Å reformere et diktatur innenfra er en modig øvelse. Spesielt når man sitter på toppen av pyramiden. Mikhail Gorbatsjov forsøkte å reformere Sovjetunionen, men feilet. Likevel vant han verden.
Som Sovjetunionens leder bemerket Gorbatsjov seg først og fremst ved ikke bare å være, men også å virke levende. Han smilte, møtte folk på gaten og snakket med dem – helt improvisert.
Da Leonid Bresjnev døde i 1982 hadde han styrt landet helt siden den uberegnelige Nikita Khrusjtsjov ble avsatt i 1964. Verdens største land ledet av en gruppe gamle gubber som gjemte seg bak murene i Kreml. Blant vestlige journalister og vitenskapsmenn ble «kremlologi» en egen vitenskap; å tolke de få og sparsommelige tegnene som kom fra makteliten i det kommunistiske diktaturet. Blant annet ved å måle bredden på sørgeranden rundt omtalen av døde ledere, og se hvem i ledelsen som gikk hvor bak båren i begravelsen. Bresjnev ble avløst av KGB-sjefen Jurij Andropov (67), som døde allerede i februar 1984. Neste statsleder var Konstantin Tsjernenko (72), som døde efter bare et år som leder. Tre statsledere på bare tre år var ikke dagligdags i et land som ikke hadde hatt et skifte i toppen på nærmere 20 år.
I sentralkomiteen til kommunistpartiet fikk han ansvaret for landbruket. Så dermed visste Gorbatsjov hvor dårlig det stod til med økonomien i supermakten. Sovjet var en kjempe på leireføtter. Å opprettholde illusjonen av å være en militær supermakt kostet for mye. Innbyggerne måtte daglig leve med mangel på de mest elementære varer. Gorbatsjov og hans nærmeste var klar over behovet for reformer. Og mente at landets ledere burde vise åpenhet om problemene. Man kan ikke løse problemer ved å benekte at de finnes. Slik ble to russiske ord en del av det internasjonale sproget da de ble en del av den nye lederens budskap og politikk; glasnost (åpenhet) og perestrojka (reformer).
Efter Berlinmuren (1961) og Cubakrisen (1962) hadde konfrontasjonen mellom verdens to supermakter tatt andre former. Men ingen var i tvil om at alle stedfortrederkrigene rundt om i verden var en del av en ideologisk krigføring mot demokrati og menneskerettigheter. Sovjet holdt fortsatt kontroll i egen bakgård bak jernteppet utover på 1960- og 70-tallet.
Med valget av Ronald Reagan i 1981 fikk USA en president som satte hardt mot hardt og ikke nølte med å kalle Sovjet ved sin rette benevnelse; et diktatur. 1982/83 ble et nytt frysepunkt under den kalde krigen. At Sovjet i 1985 fikk en relativt ung leder endret i utgangspunktet ikke noe mer enn landets image. Det ble vist til fulle under Tsjernobylulykken i april 1986. Da fikk både verden og Sovjetunionens egne innbyggere se hvor skadelig landets manglende åpenhet var, både for dem selv og omverdenen. Sammen med Mathias Rusts spektakulære landing på Den Røde Plass i Moskva i 1987 ble det påskuddet Gorbatsjov trengte for å gjøre store endringer i ledelsen blant annet i de militære styrkene.
Det kan være vanskelig i en tid med 24-timers TV-sendinger å forestille seg det revolusjonerende i å se et land endre sin styreform innenfra – på TV. På nyhetssendingene som gikk på lineær-TV, kunne vi se hvordan Gorbatsjov gikk i debatt med parlamentarikerne i Folkekongressen. Frem til da hadde vi kun sett sovjetiske ledere stå som ubevegelige dukker på toppen av Kreml ved militære parader etc. Åpen uenighet og debatt var ikke noe man forbandt med det sovjetiske lederskapet overhodet.
Det er fristende å trekke paralleller mellom Sovjetunionens utvikling under Gorbatsjovs reformer og utviklingen under den franske revolusjon; begivenhetene blir umulige å kontrollere, og til slutt mister man rett og slett oversikten. Ingenting blir som man hadde forestilt seg. Gorbatsjov visste at man måtte kutte utgiftene til militæret, for å få penger til andre ting. Derfor fikk han gjennomført nedrustningsavtaler med NATO og USA. Å få opp produktiviteten i økonomien var den ene store oppgaven, mens den andre var å reformere det politiske beslutningssystemet. Når folk først får ytringsfrihet uten å risikere represalier forsvinner frykten som vanligvis preger innbyggerne i et diktatur. Gorbatsjov ble en vanlig politisk leder som kunne kritiseres, ikke en diktator med uinnskrenket makt. Formelt hadde han makten, men brukte den ikke til å kue innbyggerne på samme måte som forgjengerne. Dermed kunne upopulære tiltak fra hans side kritiseres åpent.
I Øst-Europa og Vesten ble Gorbatsjov en håpets mann. Hans budskap om at hvert land var ansvarlig for sitt eget styresett og sin egen fremtid gav vasallstatene retten til å forme sin egen skjebne. Ungarn startet allerede i 1988. Polen var neste. Samtidig begynte selve Sovjetunionen å knake i sammenføyningene; de baltiske statene ble okkupert omtrent samtidig med Norge og hadde forblitt okkupert siden. Dette var en del av utviklingen Gorbatsjov mistet herredømme over. Angrepet på TV-tårnet i Vilnius i Litauen er bare en av flere mørke flekker på Gorbatsjovs rulleblad. I de siste årene før Gorbatsjov tok over hadde en rekke hendelser skapt frykt for militær konfrontasjon mellom øst og vest. Nå øynet demokratiene i Europa håp om en fredelig fremtid og en demokratisk utvikling i Sovjet. Da han var hedersgjest under feiringen av Øst-Tysklands 40-årsjubileum ropte paraderende partikadre i Tysklands sosialistiske enhetsparti opp mot tribunen «Gorbie, redd oss!». En måned senere falt Berlinmuren, og Øst-Tysklands skjebne var for alvor beseglet. Bresjnevdoktrinen var død.
Da Berlinmuren falt øynet man ikke bare sluttet på den ideologiske kappestriden som hadde preget Europa og verden siden 1945, men at frihet og demokrati skulle få en ny sjanse. Invasjoner og unntakstilstander (1953, 1956, 1968, 1981) var historie. Europa og verden fikk fremtidshåp. En dristig spådom ble at historiens endepunkt var nådd. Det liberale demokratiet var siste stasjon. Så feil kunne man ta.
Konservative krefter forsøkte å dra i bremsen en siste gang, da Gorbatsjov ble kidnappet og et kupp igangsatt i august 1991. Det var over i løpet av et par døgn. Kuppmakerne klarte ikke å hamle opp med Boris Jeltsin, og kuppet falt fra hverandre. Det var en rar følelse å tenne lys og ha våkenatt utenfor den sovjetiske ambassaden i Oslo, for supermaktens leder og ikke for de som hadde sittet fengslet for sin opposisjon.
Gorbatsjov hadde allerede mistet det politiske initiativet før kuppet. Han kunne ikke engang dra til Oslo og holde det tradisjonelle foredraget da han ble tildelt Nobels Fredspris i desember 1990. Kuppet gjorde ham til gårsdagens mann. Jeltsin og nye ledere overtok stafettpinnen og besluttet rett og slett å oppløse hele Sovjetunionen. 2.juledag 1991 var det slutt.
Å reformere et diktatur innenfra er modig. Selv om man sitter på toppen, med alle maktmidler. Rivaler vil ønske å ta din makt og beholde diktaturet. Folk nedover i systemet vil beholde sin makt og sine privilegier. Å erstatte noe kjent med noe ukjent er noe mennesker ikke ofte gjør med lyst. Selv ikke når de må. Mikhail Gorbatsjov følte at han måtte. Mange så det samme, men det var han som satte i gang endringene. Han ble aldri noen populær mann i sitt hjemland. Den tidligere KGB-offiseren Vladimir Putin har uttalt at han anså oppløsningen av Sovjetunionen som den største geopolitiske katastrofen i forrige århundre. Selv i nye ideologiske klær var de russiske tsarenes imperium til å kjenne igjen.
For mange av oss utenfor Russland var Mikhail Gorbatsjov den modigste i sin generasjon. Han gav verden en ny retning. Verden har for lengst gått videre. Han har gått ut av tiden, men vil for alltid bli husket for sitt liv og sitt mot.
