Det er enkelte liberalister som dessverre havner på feil standpunkt når det gjelder innvandring. Det er flere grunner til dette. I denne artikkelen skal jeg ta for meg en av disse. Den er besnærende og det er lett å havne i fellen hvis man ikke har reflektert nok om emnet. Det er nemlig slik at individuelle rettigheter bør trumfe kollektive hensyn. Dette gjelder generelt, også når det gjelder innvandring.
Offentlige utgifter finansieres med skatter som liberalister naturlig nok ikke liker siden det gir mindre frihet til det enkelte menneske. Det er dermed svært viktig å redusere offentlige utgifter mest mulig. Siden det kan argumenteres for at innvandring øker de offentlige utgiftene, så er det her en mulig ideologisk konflikt. Jeg er skeptisk til at innvandring er økonomisk ulønnsomt, og jeg skriver litt om uredelig bruk av tall her. Denne artikkelen handler imidlertid ikke om hvorvidt innvandring øker offentlige utgifter, men om hvorvidt det er et argument for å begrense innvandring hvis det er slik. Jeg vil i denne artikkelen vise at det ikke er et godt argument for å begrense innvandring selv om det fører til økte offentlige utgifter. La oss se på argumentet.
Argumentet er omtrent slik: Siden innvandring øker offentlige utgifter, så fører det til økte skatter som krenker innbyggernes rettigheter. Av denne grunn må vi forby eller begrense innvandringen av mennesker som øker de offentlige utgiftene.
Ofte kombineres dette med at man i prinsippet er for fri innvandring, men at så lenge velferdsstaten finnes, så må vi ha en restriktiv innvandringspolitikk. Siden de som hevder dette har liten tro på at velferdsstaten skal forsvinne, så er de mot innvandring i overskuelig fremtid. Det var vel Bismarck som sa noen slikt som «når du er enig med noe i prinsippet, så betyr det at du ikke har den minste intensjon om å gjennomføre det i praksis.»
Tanken er at handlinger som fører til økte offentlige utgifter krenker menneskers rettigheter og dermed må kunne forbys. Mitt poeng i denne artikkelen er å vise at et slikt ideologisk utgangspunkt fører til konsekvenser som er i strid med sentrale elementer i liberalismen og dermed er en ideologisk feilslutning.
Den største offentlige utgiften
Det staten bruker mest penger på er pensjon og sosiale ytelser, og den største delen av dette er alderspensjon. Er det en ting som mer enn noe annet fører til økte offentlige utgifter, så er det økt levealder. La oss anta at noen amerikanske forskere oppdager en kur for kreft som fører til at kreftpasienter enten blir friske eller lever lenger. Den fører til betydelig økt levealder. Det er liten tvil om at denne kuren vil øke de offentlige utgiftene til alderspensjon dersom den tillates brukt i Norge. Skal da liberalister forby denne kuren av hensyn til skattebetalerne?
Hvis du mener at staten bør forby ting som innen velferdsstaten øker de offentlige utgiftene, så bør du svare ja på det spørsmålet. Liberalister bør derimot svare at nei, denne kuren bør være tillatt. Det å få medisinsk behandling for å leve lenger, krenker ingen rettigheter og bør derfor være lovlig.
Alle barn koster penger
Den samme undersøkelsen som det henvises til når det gjelder offentlige utgifter knyttet til innvandring, har også inkludert anslag for norskfødte barn. Det viser seg at alle norske barn, statistisk sett, er et minus på offentlige budsjetter. Det gjelder spesielt jentebarn, men også guttebarn. Dersom man i liberalismens navn tar argumentet om at man kan forby ting som øker offentlige utgifter på alvor, bør man virkelig ta tak i om man bør begrense eller forby retten til å få barn. Det er jo flere barnefødsler enn mennesker som innvandrer.
Det er også en annen forskjell som taler for at det er bedre argumenter mot barnefødsler enn innvandring, ut fra denne logikken. Det at et menneske krysser en landegrense gir få automatiske utgifter for staten. Det er altså mulig å innvandre uten at eksisterende skattebetalere blir skadelidende. Barnefødsler utløser derimot automatisk en rekke offentlige utgifter; fødselspermisjon, barnetrygd, barnehager og skoler.
En 20-25 år gammel innvandrer kan imidlertid gå rett i jobb, i hvert fall innvandrere fra land vi har fri innvandring fra slik som Polen og Hellas. Utgiftene er knyttet til innvandrere som på grunn av forbudet mot innvandring fra deres hjemland, kun kan komme gjennom ulike ordninger som fører med seg forbud mot å arbeide, påtvungen bostøtte (i mottak) og andre offentlige reguleringer. Det er merkelig at mennesker som nesten i alle andre saker ser at problemer kommer av offentlige forbud og reguleringer, når det gjelder innvandring tvert imot vil ha mer av den statlige medisinen som skaper problemer for mennesker og begrenser deres frihet og muligheter.
Det er ikke noen prinsipiell forskjell når det gjelder ekstrakostnader for skattebetalerne på å bringe et menneske inn i Norge gjennom en fødsel eller gjennom innvandring. Hvis man mener at staten har rett til å forby alt som øker belastningen for skattebetalerne, så bør prinsippet gjelde for begge tilfellene.
Det vil si hvis man tar prinsipper på alvor og ikke bare bruker dem til å stoppe ting man ikke liker selv.
Den konservative innfallsvinkelen
En variant av feilslutningen er konservatisme forkledd som liberalisme. Poenget er omtrent som følger: Det som ikke er tillatt er politikkendringer som som fører til økte kostnader for skattebetalerne. Siden det allerede er lov å føde barn, men ikke lov å innvandre, så er det kun det siste som er et skritt i gal retning og som man må være mot.
Jeg ser for meg et tenkt fremtidssamfunn hvis en ekstrem gruppering med grønne dommedagsprofeter har fått gjennom et forbud mot barnefødsler av hensyn til miljøet og så finner de en ny konservativ alliert i «liberalister» som ikke vil legalisere barnefødsler siden det kan bli en belastning på skattebetalerne. Tanken møter imidlertid også mer aktuelle problemer.
Et mer realistisk eksempel er hva som skjer hvis alle reguleringer for alkohol fjernes. Det kan jo føre til både mer kriminalitet og økte offentlige utgifter hvis 18-årige menn får kjøpe brennevin til 50 kr flaska på en kiosk kl. 05.00 natt til søndag. Skal liberalister forsvare dages restriksjoner på alkohol av hensyn til skattebetalerne?
Med dette utgangspunktet vil man også måtte komme med innvendinger når skikkelige liberalister vil legalisere narkotika. De vil måtte argumenter for at legalisering kun skal gjennomføres hvis det ikke fører til økte offentlige utgifter. Er det liberalisme å fortsette å putte folk i fengsel for salg av narkotika fordi legalisering kanskje kan føre til økte skatter? Nå tror jeg imidlertid ikke at legalisering fører til offentlige utgifter, selv om nok noen mennesker vil bruke narkotika på en måte som øker de offentlige utgiftene. Jeg kan se for meg at slagordet «Legaliser narkotika» byttes ut med «Legaliser egenfinansiert narkotika».
Eller hva med da man tillot eggdonasjon? Det er jo fjerning av et offentlig forbud, men med et offentlig helsevesen, så vil det jo kunne skje på skattebetalernes regning. Det samme gjelder for eksempel ved liberaliseringer av alt knyttet til helse som eksempelvis gen- og bioteknologi. Skal vi forby alt nytt som blir mulig?
For å være helt ærlig, så kan dette prinsippet brukes til å forsvare nesten hva som helst av eksisterende krenkelser av individets frihet. Jeg kan også se for meg disse konservative for et par hundre år siden komme med sine spesielle innspill på spørsmålet om man skal avskaffe slaveriet. De ville vel kun avskaffe slaveriet dersom det ikke fører til økte skatter for uskyldige skattebetalere.
Mennesker har rett til frihet
Så denne feilslutningen fører til at man må vurdere forbud mot gode medisiner, barnefødsler og være åpen for en restriktiv ruspolitikk og skeptisk til avskaffelse av slaveriet av økonomiske grunner.
Dette er selvsagt uforenlig med liberalismen.
Mennesker har nemlig rett til å forsøke å forlenge livet sitt ved hjelp av medisiner. Mennesker har rett til å ha sex og få barn (eller å få dem på andre måter). Mennesker har rett til å drikke alkohol eller bruke narkotika. Mennesker har rett til å ikke leve i slaveri. Hvorvidt noen andre har laget et politisk system som gjør dette kostbart, er uvesentlig.
Mennesker har imidlertid også rett til å flytte dit de vil, inkludert å bosette seg der og søke arbeid. Innad i land og mellom land. Det er så enkelt.
Det man har valgt seg er et prinsipp som fører til konsekvenser som er uholdbare som en del av liberalismen. Det er altså ikke to liberalistiske prinsipper som står opp mot hverandre, men et prinsipp og en feilslutning.
Den eneste prinsipielle utveien er å droppe feiltolkningen eller klenge seg til forestillingen om at mennesker ikke har de samme rettighetene. Denne tanken om at det er kun mennesker fra noen nasjoner eller kulturer som har rettigheter, er ikke forenlig med liberalistisk tankegang. Like rettigheter for alle mennesker er nemlig helt grunnleggende for liberalister. Jeg skal skrive mer utdypende om dette i en annen artikkel.
Feilslutningen er skadelig for liberalismen
Dersom man ønsker å få gjennomslag for gode idéer, så må disse henge sammen. Feilslutningen representerer dårlig tenkning og for de av oss som tar idéer på alvor, er slikt uakseptabelt.
Det er imidlertid også slik at liberalismen ikke er en abstrakt teori. Liberalismen gir mennesker frihet i virkelighetens verden. Den verden vi lever i.
For mange mennesker er det å flytte på seg en helt essensiell del av det å skape seg et bedre liv. Muligheten til å søke lykken. Jeg tenker selvsagt her på retten til å flytte innad i et land, men det samme gjelder mellom land. Det er en grunn til at mennesker har ben, ikke røtter.
For at liberalismen skal bli attraktiv overfor flere mennesker må vi presentere en helhetlig, positiv visjon for et fritt samfunn. En slik visjon har ikke gjerder som holder noen ute, men gir frihet for alle mennesker.
Vi har sluttet med politisk diskriminering av mennesker på grunn av rase, kjønn og seksuell legning. Nå er det på tide at vi sluttet med diskriminering på grunn av nasjonal bakgrunn. Her kan liberalister være i forkant av debatten. Det er jammen på tide! Vi må bare først kvitte oss med dårlig tenkning blant liberalister og fremstå som frihetsforkjempere for alle mennesker.
