Kulturrådet har delt ut penger til seks scenekunstkompanier, og det har skapt en viss debatt. Grunnen er at Morten Traavik ikke får støtte for første gang siden 1998. Man skulle jo tro at for eksempel Sløseriombudsmannen skulle juble for dette, men nei. Sivilisasjonen er også kritisk.
Vi i Liberaleren mener derimot at Traavik fikk akkurat riktig mengde penger. Problemet er ikke at han ikke får støtte, men at myndighetene i det hele tatt styrer kulturen og at Kulturrådet deler ut penger. Alle bør miste sin støtte.
Jeg har tidligere skrevet at subsidiert ikke er fritt, og Per Aage Pleym Christensen skrev i fjor om den store debatten om kultur og penger. Kortversjonen: Det blir ikke et fritt kulturliv når kulturen er i hendene på staten og dens forlengede arm, Kulturrådet.
Grunnen til at noen nå reagerer er at Traavik visstnok har byttet «side» fra kommunistene i Nord-Korea til Sløseriombudsmannen. Du kan jo se Prosjekt sløseri på NRK. Det kan selvsagt være derfor Traavik ikke får penger, men det er interessant at folk som tidligere har vært mot kulturstøtte nå synes det er kjipt at Traavik ikke får. Kanskje er de bare mot statlig støtte til ting de ikke liker?
Jeg liker kunst og kultur. Det er noe av det som virkelig beriker livet. Et hjem med bare tomme vegger er jo like sjelløst som en offentlig institusjon. Kultur har estetikk og provokasjon. Det utfordrer og gleder. Et teaterstykke kan gi en kveld en helt ny dimensjon. En roman kan sette tankene i sving og et musikkstykke kan være en ren nytelse.
Kunst og kultur er like nødvendige deler av livet som utdanning, helsevesen og veier. Men det er da vitterlig ikke noen god grunn til at staten skal styre kulturen mer enn den styrer de andre tingene. For når staten støtter ting økonomisk eller driver noe, så styrer de det. Skolen underviser det myndighetene ønsker, og vi får den kulturen som er godkjent av myndighetene.
Politikerne tillater selvsagt nok spillerom til at det er privatskoler der de kan sende sine egne barn slik at de slipper offentlig skole. Og de tillater selvsagt den riktige typen kritikk. Selvsagt.
Her er forresten listen over godkjente og avslåtte søknader til Kulturrådet. De har valgt ut sine vinnere og tapere. Jeg aner ikke om de har valgt «riktig» eller ikke. Poenget er at når staten samler inn en stor andel av pengene mine i skatter og avgifter, så reduserer de min mulighet til å støtte de prosjektene jeg liker.
Er det så mye penger?
Det er forresten to ting til man bør huske.
Når en kunstner får omtrent tre millioner i året i fire år, så er det mye penger for denne personen. Vedkommende har da god grunn til å ønske slik støtte. Når det fordeles på alle skattebetalerne, blir det lite på hver av oss. Det gir en konsentrert pressgruppe for økte offentlige utgifter. Dette gjelder alle typer subsidier. Dette er av de sterkeste mekanismene for at staten vokser, uavhengig av om det er klokt eller ikke.
Det andre poenget er at denne kulturstøtten utgjør en minimal del av offentlige utgifter. 16-17 millioner er en dråpe i statskassen. Folk som er mest opptatt av å kutte støtten til folk som driter maling ut av rumpa, er ikke opptatt av skikkelig kutt i offentlig sektor, men at det offentlige ikke skal bruke penger på ting de selv ikke liker. De skattlegger som oftest gladelig andre når det gjelder noe de synes er bra.
Det er selvsagt bra at ulik former for sløsing avsløres, og for eksempel Sløseriombudsmannen gjør mye bra, men de store problemene med offentlig sektor er ikke sløsing. Det er at staten fratar menneskene deres penger og råderett over eget liv fordi staten mener den vet bedre enn deg hva dine penger kan brukes på inkludert hva slags kunstprosjekter som bør støttes.
Det gir ikke mangfold. Det gir konflikt og ensretting.
