Dette er et tilsvar til Bent Johan Mosfjells artikkel «Ideologisk feilslutning om innvandring«. I denne artikkelen forsøker jeg å nyansere den liberalistiske debatten om innvandring. Jeg argumenter for at «fri innvandring» ikke følger av liberalistiske prinsipper uten at det samtidig gis nødvendig kontekst og konkretisering.
Bent Johan Mosfjell blir ikke uten grunn kalt Norges mest liberale mann av folk som kjenner ham. Å være liberal betyr å være positiv til innvandring. For prinsipielle liberalister følger det ofte at den eneste liberalistiske innvandringspolitikken er fri innvandring. Dette ser vi hos partiet Liberalistene, og dets forgjenger DLF, som eksplisitt skriver at de er for “fri innvandring”. Denne posisjonen har lenge blitt ansett som standardposisjonen for liberalister.
Siden migrasjon ikke krenker andres rettigheter, følger det at det heller ikke bør være restriksjoner på å bo der man vil. Det er prinsipielt sett det samme om du flytter fra Alta til Oslo, som det er om du flytter fra Istanbul til Oslo. Staten bør ikke diskriminere basert på nasjonalitet.
Andre liberalister mener derimot at fri innvandring til sosialdemokratiske land reduserer befolkningens frihet, fordi det øker offentlige utgifter og dermed skattene. La oss kalle dette utgift-argumentet. I en artikkel på Liberaleren imøtegår Mosfjell utgift-argumentet om at fri innvandring ikke lar seg kombinere med en velferdsstat.
Motargumentet til Mosfjell er godt. Det er mye som øker offentlige utgifter i en velferdsstat, blant annet barnefødsler, som liberalister verken ville gjort forbudt eller regulert. Er vi da prinsipielle om vi gjør et unntak for spesifikt innvandring? Hvis vi bruker utgift-argumentet som påslag for å redusere enkeltes frihet, får vi dessuten ikke kvittet oss med statens øvrige krenkelser, som for eksempel narkotikaforbudet, dersom dette fører til økte utgifter.
Jeg er derimot usikker på om Mosfjell bidrar til å gjøre flere mer positive til innvandring enn mer negative til liberalismen. Det behøver de ikke. Jeg vil her forsøke å vise at statlige restriksjoner mot innvandring er i tråd med liberalismen.
Frihetens rammer
For redelighetens skyld: jeg er positiv til arbeidsinnvandring og samtidig mot fri innvandring. Jeg er derimot ikke for innvandringsrestriksjoner fordi jeg er liberalist. Jeg er ikke opptatt av om meningene mine bryter med liberalistiske prinsipper så lenge de er velbegrunnet. For meg er liberalismen et pragmatisk verktøy for å optimalisere samfunnet, ikke en gitt mal der X følger Y. Jeg omtaler meg likevel som «liberalist», siden jeg ønsker å øke individets frihet og minimere statlig innblanding i folks liv.
Selv om individuell frihet bør være det mest tungtveiende hensynet i politisk organisering, betyr ikke det at jeg mener frihet er det eneste hensynet. Skatt krenker også individets frihet. Derfor bør det begrenset mest mulig. Jeg er derimot ikke for «null skatt», på samme vis som jeg ikke er for «fri innvandring». Det er nødvendig å skape rammene for at friheten skal eksistere, for eksempel ved å finansiere en rettsstat gjennom skatt.
Dersom jeg er nødt til å stå en time lenger i kø hver eneste morgen, blir friheten min mer begrenset enn om jeg er nødt til å betale én prosent ekstra i skatt. Det samme gjelder om nabolaget mitt blir mer utrygt. Eller om mine fremtidige barn får dårligere skoler som følge av språklig forvirring og kulturelle gnisninger. Eller om min frihet i fremtiden blir truet av at flere enten stemmer sosialistisk eller at en endret demografi på andre måter innfører et mer anti-liberalt politisk system.
Jeg tror en mer eklektisk innfallsvinkel vil gjøre liberalismen mer attraktiv for langt flere, enn hvis man argumenterer for «fri innvandring» eller «null skatt». Det er ikke noe galt med nevnte posisjoner, men dersom man fremstiller liberalismen som en enten/eller-ideologi, er det vanskelig å nå ut til flere enn de rettroende.
Økonomisk orienterte liberalister, som Milton Friedman, hevder at fri innvandring er i uoverstemmelse med en moderne velferdsstat. For min del er den potensielle økningen i skatt som følge av innvandring et ikke-betydelig problem. Dersom ubegrenset innvandring økte tilliten i samfunnet og styrket institusjonene ville jeg akseptert høyere skatter.
Men heller ikke for de rettroende – minarkister eller anarko-kapitalister – er det en «ideologisk feilslutning» å mene at restriksjoner på innvandring til velferdsstater strider med liberalismen, slik Mosfjell hevder.
Prinsipielle liberalister mener ofte at «skatt er tyveri», men de vil som oftest erkjenne at det er ulogisk å fjerne alle skatter og avgifter på dagen. På samme vis er det ulogisk å oppheve alle innvandringsrestriksjoner på dagen. Begge deler vil føre til at det politiske systemet bryter sammen.
Staten, eiendom og diskriminering
Det er en generell misforståelse at liberalismen innebærer retten til å gjøre hva man vil så lenge man opptrer fredelig. Dette er i beste fall mangelfullt. Liberalismen sier ingenting om hva folk har rett til å gjøre på generelt basis, enten det er å si hva man vil, konsumere det man vil, gå kledd slik man vil eller flytte dit man vil.
Liberalismen i sin rendyrkede form sier kun at eiendom – samfunnets materielle ressurser – skal være privateid. Du kan gjøre hva du vil med denne eiendommen, så lenge du ikke bruker den til å krenke andre (for eksempel ved å forurense, bråke eller stenge tilgangen til andres eiendom).
Kritikere av liberalismen forsøker til stadighet å finne ekstreme eksempler som «beviser» at liberalister er inkonsekvente i sitt forsvar for frihet. Du ville ikke tillatt at noen ropte «brann» i en fullsatt kinosal, sier de selvtilfreds, så det betyr at ikke du heller er for absolutt ytringsfrihet. Det liberalistiske svaret på slike problemstillinger er at det kommer an på hva eieren av eiendommen har bestemt.
I dagens blandingsøkonomier disponerer staten omtrent halvparten av samfunnets materielle ressurser. Ettersom staten eier en stor andel av samfunnets eiendom, er den nødt til å forvalte reglene på denne eiendommen.
Det ville vært absurd å hevde at det er i tråd med liberalismen å kaste søppel på fortauet av hensyn til individets frihet. Forsøpling er et åpenbart eksempel på noe som reduserer andres frihet. På tilsvarende vis, selv om liberalister er for å legalisere narkotika, betyr ikke dette at man skal kunne bruke narkotika fritt der man ønsker. Staten har eksempelvis rett til å nekte folk å skyte heroin i offentlige parker. Det du har rett til å gjøre på egen eiendom, eller på andres samtykkende eiendom, gir deg ikke automatisk rett til å gjøre på offentlig eiendom.
«Vi har sluttet med politisk diskriminering av mennesker på grunn av rase, kjønn og seksuell legning. Nå er det på tide at vi slutter med diskriminering på grunn av nasjonal bakgrunn», skriver Mosfjell.
Jeg er enig i at staten ikke bør diskriminere på grunn av nasjonal bakgrunn. Dette understreker et like viktig poeng: staten er nødt til å diskriminere, akkurat som at staten er nødt til å sette regler for disponering av offentlig eiendom.
Selv om befolkningen er de rettmessige eierne av staten, kan de ikke gjøre hva de vil på statlig eiendom. Det må være i tråd med hva som er hensiktsmessig og hva som er i tråd med eiernes (befolkningens) ønsker og interesser.
Som borger av Norge eier jeg også angivelig en andel av staten og dens ressurser. Det er tross alt ressurser som er tatt fra meg og mine forfedre, selv om regnestykket er meningsløst å kvantifisere. Dette betyr ikke at jeg som «eier» kan trappe opp på døra til en statlig institusjon og kreve en jobb, like lite som jeg kan trappe opp på en statlig utdanningsinstitusjon og kreve skoleplass, eller på NAV-kontoret og kreve å få tilbakeført skattepengene mine.
Hver gang staten ansetter noen må den diskriminere på bakgrunn av erfaring og kompetanse, akkurat som en privat organisasjon, for å kunne fungere. Staten må diskriminere på bakgrunn av kvalifikasjoner, eller arbitrære ting som alder, når den tilbyr skoleplasser. Den må også diskriminere på bakgrunn av egnethet og behov når den tilbyr bistand og tjenester til befolkningen.
Staten diskriminerer også sine egne innbyggere på bekostning av jordas seks milliarder mennesker. Uavhengig av om man mener staten bør finansiere trygder eller pensjoner, er det rimelig at staten forskjellsbehandler egen befolkning, ved å gi dem ytelsene fremfor å dele ut pengene til resten av verden. Dette prinsippet endrer seg ikke kun fordi resten av «verden» flytter inn i det geografiske området staten disponerer.
Til forskjell fra andre, forstår liberalister at diskriminering i seg selv er et nøytralt begrep og ikke kun et fy-ord: det er noen ganger positivt og nødvendig og andre ganger negativt og destruktivt. Vi bør diskriminere hvem vennene våre er, slik at vi siler ut de som er til å stole på, hvem vi ansetter eller jobber med, hvem vi hjelper eller låner penger til og hvem vi assosierer oss med. Når Liberaleren nekter spalteplass til rasister, skyldes ikke det at vi er mot ytringsfrihet, men at vi ønsker å ivareta nettstedets verdier og profil.
Under forrige valgkamp skrev jeg i en artikkel at offentlige skoler bør nekte Hans Jørgen Lysglimt adgang. Flere liberalister reagerte på dette. Skal ikke Lysglimt ha ytringsfrihet som alle andre? For meg er dette en erkjennelse av at staten har rett til å diskriminere på egen eiendom dersom den har tungtveiende grunner, som å unngå at ungdom blir eksponert for nazisme.
Staten har imidlertid ikke like stor rett til å diskriminere som private aktører, da prinsippet om likebehandling står sterkere i offentlig sektor. Statlige institusjoner må likevel kunne sette regler for å kunne utføre oppdraget sitt. Det fremstår rart at staten skal ha rett til å diskriminere mellom mennesker den ansetter eller hjelper, og samtidig være helt ute av stand til å ha regler for hvilke innflyttere den tillater på egen eiendom.
Dersom staten kan positivt forskjellsbehandle egen befolkning, bør den også kunne selektere innvandrere basert på relevante kriterier. Akkurat som en bedrift, bør et land være selektive i hvem de tar inn; en polsk håndverker eller indisk IT-spesialist, vil sannsynligvis være bedre egnet i Norge enn en analfabeter fra Sør-Sudan eller Afghanistan, alt annet likt.
Det ville vært et grovt rettighetsbrudd dersom staten på generelt basis nektet folk å inngå frivillig samarbeid med innvandrere. Staten har derimot rett til å begrense fri migrasjon av mennesker som kommer uten å ha først inngått et kontraktsmessig samarbeid med individer i lokalbefolkningen, om det så er et kjæreste- eller ansettelsesforhold. Befolkningen bør kunne kreve at innvandringen ikke vil medføre økte kostnader for dem, enten ved at innvandreren må forsørge seg selv i en lengre periode eller ha sponsorer som forsørger dem som en forutsetning for å flytte til landet.
Staten skal tross alt representere befolkningen, som er eierne av statens ressurser, og da kan den heller ikke føre en politikk som strider mot eiernes interesser. Det er altså en forskjell som ligger i dette prinsippet som skiller innvandring fra barnefødsler, eller andre «dyre» aktiviteter blant landets egen befolkningen.
Innvandring er en invitasjon
Det kan virke som at enkelte liberalister, og spesielt tilhengerne av fri innvandring, overser hvor radikalt annerledes innvandring til en fri kapitalistisk økonomi er, sammenlignet med innvandring til en moderne velferdsstat.
Det er en uting at folk tror, mye på grunn av liberalister selv, at liberalismen er ensbetydende med at folk kan gjøre hva de vil. Et liberalistisk samfunn bygger på full privat eiendomsrett. Det er et integrert sosialt system med en iboende selvregulerende mekanisme som kommer av at folk disponerer og bestemmer reglene for egen eiendom. Dette innebærer retten til å ikke assosiere seg med andre.
Sammenlignet med velferdsstatens trygghetsboble, der folk kan leve anti-sosialt konsekvensfritt – altså materielt komfortabelt på andres inntekt – vil det være færre dårlige insentiver i et fritt marked. Liberalister påpeker stadig at en fri økonomi vil tiltrekke seg mer produktive innvandrere med et større ønske om å assimilere seg. Dette stemmer. Underkommunisert er det at innvandring til et liberalistisk samfunn vil være begrenset – «selvregulert» – av behov i markedet, ønsker fra lokalbefolkningen og helt reelle fiskale og fysiske begrensninger.
Thomas Sowell oppsumerte statens virke treffende: «Økonomiens første regel er knapphet, det finnes ikke nok ressurser til å tilfredstille alle behov; statens første regel er å ignorere den første regelen i økonomi.»
Dette gjelder ikke minst i innvandringspolitikken: organiske begrensninger vil ikke kunne eksistere dersom man har fri innvandring til en velferdsstat, og dermed vil hele systemet briste – ikke bare velferdsstaten.
Dette betyr ikke at innvandring er en trussel mot velferdsstaten eller økonomien; uten arbeidsinnvandring, vil også systemet kollapse i fravær av arbeidskraft. Ideelt sett burde frie individer gjennom markedet styre dette. Når dette ikke er tilfellet må staten, om enn på mangelfullt vis, forsøke å gjenspeile balansen mellom tilbud og etterspørsel. Dette må de gjøre gjennom innvandringsrestriksjoner, på samme vis som den gir innvandringsinsentiver ved å tilby innvandrere jobb eller sosiale ytelser.
Staten kompliserer innvandring, og det er vanskelig å snakke om «fri innvandring» når staten kontrollerer så mye av samfunnets ressurser og eiendom. Også blant anarko-kapitalister finner man de, som Murrary Rothbard, som mener at er meningsløst å snakke om fri eller ubegrenset innvandring i et fullt privatisert system der staten er avskaffet. Rothbard skrev følgende om hvorfor han endret syn på innvandring:
– On rethinking immigration on the basis of the anarcho-capitalist model, it became clear to me that a totally privatized country would not have ‘open borders’ at all. If every piece of land in a country were owned by some person, group, or corporation, this would mean that no immigrant could enter there unless invited to enter and allowed to rent, or purchase, property. A totally privatized country would be as ‘closed’ as the particular inhabitants and property owners desire. It seems clear, then, that the regime of open borders that exists de facto in the U.S. really amounts to a compulsory opening by the central state, the state in charge of all streets and public land areas, and does not genuinely reflect the wishes of the proprietors.
Som det meste annet staten involverer seg i, bidrar den til å redusere de positive effektene av en berikende ting som innvandring. Det går fra å være organisk til å bli sentralstyrt. Fra spontan orden til statlig kontroll. Fra ønsket samhandling til kulturelle konflikter. Fra gjensidig utveksling av interesser til et spørsmål om statlige ressurser og fordeler.
Jeg er enig med Mosfjell i at liberalister bør beholde vår individualisme i møte med andre mennesker og kulturer, og vi må unngå å demonisere innvandring som den nasjonalistiske høyresiden. Det er derimot forskjell på å være liberal og positiv til innvandring, og mene at den eneste korrekte posisjonen er fri innvandring. Innvandringsdebatten trenger både mer substans og fakta, men den trenger også mer kontekstualisering og konkretisering.
