Russlands angrep på Ukraina går så dårlig at Putin nå ser seg nødt til å klemme de siste restene av avskrekkende krigsmakt ut av en dysfunksjonell og umotivert stat. Krigsforbryteren på toppen truer igjen med atomvåpen, og varsler en svært upopulær delmobilisering, som i teorien skal tilføre 300.000 nye soldater. Det har allerede positiv effekt på et presset Aeroflot, som er utsolgt for enveisbilletter ut av landet til de få destinasjonene som fortsatt tar imot russere uten visum.
Lite tyder på at russiske lagre eller fabrikker kan utstyre disse nye soldatene med moderne våpen og annet nødvendig utstyr. De har hentet hjem det meste av brukbart utstyr fra Syria, og til og med begynt å lene seg på lagrene i Nord-Korea. Det er neppe tilstrekkelig til å overmanne broderfolket i sørvest. Ukraina besitter et realistisk mannskapspotensiale som er langt høyere, og har vist i praksis at de er betydelig bedre organisert. I tillegg kan de, dels med vestlig hjelp, utstyre og trene så mange de trenger.
Det fremstår å være for lite, og alt for sent for Russland.
If at first, you don’t succeed, try, try again
Om du hører på de avlyttede telefonsamtalene russiske soldater ringer hjem til familie og venner, er en gjennomgangsglose det fargerike blyat. Krigen er blyat, kommandanten er blyat, samarbeidet mellom ulike enheter er blyat, og situasjonsforståelsen hjemme er ofte veldig blyat.
Ikke bare er falne russiske stillinger blyat, der de ligger oversvømmet i søppel, personlige effekter, tyvgods og ammunisjon, og peker mot mangelen på disiplin og et fungerende underoffiserskorps, men russisk strategi har også bare ett gir: blyat. Fortrinnsvis for motstanderen, om strategien med kinetisk artillerikrig etter modell fra førtitallet lykkes. Oftere og oftere blyat for russerne selv, i det mangel på kommunikasjon og samordning, sviktende kampvilje og inkompetente kommandører gjør det vanskelig å respondere effektivt på godt planlagte, store manøvre fra en motivert motstander som ikke lekker planene sine og har fungerende etterretning. Det hjelper heller ikke at godt trente spesialsoldater opererer mobilt og effektivt bak russiske frontlinjer, eller at logistikksentre må flyttes stadig lenger vekk fra fronten ettersom de trues av målrettede angrep fra langtrekkende og presist rakettartilleri. Det russiske logistikksystemet som på gode dager er avhengig av jernbane supplert med alt for få lastebiler, fungerer ekstremt dårlig over større avstander enn planlagt, med enda færre lastebiler (1.600 er dokumentert ødelagt så langt) og ingen jernbane i rimelig nærhet av fronten.
Mens den mektige russiske svartehavsflåten gjemmer seg bak Krim av frykt for kystlinjen til et land uten en marine, skal i verste fall 300.000 nye soldater i fruktbar alder sendes til katastrofeprosjektet i nabolandet med mindre trening og dårligere utstyr enn den forrige kvarte millionen. I et land uten (frivillig) innvandring, massiv utvandring av unge voksne og fødselsrater på 1,5 barn per kvinne, er mer blyatskrieg neppe en optimal strategi for fremtiden.
Regimeendring og slutten for den russiske føderasjon?
Det virker som en rimelig spådom at Putins regime lever og dør med konflikten det har startet i nabolandet. Om det er noen vei tilbake til normaliserte relasjoner med anstendige land innenfor en mannsalder, blir den vanskeligere for hver dag Russland forlenger krigen. Og det er bare Russland som kan velge å avslutte konflikten.
Skulle de finne på å bruke atomvåpen er normalisering utenkelig, og det vet de godt.
Men det er også vanskelig å se for seg at regimet kan overleve det militære nederlaget som er på trappene. Når russere flest (og resten av de 190 etniske gruppene fordelt over 85 føderasjonsdistrikter som den russiske føderasjonen består av) forstår omfanget av ødeleggelsene og kostnadene krigen kommer til å ha for dem i tiår fremover, kan neppe prosjektlederen sove med mer enn ett øye lukket.
Det fremstår som en unødvendig komplisert og svært risikabel måte å gå av.
