Arendaksuka er en årlig møteplass på Sørlandet der politisk engasjerte treffes til debatt om aktuelle samfunnsutfordringer. Bøndene som gruppe har alltid vært opptatt av det, men i år var selvforsyning, matproduksjon og matsikkerhet en ekstra het potet for Norges Bondelag. No pun intended.
Det er nok ikke så rart. På grunn av krigen i Ukraina, som var en flittig kornprodusent, steg matvareprisene i år. Bare i juli alene steg prisene med 7,9 prosent. I kombinasjon med dyrere strøm og drivstoff her og i resten av Europa, som i sin tur øker produksjonskostnaden av mat, blir matvareprisene såpass høye at det merkes for en typisk norsk forbruker.
Der i fra er ikke argumentasjonsrekka for bøndene særlig lang fra å overbevise en gjennomsnittlig nordmann om at Norge bør bli mer selvforsynte. Uavhengige, sågar. Det er jo et så fint ord for det. Norge bør beskyttes fra det brutale store utlands prisoppganger. Når de rå markedskreftene får herje fritt, fører dette til økte priser som går utover folks lommebok, og særlig rammer de fattige, må skjønne.
Problemet med argumentasjonen, er at den antar at den foreslåtte løsninga i mindre grad gjør det samme – at proteksjonisme og handelsrestriksjoner med andre land, ikke gjør nøyaktig det en ønsker å forhindre skal skje.
Norge klarer seg like lite som bonden selv gjør det
Fenomenet komparative fortrinn hører hjemme i skjæringspunktet mellom produksjon og handel, og er et viktig utgangspunkt for å forstå hvorfor lønner det seg for et land å kjøpe varer fra et annet land, også når et land klarer å produsere alle varene bedre enn det andre landet klarer. Men prinsippet er enklest å først forstå på individnivå.
La oss derfor anta følgende hypotetiske scenario. En bonde har en jordbæråker, det er sesong og jordbærbonden er kjempegod til å plukke selv. Bonden plukker jordbær ikke bare raskt, men hen vet også å plukke de beste jordbærene på rett tidspunkt, og vente noen dager til resten blir riktig modne. Hans «jordbærproduksjon» er med andre ord svært høy.
Imidlertid har jordbærplukkeren ikke bare jordbær å plukke, men også masse annet på arbeid på gården som trengs å gjøres. Bonden trenger hjelp! Hen velger å ansette en medhjelper. En som kan hjelpe til med å plukke jordbær denne sommeren.
La oss nå si at når bonden plukker jordbær, har bonden en «jordbærproduksjon» på totalt 30 verdienheter per time. Når bonden gjør annet bondegårdarbeid, har hen en produksjon på hele 100 verdienheter per time. Medhjelperen produserer på sin side for 20 enheter per time på jordbærplukking.
Dersom bonden jobber i to timer, en time som jordbærplukker den første timen og en time for å gjøre annet på gården den andre timen, produserer hen til sammen en verdi på 130 enheter per time. 30 verdienheter som jordbærplukker pluss 100 verdienheter for å drive med annet på gården.
Hvis hen ansetter en medhjelper, kan hen derimot arbeide med andre ting på gården i stedet for å plukke jordbær, og da vil hen denne andre timen produsere 100 enheter heller enn arbeide som jordbærplukker og produsere for 30 enheter den andre. Den samlede produksjonen på to timer for begge blir da 240.
Verdiskapningen er da klart større, og det vil derfor lønne seg for bonden å ansette en medhjelper enn å gjøre alt selv. Handel gagner bonden! Med mer både tid og penger til overs, kan bonden selge varene sine billigere enn ellers. Den totale verdiskapninga til bonden øker, og prisene bonden kan tilby, blir i sum billigere. Dette er gunstig for alle parter.
Dersom vi nå skulle insistere på at bonden skulle klare å ta seg av alt på gården selv, ville bonden tapt tid og penger. Dét er imidlertid en selvberga bondes smak av egen medisin i praksis. Bare på individnivå.
Fra handelsrestriksjoner mellom individer til handelsrestriksjoner mellom land
Prinsippet om komparative fortrinn gjelder ikke bare mellom individer og mellom bedrifter. Det gjelder også mellom land.
La oss anta at et land A er velegnet til kornproduksjon på grunn av godt klima, jordsmonn, passe med regn, en befolkning som har de kunnskaper som det er behov for for å drive effektivt landbruk, og så videre. Landet er ikke velegnet til bilproduksjon. Imidlertid er land B velegnet til produksjon av biler på grunn av lett tilgang til råvarer, tilgang til energi og fabrikklokaler, en befolkning som består av folk med rette kunnskaper til denne type produksjon, og så videre, men det er ikke så velegnet til produksjon av korn.
Da vil det være en fordel om land A kun produsert korn og land B kun produsere biler, og at disse landene så handlet fritt seg i mellom slik at begge fikk den mengde korn og den mengde biler som produksjonen og befolkningas ønsker resulterte i. Dersom begge land produserer både korn og biler, blir den samlede produksjonen lavere, og prisene for begge varer gitt alt annet likt, blir høyere. Også hvis land B er bedre til å produsere korn enn land A, lønner det seg for begge å la land B produsere biler og A produsere korn. Akkurat som den samlede produksjonen for bonden og dets medhjelper øker den samlede produksjonen om bonden får medhjelperen til å plukke jordbær, tross i at bonden er en bedre jordbærplukker.
Hvis den proteksjonistiske bonde selv hadde blitt utsatt for de samme handelsrestriksjonene bonden ønsker å påføre landets befolkning, tror jeg sannelig vi hadde sett et meningsskifte rimelig kvikt.
