Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 5, 1989.
Hans-Hermann Hoppe. A Theory of Socialism and Capitalism, Economics, Politics and Ethics. Boston, Dordtrecht, London: Kluwer Academic Publishers / Ludwig von Mises Institute, 1989, 275 pp, hd. $ 45, ISBN 0-89838-279-3
Hans Hermann Hoppe har med A Theory of Socialism and Capitalism markert seg som en av de mest interessante av de unge liberalistiske tenkere. Den tysk-fødte 40-årige økonomiprofessoren ved University of Nevada og Senior Fellow ved Ludwig von Mises Institute, føyer seg inn i den Rothbardianske idétradisjon, med sin vektlegging av den a priori, praxeologiske sosialvidenskapelige metoden og sitt naturrettslige forsvar for enkeltmenneskets selvbestemmelsesrett, private eiendomsrett og den frie markedsøkonomien.
Hoppe gir i boken et viktig bidrag til å forstå hvorfor ulike former for sosialisme hverken lar seg forsvare økonomisk eller moralsk. Etter å ha trukket denne konklusjonen, hevder Hoppe at «sosialismen» til slutt blir redusert til et sosio-psykologisk fenomen. Årsaken til at fenomenet ennå er reelt og har manges støtte, finner Hoppe dels i den avhengighet og interesse som skapes av de store inntektsoverføringene. Dels finner han årsakene i den velkjente tendens maktelitene har hatt til å skaffe seg kontroll ved undervisning, kommunikasjon, pengesystemet, rettsvesenet og produksjonen av sikkerhet, dvs. politi og forsvar.
Høydepunktene i boken fortjener en nærmere presentasjon og er etter min mening hans praxeologiske analyse av ulike typer sosialisme, kritikken av den positivistisk-empiriske tenkningen og hans etiske forsvar for «kapitalismen» og etiske kritikk av «sosialismen».
Russisk sosialisme
Den «russiske sosialismen» er den første Hoppe analyserer, og her mener han et samfunn med statlig eiendomsrett til alle produksjonsmidlene. I tillegg til å argumentere parallelt med Mises’ og Hayeks påpakning av de uunngåelige negative følgene av manglende fri prisdannelse, spesielt på kapitalvarer, for tilpasning av produksjon til forbrukernes og bedriftenes behov, samt for utnyttelse av den spredte, individuelle kunnskapen i samfunnet, behandler også Hoppe konsekvensene av incentivstrukturen i et slikt samfunn. Hans argument er at siden hverken arbeiderne eller forvalterne av statens produksjonsmidler eier resultatene av egen innsats, blir kostnadene ved bruk av egen tid på produksjon for offentlig salg meget høye i forhold til bruk av egen tid til fritidsinteresser, svart arbeid eller på å oppnå personlige fordeler ved å ta del i den politiske maktutøvelsen.
Siden enkeltmenneskets plass i «samfunnsmaskinen» i stor grad er gitt, vil heller ikke enkeltmennesket ha særlig stor interesse av å investere i egen kunnskap og produktive ferdigheter. Resultatet er en meget lav levestandard sammenlignet med den frie markedsøkonomien.
Sosialdemokratisk sosialisme
Dette er den egalitære fordelingsstaten hvis erklærte mål er å skape «like muligheter for alle». Viktigste politiske virkemiddel er høye skatter og avgifter på produktiv innsats og privat eiendom. Produksjonsmidlene er fremdeles i privat eie, men resultatene av produksjonen behandles som offentlig eiendom.
Også her gjelder incentivargumentene fra den «russiske sosialismen». Den politiske arena er imidlertid åpen for alle. Etter Hoppes vurdering styrker denne strukturen incentivene til å anvende mer av sin egen tid på å påvirke politikken, på bekostning av produktiv og skapende innsats. Siden de som lykkes best i politikken er de ressurssterke og velartikulerte, finner Hoppe det naturlig at resultatet typisk blir at ressurssterke subsidieres av ressurssvake. Utifra egne erfaringer fra Vest-Tyskland hevder Hoppe at det kanskje ikke er noen tilfeldighet at det sosialdemokratiske partiet domineres av intelligentsiaen innen sosialvidenskapene og lærerne.
Konservativ eller borgerlig sosialisme
Denne formen for sosialisme er ifølge forfatteren en motsetning til sosialdemokratisk egalitarisme. Dette er arvtageren til det føydale system, hvor målet var å beskytte makteliten og opprettholde orden og stabilitet. Virkemidlene er typisk ikke så mye skatt på inntekt og formue som adferdsrestriksjoner, privilegier, proteksjonisme, beskyttede monopoler og prisreguleringer. Heller ikke her har enkeltmennesket full råderett over egen eiendom og eget produksjonsresultat. Den økonomiske utviklingen hemmes betydelig av de statlige intervensjonene og kunstige produksjonsstengsler. Interessant nok mener Hoppe at både Frankrike og Italia er tydelig preget av dette systemet, mer enn Vest-Tyskland. Dette ser han på som en viktig forklaring på hvorfor den økonomiske veksten i disse landene har vært lavere enn i Forbundsrepublikken, til tross for at skatter og avgifter i prosent av brutto nasjonalproduktet har vært lavere.
Sosialisme som konstruktivisme – den positivistisk-empiriske metode
Når alle ovennevnte tre varianter av sosialismen resulterer i lavere levestandard enn under «kapitalismen», hvordan kan mange likevel støtte sosialismen med økonomiske argumenter- Hoppe mener en viktig forklaring ligger i den dominerende positivistisk-empiriske idétradisjonen. Ifølge Hoppe har denne filosofien så langt reddet restene av sosialismens falleferdige økonomiske argumenter.
Det karakteristiske ved denne tenkningen er at et samfunn kan finstyres mot politisk ønskelige mål via gradvise justeringer i politikken. På dette punkt, som er høydepunktet i boken, gir Hoppe en glitrende kritikk av den positivistisk-empiriske tenkning som særlig er blitt knyttet til Karl Popper.
Hoppes kritikk bygger fullt og helt på Mises’ praxeologiske metode og analyse.(1) Det at ingen kunnskap foruten empirisk kunnskap er gyldig, hvor det empirisk er resultatet av sosiale eksperimenter med utgangspunkt i en hypotese som skal testes – og som tilfredsstiller kravet om falsifiserbarhet, blir fullstendig punktert av Hoppe. Siden ingen historisk situasjon nødvendigvis kan være identisk med en annen, er det ifølge Hoppe vanskelig å si om en resultatforbedring eller forverring skyldes at teorien/hypotesen er riktig eller uriktig siden ukjente, ikke-kontrollerbare variabler har virket inn. Dermed virker lett den positivistisk-empiriske metode som en slags impregnering mot en fundamental kritikk av sosialisme, nettopp fordi det er så lett å finne unnskyldninger for dårlige resultater og iøynefallende støtte hvis resultatene er gode. I denne tåkeheimen forsvinner lett den grunnleggende a priori analysen av syne.
Kan moralske argumenter redde sosialismen?
Hoppe begrunner sitt nei-svar på dette spørsmålet med et etisk forsvar for «kapitalismen». Det interessante er at Hoppe baserer sitt etiske forsvar for individuell frihet på en rendyrket a priori praxeologisk teori hvor utgangspunktet er menneskelig handling i form av argumentasjon. Derfra avleder han sitt naturrettslige frihetsforsvar som siden følger et Locke-Rothbard mønster.
Hoppes resonnement er at all etisk diskusjon føres via argumentasjon for det etiske syn man forfekter. Av argumentasjonen avleder Hoppe at begrepet forutsetter at enkeltmennesket har eksklusiv eiendomsrett til sitt eget liv. Beviset finner han i å forestille seg det motsatte, som etter hans mening er det samme som å benekte at argumentasjonen i det hele tatt finner sted – og er således selvmotsigende!
Videre avleder også Hoppe at individet må ha eiendomsrett til andre eksterne objekter for å kunne argumentere, dvs. han må være i live. Dessuten betrakter han argumentasjonen som en konfliktfri og ikke-aggressiv form for interaksjon mellom mennesker. Med andre ord er argumentasjon utenkelig hvis enkeltmennesket blir utsatt for vold eller trussel om voldsbruk – dvs. tvang. Siden de eneste måtene å tilegne seg eiendom på en ikke-aggressiv måte er via «first user – first owner» prinsippet og via fri handel, er således «kapitalismen» det eneste etisk forsvarlige samfunnssystem. Og siden alle former for sosialisme innebærer brudd på retten til liv, frihet og eiendom, forkaster han forsøk på et etisk forsvar av «sosialismen».
Til slutt, etter å ha behandlet myten om at det frie marked skaper monopoler og at produksjon av sikkerhet er et offentlig gode som bare kan ivaretaes av staten, ender Hoppe ut i en anarko-kapitalistisk konklusjon; med andre ord avskaffelse av staten som sådan.
Noen motforestillinger og kritiske spørsmål
Det kan opplagt fremsettes mange kritiske spørsmål og motforestillinger mot Hoppes moralfilosofi. Gjennom tidene har en rekke selvmotsigende rettigheter blitt begrunnet med at mennesket har en naturgitt, selvinnlysende rett til det og det. Rettighetenes innhold har variert med utgangspunktet for naturrettstekningen. Hva er det som gjør at argumentasjon er et mer naturlig utgangspunkt enn et annet?
Det kan også reises spørsmål om ikke a priori naturrett innebærer en så grov forenkling av virkeligheten at den nærmest blir irrelevant når den forsøkes anvendt som et fullstendig etisk system i virkeligheten, ikke bare på eiendomsrettsspørsmål, men også på mange andre områder. På samme måte som regel-utilitaristene , som Hume, Hayek, Mises og Hazlitt, kan man spørre om det er forsvarlig å utvikle etiske prinsipper fra et slags «nullpunkt», uten å basere seg på den kunnskap og erfaring som ligger nedfelt i aksepterte etiske normer for frivillig, mellommenneskelig adferd (Common Law).
Er det dessuten sikkert at et samfunn uten en statsmakt overhodet er bedre i stand til å sikre enkeltmenneskets frihet enn et samfunn med en begrenset statsmakt?
Jeg skal la disse spørsmålene hvile i denne sammenheng. A Theory of Socialism and Capitalism er uansett et «must» å lese for alle som tar liberalistisk tenkning på alvor. Hoppes tanker bør kunne gi grunnlag for revitalisert debatt om både sosialvitenskapelig metodevalg og om det etiske forsvaret for et fritt samfunn.
Fotnoter
1) Se Mises’ Human Action, 1966, s. 30-71.
Hentet fra Ideer om frihet nr 5, 1989.
