Jeg vil her gi et tilsvar til Bent Johan Mosfjells artikkel «Ideologisk feilslutning om innvandring». Han har riktignok allerede fått et veldig bra tilsvar fra Nicolai Buzatu, som var treffsikkert, men kanskje litt langt. Jeg vil her fremføre mer kortfattet hvorfor jeg mener Mosfjell tar feil om hva liberalister burde mene om innvandring.
Jeg mener nemlig det samme som mange liberalister vil hevde, at fri innvandring ikke lar seg kombinere med en velferdsstat, og blir provosert når Mosfjell skriver at jeg da har havnet «på feil standpunkt når det gjelder innvandring».
Alle prinsipielt innstilte liberalister bør være enig i at fri innvandring bør være et ideal og et mål langt der fremme. Vi er nok også enig i at velferdsstaten er noe som bør avskaffes. Når vi ikke kan få begge ønsker oppfylt, kan vi ikke bare plukke det ene uten å ta hensyn til hvilke konsekvenser det får når ideal nr. 2 ikke blir oppfylt.
Når man skal kombinere en frihet med ufrihet ellers i samfunnet, må man faktisk ta noen praktiske hensyn som vil ha ulike svar avhengig av hva det gjelder. Mosfjell nevner et tenkt eksempel med oppfinnelse av en kur mot kreft som ville forlenge forventet levealder i befolkningen betydelig. I en velferdsstat der utgiftene til pensjon legges på kollektivet, kunne man kommet til konklusjonen av denne kuren bør forbys fordi den gir en økt skattebyrde på den yrkesaktive befolkningen.
Jeg mener i denne konkrete saken, bør en slik kur ikke forbys. For det første er økt levealder sammen med redusert lidelse for dagens kreftsyke et så stort gode, at det taler sterkt for at vi må tillate bruk av en slik kur også i dagens velferdsstat. For det annet har vi i dagens pensjonsforlik innebygget en levealderjustering som vil ivareta behovet for forlenget yrkesdeltagelse når folk lever lengre.
I andre konkrete saker, må man ta tilsvarende praktiske vurderinger.
Når det gjelder innvandring, stiller saken seg annerledes. Her blir konsekvensene av fri innvandring til vår store velferdsstat så alvorlige fordi alle nye borgere overøses med svært mange positive rettigheter som i sum reduserer de opprinnelige innbyggernes frihet betydelig. Men fri innvandring til en velferdsstat har ikke bare økonomiske konsekvenser. På grunn av et sterkt regulert arbeidsmarked der de nederste trinnene i arbeidslivet effektivt er fjernet, ser vi at innvandring av mennesker med svært ulik kulturbakgrunn medfører stor grad av utenforskap. Dette ser vi kanskje tydeligst i Sverige og problemene dette har skapt er godt dokumentert av svenske Timo Sanandaji. Den kroniske gjengkriminaliteten dette har skapt i Sverige (og som vi dessverre også ser tendenser til ikke minst i Oslo) har nylig fått svenske velgere til å gjøre Sverigedemokratene til landets nest største parti.
Ja, at alle har friheten til å flytte seg over landegrenser er et stor gode for hele verdens befolkning, men ulempene dette har for en velferdsstats opprinnelige befolkning med økonomisk tilbakegang og utrygghet er altså et større onde – derfor må innvandring til en velferdsstat begrenses. Enhver nasjons ledelse må ta mer hensyn til egen befolkning i forhold til andre lands befolkning.
