstrekkelighet.
En sekulær rettsstat med individets grunnleggende rettigheter som basis er grunnlaget for fred og frihet.
