Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1993.
F.A. Hayek, The Fortunes of Liberalism: Essays on Austrian Economics and the Ideal of Freedom (The Collected Works of F.A. Hayek, Volume IV), Routledge, London, 1992 ISBN 0-415-03516-3 279 sider, USD 29.95 fra Laissez Faire Books.
Ett av Friedrich August von Hayeks store og varige bidrag til vår forståelse av økonomiske og andre sosiale fenomener og institusjoner finner vi i hans mangeårige vektlegging av hvordan sosiale strukturer blir til via en spontan utviklingsprosess, og ofte som et utilsiktet resultat av våre individuelle handlinger. Artikkelsamlingen The Fortunes of Liberalism, utgitt som bind IV i Routledges planlagte nittenbindsverk over Hayeks samlede verker, er også et slikt utilsiktet resultat; denne gang av Hayeks egne handlinger.
Hele serien over Hayeks samlede verker er resultatet av at Hayeks egen utvalgte biograf, W.W. Bartley III; etter å ha fått tilgang til alle Hayeks notater og manuskripter, og etter å ha studert hans idéhistorie og bakgrunn nøye, kom til en klar erkjennelse: At viktigheten av Hayeks tanker ikke ville bli tilstrekkelig forstått av ettertiden, hvis ikke hans samlede forfatterskap ble gitt en komplett og godt strukturert presentasjon. Dessverre ble ikke W.W. Bartley III selv, etter sin bortgang i februar 1990, forunt opplevelsen av å se sine planer om Hayeks samlede verker gå i oppfyllelse. The Fortunes of Liberalism er både et resultat av Bartleys kloke erkjennelse, og et godt videreført arbeid av den nye redaktøren, Peter G. Klein.
Boken knytter på en interessant måte sammen et utvalg artikler som daterer seg fra 1926 til 1983, og spenner over et vidt felt; fra sosialøkonomisk idéhistorie til personskildringer, politikk og samtidshistorie. Bokens inndeling i to hoveddeler følger på en fin måte Hayeks egen intellektuelle utvikling; fra spesialisert sosialøkonom til samfunnstenker og politisk filosof i videre forstand. Del 1 omhandler i sin helhet den østerrikske skole innen sosialøkonomien, mens del 2 er gitt samme tittel som bindet, og inneholder flere viktige bidrag til å forstå bakgrunnen for, samt årsakene til de siste par tiårenes intellektuelle renessanse for liberale ideer. I denne anmeldelsen får det rekke med enkelte smakebiter på denne samlingen av innsiktsfulle og illustrative analyser av ideer og personer.
Den østerrikske skole
Det er ikke uventet Carl Menger og Friedrich von Wieser som gis størst plass i Hayeks oversikt over den østerrikske skoles første og annen generasjons teoretikere. Blant de første østerrikerne, er det nettopp hos Menger og Wieser vi finner de klareste spor av enkelte typiske Hayekske temaer; som f.eks. hvilken betydning menneskelige handlinger basert på begrenset kunnskap, imitasjon, tradisjon og normer har som forklaring på fremveksten av «ordnede» strukturer som språk, penger, rettsinstitusjoner og moral.
Spesielt bør Hayeks forhold til Wieser fremheves. Det var Wieser som var Hayeks lærer i sosialøkonomi på universitetet i Wien. Det pensum Wieser foreleste over var hans egen bok Theorie der gesellschaftlichen Wirtschaft. I dette verket finner man mange eksempler på at økonomiske fenomener søkes forklart som resultatet av spontane, evolusjonære prosesser. Wieser hadde faktisk store ambisjoner om å utvikle en generell teori om samfunnets utvikling. Deler av denne ambisjonen klarte Wieser senere å realisere i boken Gesetz der Macht, som han såvidt rakk å fullføre før han døde i 1927.
Der er nærliggende å tro at nettopp Wieser øvet en sterk innflytelse på Hayek. Parallellen i begges utvikling, fra sosialøkonomi til mer generell samfunns-tenkning, er da også slående. Det fremgår også tydelig av Hayeks kapittel om Wieser, at han hadde en personlighet og en væremåte som ble verdsatt meget høyt. Hayek tar selv i bruk ord som «min avholdte lærer», kulturperson, og sammenligner hans brede samfunns- og kulturengasjement med en Goethe. Hayek gir selv et levende bilde av sin lærer når han siterer Schumpeters beskrivelse av Wieser: «His mind has no room for the prefabricated, each sentence and each phrase is the product of a precious insight.»
Wieser hadde nok også en annen form for innflytelse på den unge Hayek i studietiden (1919-1922). Hayek beskriver dette selv med at han ble sosialøkonom fordi han midt i en virkelighet preget av fattigdom og krise i det engang så rike og blomstrende Wien, hadde et sterkt indre ønske om å bidra til at folk fikk det bedre.
På den tiden opplevde Hayek, som de fleste andre unge, at de «gode» menneskene blant de intellektuelle nesten uten unntak var sosialister, eller sosialdemokrater. Wieser var selv sympatisk innstilt overfor sosialdemokratene, og brukte ofte å hevde at progressiv inntektsskatt kunne begrunnes med marginalnytte-betraktninger. Det bør nevnes at den politiske liberalismen i Østerrike døde allerede rundt 1900, parallelt med utvidelsen av stemmeretten, og levde tydeligst videre hos enkelte professorer (som Böhm-Bawerk), næringslivs-ledere og kanskje mest fremtredende i de to Wiener-avisene Neue Freie Presse og Wiener Tageblatt. Den unge Hayek beskrev seg selv som en slags Fabian sosialist – inntil han ble konfrontert med en «ubehagelig» bok om sosialismen, skrevet av Ludwig von Mises.
Det var også Wieser som gav Hayek et «introduksjonsbrev» for å ta kontakt med Mises, som allerede hadde gjort seg sterkt bemerket som den ledende økonomen i Østerrike. Med Wiesers avgang i 1922, startet et dystert kapittel i Wien Universitets sosialøkonomiske fakultet. Den intellektuelle redelighet, integritet og kreativitet som siden Mengers dager var Universitetets varemerke, degenererte raskt i konflikter mellom Wiesers etterfølger Hans Mayer og nasjonal-sosialisten Othmar Spann. Den tredje professoren Degenfeld-Schonburg ble av Mises karakterisert som direkte udugelig.
Fra nå av var det Mises’ Privatseminar som overtok rollen som det ledende lærested for sosialøkonomer og andre samfunnsvitere i Wien. I den uformelle kretsen rundt Mises levde den ikke-politiserte, intellektuelle sannhetssøken videre. Her levde meningstoleransen, den konstruktive kritikk og Universitetets ånd videre. For Hayek ble kontakten med Mises ensbetydende med en personlig nyoppdagelse av liberalismen og de liberale verdier. Der er nærliggende å tro at nettopp Wieser øvet en sterk innflytelse på Hayek. Parallellen i begges utvikling, fra sosialøkonomi til mer generell samfunns-tenkning, er da også slående. Det fremgår også tydelig av Hayeks kapittel om Wieser, at han hadde en personlighet og en væremåte som ble verdsatt meget høyt. Hayek tar selv i bruk ord som «min avholdte lærer», kulturperson, og sammenligner hans brede samfunns- og kulturengasjement med en Goethe. Hayek gir selv et levende bilde av sin lærer når han siterer Schumpeters beskrivelse av Wieser: «His mind has no room for the prefabricated, each sentence and each phrase is the product of a precious insight.»
Ludwig von Mises
En av bokens funksjoner har vært å sette sammen flere artikler og introduksjoner hvor Hayek berører sitt forhold til Mises. Ikke minst interessant er bokens første kapittel, som heter «20-årenes sosialøkonomi, sett fra Wien,» som med dette blir publisert for første gang, og har sin opprinnelse som manus til et foredrag ved University of Chicago i oktober 1963. I dette kapitlet trer det frem et bilde av Mises som det eneste liberale «fyrtårn» i Wien, som mot alle odds klarte å beholde sin liberale integritet, og videreutvikle sine økonomiske teorier og politiske tanker. Man får gjennom Hayeks skildringer her og andre steder i boken et godt bilde av denne usedvanlige personens moralske mot, urokkelige integritet og evne til å skape intellektuelle verdier samtidig som han var omgitt av en kultur som var preget av sosial og intellektuell ødeleggelse. Der var aldri plass til dette århundrets største sosialøkonom som professor ordinarius ved et universitet som i stadig større grad var preget av politisering, spesielt fra de kristelig-sosiale anti-semittene og av sosialistene, med sterke forbindelseslinjer til ny-positivistene i den såkalte Wienersirkelen. Ikke bare hadde Mises en jødisk familiebakgrunn, han forsvarte samtidig markedsøkonomi og kapitalisme åpent; en «uhyrlighet» av en kombinasjon, selv for de fleste jøder, som ofte gjorde hva de kunne for ikke å bli oppfattet å være i samme bås som den «folkelige» jøde-karikaturen beskrev; dvs. som den rike kapitalisten som hadde gjort seg rik på andre folks bekostning. Men andre hadde det enda vanskeligere. En av dem, og også fast deltager i Mises’ berømte Privatseminar, var Fritz Machlup. Han ble ikke engang tildelt en ubetalt Privatdozent stilling.
Hayek forteller om hvor vanskelig det først hadde vært for ham å akseptere Mises’ konsekvente liberale syn. «For en ung idealist på den tiden var det ensbetydende med at alle hans håp brøt sammen.» Om virkningen av å lese Mises’ bok Socalism når den kom ut i 1922, skriver Hayek at på samme måte som for hans jevnaldrende Wilhelm Röpke, Lionel Robbins eller Bertil Ohlin, så ble aldri verden den samme igjen.
Hayek kom etterhvert i nær kontakt med Mises. Hans første jobb var som Mises’ assistent ved Wiens handelskammer, hvor Mises hadde stilling som sjefsøkonom og regjeringsrådgiver i økonomisk-politiske spørsmål. Wiens handelskammer var en slags halvoffentlig kontaktledd mellom myndighetene og næringslivet i Østerrike. Det sier en hel del om hvor høyt Mises verdsatte Hayek at han flere ganger forsøkte å finne en egnet jobb til Hayek; noe han til slutt lykkes med i Wiens handelskammer. Senere skulle Mises ta initiativ til etableringen av det Østerrikske Konjunkturforsknings-instituttet, hvor Hayek ble ansatt som leder.
I tillegg ble Hayek hyppig deltager på Mises’ Privatseminar, som ble avholdt hver 14. dag fra 1920 til Mises emigrerte til Sveits i 1934. På samme måte som i andre deltageres beskrivelse av disse seminarene, hevder også Hayek at dette var frivillige og uformelle møter hvor man fant de fleste sosialvitenskapene representert, og hvor deltagerne fikk anledning til å drøfte egne tanker, få konstruktiv kritikk og først og fremst lære. Kanskje er ordet studiesirkel et godt beskrivende ord på Mises’ såkalte Privatseminar.
Når enkelte har brukt ord som Mises’ «disipler» om de 20-30 deltagerne i seminaret, tror jeg dessverre dette har vært med på å gi et helt feilaktig bilde av «kretsen rundt Mises». Som også Hayek understreker, var ikke dette en gruppe som meningsfullt kan kalles for Mises’ meningsfeller. Det er nok riktigere å si at det var et «alternativt universitet» for seriøse tenkere som etterspurte mer kvalitet, åpenhet og dialog enn universitetsmiljøet kunne tilby på den tiden. Mises gav selv følgende beskrivelse av sin egen rolle: «Her var jeg hverken lærer eller seminarleder; jeg var kun primus inter pares som selv mottok mer enn jeg gav.» Videre om seminarets funksjon: «Vi dannet hverken skole, menighet eller sekt. Vi hjalp hverandre mer gjennom motforestillinger og motargumenter enn via enighet … det var noe stort ved denne upretensiøse utvekslingen av ideer, som gav oss alle så mye glede og tilfredsstillelse.» En viktig side ved Privatseminaret var den sosiale delen. Etter hvert seminar, som ble avholdt på Mises’ kontor, var det vanlig at deltagerne gikk ut for å spise middag sammen, som regel på restauranten Ancora Verde. Deretter beveget man seg til en av Wiens typiske kafeer, til Kafé Künstler like ved Universitetet, som var stamkafeen for mange økonomer og samfunnsvitere i Wien.
Det er ganske klart at Mises tidlig oppdaget Hayeks begavelse, og Mises ble også med Hayeks egne ord hans veileder. Det er heller ingen tvil om at Mises over en årrekke aktivt jobbet for å hjelpe frem Hayek i sin utvikling. Initiativet til og ansettelsen av Hayek som leder for Konjunkturinstituttet i Wien, som ble startet i 1927, er et klart eksempel på det. Hayek kunne knapt ha valgt en bedre egnet veileder. Dette veilederskapet er det også lett å få øynene opp for i gjennomgangen av Hayeks arbeider fra 20- og 30-årene. Spesielt gjelder dette hans arbeide med temaene planøkonomi og økonomisk kalkulasjon i sosialistiske samfunn, samt Hayeks konjunktur-teoretiske arbeider fra 1928 til 1938. I begge tilfeller kan man si at Hayek bygde videre på Mises’ pionérarbeid og videreforedlet dette.
Fra og med Hayeks dreining mot politisk filosofi, spesielt fra 60-årene og fremover, kan man si at Hayek utviklet seg i en litt annen retning enn Mises. Dette berørte også Hayek såvidt i sitt forord fra 1978 til en ny utgave av Mises’ Socialism. Forordet er for øvrig gjengitt i boken. Det Hayek ikke fant tilfredsstillende hos Mises var hans «rasjonelle utilitarisme», som Hayek setter opp mot sin mer «empiriske evolusjonisme». Denne polariseringen av Mises’ og Hayeks tankebaner har vært et yndet tema blant «østerrikerne» i flere år. Hovedtendensen i debatten synes å ha vært å bevisføre at anti-tesene eksisterer. Personlig tror jeg, på samme måte som Israel Kirzner i flere anledninger har antydet, det kan være mer fruktbart å analysere likhetene. Kanskje er det i syntesen vi kan finne det viktigste skritt fremover for vår kunnskap og forståelse?
Tanker om Tyskland
Det kan kanskje høres rart ut at to artikler fra 1945 om Tysklands tragedie og fremtid, begge gjengitt som kapitler i boken, kan karakteriseres som høyaktuelle i dag. Men de er det likefullt, etter min mening, fordi de kaster lys over den tyske katastrofes anatomi og gjør det lettere å forstå dette i dobbelt forstand sentrale europeiske landets utvikling. Hayeks analyse er virkelig en tankevekker.
I følge Hayek må Tysklands gradvise ferd mot katastrofen, fra «samlingen» av riket under Bismarck til Hitlers maktovertagelse forstås som en konsekvens av at en «nasjon» som i realiteten ikke var én nasjon med tvangsmidler ble tvunget til å bli en. Hayek siterer den franske historikeren Edmond Vermeil som hevdet at «Germany has never been, has never been able to be, and, owing to her circumstances, no doubt never will be, a true national state.» Hayek fortsetter med å hevde at det nettopp er denne mangelen på felles verdier og kulturtrekk mellom de ulike tyske områdene som forklarer hvorfor alle forsøk på å «skape» slike fellestrekk eller samlende prinsipper ofte ender opp i en eller annen form for aggresjon eller en intens agitasjon for en eller annen «stats-nødvendig» illusjon, som skal fungere som sement i den kunstige statskonstruksjonen.
Hayek fortsetter med å beskrive hvordan Bismarck uten skrupler tok i bruk maktmidler som korrupsjon, bl.a. bestikkelser av pressen, terrortrusler, løgn, fremtvingelse av krig med Frankrike m.m. for å samle riket. Det viktigste med denne nye metoden var at den satte opp helt nye moralnormer som gradvis drev Tyskland bort fra den vestlige sivilisasjon. Bismarcks eksempel var i stor grad å fremme det prinsipp at «målet helliger midlet.» I denne prosessen ble det således etablert handlingsmønstre som senere skulle komme til å bli svært så opportune for neste etappe i Tysklands stormannsgale historie, anført av den nesten umenneskelige eventyreren Adolf Hitler. I dette perspektivet får Hayeks råd den gang om å gjenskape et desentralisert «Tyskland» en dyp og samtidig aktuell mening. I dag kan vi konstatere at den desentraliserte og føderative struktur som Forbundsrepublikken hele tiden har hatt, og som også gjelder det ny-forente Tyskland, og i et enda større perspektiv for hele det europeiske samarbeidet, har vært en fredelig og fordragelig modell for europeisk sameksistens.
Starten på den nye liberale renessansen
Del 2 av boken omhandler en rekke hendelser, analyser og personportretter med tilknytning til den internasjonale renessansen for liberale ideer etter annen verdenskrig, som Hayek fremfor noen har vært katalysator for. Jeg vil spesielt fremheve to kapitler. Det ene sammenfatter personlige erindringer om hvordan friheten ble «gjenoppdaget», og er oversatt fra et foredrag Hayek holdt i Vest-Tyskland i 1983. I dette kapitlet får leseren et tydelig innblikk i hvor alvorlig situasjonen var for liberale ideer og sosialøkonomisk tenkning i Tyskland fra første verdenskrig til et stykke inn i tiden etter annen verdenskrig. Så tilintetgjort var den liberale tradisjon i Tyskland på slutten av 30-tallet at Hayek i sine erindringer kunne sammenfatte den i noen få navn: Walter Eucken, professor i sosialøkonomi ved Freiburg-universitetet og de unge økonomene Alexander Rüstow og Wilhelm Röpke. Eucken og Röpke var forøvrig Ludwig Erhards rådgivere, og viktige støttespillere i hans modige og omfattende markedsøkonomiske reformarbeid som begynte i 1948. Hayek skrev selv i 1983 at «på en måte, var det grunnleggelsen og det første møtet i Mont Pèlerin Society, … som markerte gjenfødelsen av den liberale bevegelse i Europa.» Mont Pèlerin Society var først og fremst Hayeks egen idé, selv om han selv også fremhever Wilhelm Röpkes og Ludwig von Mises’ innsats.
Som et eget kapittel i boken vil man dessuten finne gjengitt Hayeks åpningstale til det første møtet i Mont Pèlerin Society, 1. april, 1947. Jeg kjenner få andre steder hvor Hayeks idealisme, idéstrategi og sympatiske væremåte til sammen fremtrer så tydelig og levende i skriftlig form som nettopp her. Kapitlet kan derfor anbefales både som et historisk dokument og som en levendegjøring av den personen som i første rekke stod bak, og den intellektuelle situasjonen som rådet på det tidspunkt den nye liberale bølgen ble satt i bevegelse.
Bare ved å reflektere litt over de navnene som er gjengitt fra deltakerlisten for det første møtet, blir man minnet om hvilken betydning dette internasjonale fora har hatt. Blant deltagerne kan vi i dag telle 3 Nobelprisvinnere i sosialøkonomi, og sannsynligvis enda flere kandidater til denne vitenskapelige utmerkelsen, foruten en rekke fremragende filosofer, jurister, historikere og samfunnsvitere. Fra Norge deltok sosialøkonomen og Farmands mangeårige redaktør, Trygve J.B. Hoff. En av hans store fortjenester var å gjøre et bredere norsk publikum kjent med Mont Pèlerin Society, ikke minst ved å gjengi artikler av bl.a. Hayek, Mises, Friedman, Hazlitt m.fl.
The Fortunes of Liberalism er for meg en bok som på en fin måte rammer inn Hayeks store forfatterskap, og setter det i perspektiv ved å skildre situasjoner, mennesker og ideers historie – hele tiden med det mål for øyet å gjøre det lettere for oss å forstå Hayeks tenkning. Den eneste advarselen som er på sin plass må være at boken sannsynligvis gir best utbytte for den som allerede har stiftet nærmere bekjentskap med Hayeks viktigste arbeider innen sosialøkonomi og politisk filosofi. Uansett om man måtte være enig eller uenig med Hayek , så er dette virkelig en bok å bli klok(ere) av; kanskje ikke minst fordi Hayek som vanlig er så flink til å beskrive en mangesidig virkelighet på en levende måte, hvor også personene kommer til syne. I dette ligger bokens sterkeste kvalitet som idéhistorisk veileder i vår tid.
Hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1993.
