Med rådet «Never complain. Never explain” utførte dronningen av Storbritiannia sine plikter til det siste, uten noen gang å gi et eneste intervju. Gjennom syv tiår var hun selve symbolet på den erkebritiske holdningen «keep calm and carry on». Selv symbolet på tradisjon og kontinuitet kan ikke leve evig – 8. september var det slutt.
Den lengst regjerende britiske monark har gått ut av tiden. Hvor lenge hun har faktisk regjert vises av at hun som tiåring ble tronarving fordi hennes onkel Edvard VIII sa fra seg tronen efter et snaut år for å gifte seg med den to ganger skilte (og fortsatt gifte) amerikanske Wallis Simpson i 1936. Hennes mor (som også het Elisabeth) tilgav aldri svogeren at den lille familien til hertugen av York dermed kom fremst i rampelyset blant britiske kongelige. Dronning Elisabeths første statsminister var helten gjennom de harde årene under 2.verdenskrig; Winston Churchill. Dette er personer og begivenheter som de fleste kun forbinder med historie, men det var de som var der da hennes hverdag som tronarving og efterhvert monark begynte.
Storbrtiannia var et imperium, men avkoloniseringen, frigjøringen og demonteringen av det britiske koloniveldet hadde så smått begynt. Det skulle prege de første tiårene av hennes tid som monark. Siden fikk britene beholde en viss påvirkning på de tidligere koloniene og koloniene en viss tilknytning til den gamle kolonimakten gjennom konstruksjonen som kalles Samveldet. I flere av disse landene er den britiske monarken også deres monark. Land som f.eks Canada, Australia og New Zealand. Da hun hadde regjert i 20 år gikk Storbritannia inn i Det Europeiske Fellesskapet, som siden ble en union. Britene har aldri glemt fortiden som imperium, og fikk efterhvert nok med sin hjemlige union. Dermed fikk Elisabeth II også med seg at britene valgte å distansere seg fra sin egen verdensdel.
I hennes regjeringstid har britene vært deltager i flere militære konflikter og kriger, blant annet Suez-krisen, Falklandskrigen, den første og andre gulfkrigen, og krigen i Afghanistan. Slik har nye generasjoner kunnet pusse glans av imperiets gamle militære tradisjoner.
Monarkiet som styreform representerer historie, tradisjoner og fremfor alt kontinuitet. Når monarken dør inntrer tronskiftet umiddelbart. En ny monark tar plassen, og alt fortsetter som før – med få men nødvendige endringer. Storbritannia har en kongerekke som strekker seg tusen år tilbake i tid. Kontinuiteten ligger i dette tilfellet i at en ny monark tar den dødes plass. Rekken av monarker rommer ulike familier, borgerkriger og konflikter i det britiske samfunnet. Det vil komme til syne når britene efterhvert reflekterer over at de har fått en Charles III på tronen. Hans to forgjengere med samme navn viser voldsomheten i den britiske historien; Charles I ble avsatt og halshugget, da England for en kort tid ble republikk, Charles II ble kalt tilbake, men hadde konfliktfylte år som konge, og døde i 1685. Broren James ble avsatt under The Glorious Revolution i 1688, og måtte rømme landet. Som en konsekvens fikk britene i 1701 en lov om arvefølgen til den britiske tronen der det ble slått fast at monarken ikke kan være katolikk.
Britiske konger har stått for mye leven og skandaler i sin tid. Elisabeth II var et unntak. Det var stort sett familiemedlemmene som stod for skandalene. Monarken er i Storbritiannia som i Norge overhodet for Kirken. Det var sikkert ikke enkelt å først se søsteren Margareth og efterhvert tre av hennes egne fire barn bli skilt. For en som selv aldri gav intervjuer kan det heller ikke ha vært enkelt å se tronarvingen og hans hustru gjennomføre sin separasjon og skilsmisse i full offentlighet, med intervjuer og som kilder til bøker om livet bak fasaden.
Elisabeth II var tro mot sin plikt, sine nedarvede tradisjoner og sin families rolle i det britiske samfunnet. Hun visste at folk måtte se henne for å tro at hun eksisterte, som hun sa. Den lille damen med håndveske og hatt var godt synlig for sine undersåtter i syv tiår. Hun gjorde sin plikt, men slapp ingen bak fasaden.
Storbritannia har ennå ikke helt funnet ut av hverdagen utenfor EU. I et land som knapt har kommet seg efter Koronaepidemien har krigen i Ukraina for alvor begynt å prege den enkelte brites hverdag gjennom lommeboken. Noe av det siste Elisabeth II gjorde var å gi slipp på Boris Johnson som statsminister. Kanskje tenkte hun på sine følelser da hun satt helt alene i sin manns begravelse mens Johnson festet i statsministerboligen. I en urolig verden så mange briter Elisabeth IIs konstante tilstedeværelse som et ankerfeste. Nå har ankeret sluppet taket og Storbritannia er som en liten skute i fritt driv på et urolig hav. Britene har nye prøvelser i vente. Elisabeth II har fått slippe. Det var på tide.
