Finlands statsminister Sanna Marin blir kritisert fordi hun har deltatt på en fest. Hun blir til og med narkotikatestet. Reaksjonene blant mine venner av helt ulike politiske avskygninger er at dette er en tullesak. En statsminister må få lov til å ha et privatliv og det inkluderer retten til en fest. Det er bra at de mener det!
Hvis man kun tillater politikere med et rulleblad som passer inn i et liv uten noe moro, så får man politikere som har et skap full av litt av hvert eller noen som bare er helt tomme. Jeg synes ikke det er noe galt i at en statsminister drikker seg skikkelig full. Hilsen avholdsmann!
La meg dra det litt lenger. Det er like greit om hun dro en stripe kokain eller røyket en joint. Narkotika er ikke hverken bedre eller verre enn alkohol, selv om det også er er variasjon der slik det er mellom lettøl og brennevin i alkoholriket.
Grensen om moralisering går ikke på om hun drikker vin eller ikke. Det vil si om hun holder seg til det du liker. Det er nemlig en tendens til at man setter grensen ved egne laster. Det er ikke den korrekte streken i sanden. Liberale mennesker setter ikke grensen ved de selv liker eller praktisere. Vi tillater mennesker å leve liv vi selv ikke liker eller bedriver.
Forskjellen er essensiell, for hvis ikke får vi bare aksept for laster som mange andre deler. Røyking skjedde overalt inntil for få røykte, og da var det slutt overalt, for å ta et eksempel. De som har en last, har dermed incentiv til å rekruttere flere til sin last.
Og så er selvsagt spørsmålet om en fest er en last. Kanskje vi skal kalle det med sitt eget navn. Moro. Det er i hvert fall det som de fleste vil kalle det.
