Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1995.
En vanlig kritikk mot libertarianismen er at den på sitt beste vil tolerere, og på sitt verste faktisk skape, ekstreme – og ekstremt urettferdige – forskjeller. Jeg regner ekstreme forskjeller for å være en fordeling av ressursene som medfører at det oppstår en fare for at noen få rike individer vil kunne ha kontroll over arbeidsplasser, produksjon og politikk. Gir de argumentene som blir fremsatt av Robert Nozick i Anarchy, State and Utopia tilstrekkelig grunnlag for å slå fast at slike ekstreme forskjeller i så fall er moralsk forsvarlige?
Å eie seg selv
Først vil jeg ta for meg Nozicks argumenter for eiendomsrett til seg selv (self-ownership). Ettersom hans forestilling om en person som eier seg selv delvis er basert på bestemte rettigheter, blir neste skritt å gjennomgå disse og analysere deres opphav. Jeg vil påstå at selv om Nozick ikke har lykkes i å bevise sin teori, finnes det likevel ingen andre fordelingsteorier som i sine forsøk på å fjerne slike ekstreme forskjeller har greid å tilfredsstille kravet til moralsk begrunnelse.
Jeg vil analysere protestene fra liberalere som forsvarer likhetstanken (som eksempelvis John Rawls og Ronald Dworkin), siden de forutsetter at ekstreme forskjeller vil oppstå i et libertariansk samfunn. Ideen om uhemmet kapitalisme ser ut til å mane frem et bilde av utnyttede masser som lever i ussel fattigdom og noen få priviligerte som lever i overflod og rikelighet. Dette bildet er roten til de intuitive protestene som libertarianismen møter. En slik verden vil imidlertid ikke nødvendigvis oppstå dersom man følger Nozicks rettighetsteori, og legger hans tre prinsipper for rettferdig utveksling av rettigheter til grunn.
Ulikhet rettferdig
Det finnes et umiddelbart libertariansk svar på spørsmålet om ekstreme forskjeller er rettferdig: Dersom forskjellene fremkommer som et resultat av at man anvender seg av det man har rett til, kan man ikke si at forskjell er urettferdig, og friheten må ikke på noen måte innskrenkes for å minske slike forskjeller. Nozick forfekter at det enkelte individ fritt kan gi avkall på sine eiendeler selv om dette vil resultere i en markant forskjellig fordeling av inntekter og muligheter. Han fremlegger prinsippet om «eiendomsrett til seg selv», noe som er en spesiell fortolkning av Kants prinsipp om å behandle mennesker som «et mål i seg selv». Et slikt prinsipp forutsetter en sterk rettighetsteori.
Individet
Nozicks oppfatning av individet skiller seg fra Rawls’ som hevder at man ikke eier sine egne evner. Nozick påpeker at dersom jeg eier meg selv, så eier jeg også mine evner, og dersom jeg eier mine evner, eier jeg også produktene av evnene. Forestillingen om eiendomsrett til seg selv har en refleksiv betydning – det som eier og det som blir eiet er en og samme person. Derfor har jeg absolutte krav over min eiendom. Omfordelende beskatning som overfører midler fra de med talent og evner til de ubegunstigede krenker derfor prinsippet om eiendomsrett på to måter. Betingelsene for at min bruk av egne evner og produktene av disse skal føre til en rettferdig fordeling av ressurser kan spesifiseres gjennom tre rettferdighetsprinsipper: prinsippet om opprinnelig erverv, prinsippet om overføring og prinsippet om kompensasjon (rectification).
Dersom vi holder fast på Rawls rettferdighetsprinsipp – at de talentfulle bare kan nyte godt av sine evner dersom disse også kommer de ubegunstigede til gode – blir det, ifølge Nozick, galt å behandle folk som likeverdige, ettersom de ubegunstigede har delvis eiendomsrett over andre mennesker, noe som igjen er en krenkelse av prinsippet om å behandle andre mennesker som mål og ikke som midler. For det andre, eiendomsrett til egen person og eiendom er nødvendig for å sette et individ i stand til å følge sine egne oppfatninger av det gode liv og sin egen måte å leve på. Dersom vi tar fra ham hans eiendom, innskrenker vi hans valgmuligheter. Dette krenker hans frihet og er derfor umulig å forsvare moralsk.
Dette andre argumentet kan imidlertid også brukes for å forsvare omfordeling. Selvbestemmelsesretten er en meget viktig del av den personlige frihet. Så dersom vi skal appellere til frihet som egenverdi, har da ikke en person rett til å få nødvendige ressurser til å bruke sin frihet – til å få det han trenger for å kunne oppfylle sin forestilling av hvordan livet skal leves? For Nozick er denne «positive» friheten (for å bruke Isaiah Berlins definisjon) helt uforenlig med synet på eiendomsrett til seg selv og til det å ha absolutte rettigheter i forhold til egen eiendom.
Å ofre noen
Rawls og Dworkin skiller seg begge fra Nozick ved at de fornekter eiendomsretten til seg selv: De regner heller ikke gaver fra naturens side, som talenter og sosial posisjon, som noe individet eier. Slike gaver må brukes for å kompensere de ubegunstigede og for å utjevne forskjellene i samfunnet. De blir sett på som ressurser som samfunnet som helhet har rett til å disponere. Nozicks eksempel med øye-transplantasjonen setter det rasjonelle i denne omfordelingstanken på spissen. Et øye tas fra noen som har to øyne og gis til en som ellers vil bli blind. Den første var bare heldig som ble født med to friske øyne, og han eier dem derfor ikke, dersom man skal følge Rawls og Dworkin. Dworkins svar på denne kritikken er å trekke en grense, og forsøke å definere hva individet er.
Nozicks eiendomsrett skapes eller godkjennes ikke av staten. Individer har disse rettighetene uavhengig av de sosiale institusjonene de lever innenfor. Hvordan begrunner da Nozick disse rettighetene? Han påkaller retten til ikke-aggresjon, som forbyr «å ofre en person for å gi fordeler til en annen». Han ønsker ikke å tvinge noen til å sikre velferd til en person som ikke har noen rett til slike bidrag. Den viktigste blant de rettighetene individet har er eiendomsretten. Dersom en person blir fratatt noe som han har skaffet seg hjemmel for i samsvar med de tre prinsippene for rettferdighet, så blir hans eiendomsrett krenket. Opprinnelsen til Nozicks «naturlige» eiendomsrett er hans egen ryggmargsintuisjon. Alle har en absolutt rett til å være fri fra tvang og en absolutt rett til å tilegne eller frasi seg sin egen eiendom. Hver enkelt person har rett til sine egne evner og muligheter og til det han kan tilegne seg, få eller kjøpe gjennom egne anstrengelser, ved hjelp av andre eller som utslag av hell. Enhver har rett til det han måtte ende opp med som resultat av gjentagelse av denne prosessen.
Thomas Nagel hevder at Nozick forteller oss veldig lite om basisen for at enkeltmennesket og dets rettigheter er ukrenkelige. Hvorfor kan man ikke krenke en persons rettigheter dersom dette medfører langt større fordeler for samfunnet? Å appellere til folks særpreg er ikke nok til å overstyre ønsket om å balansere fordeler og ulemper menneskene imellom. Derfor må begrunnelsen for ikke å kunne kreve at noen ofrer seg til fordel for andre være en annen.
Han mener det ikke er noen grunn til at styrken i den enkelte rettighet, hverken i privatlivet eller samfunnet, vil kunne være absolutte eller nesten absolutte, eller med andre ord: at de aldri skal kunne brytes uten hensyn til konsekvensene. Et eksempel: Spørsmålet om det er riktig å innføre en skatt for å få inn ressurser nok til å gjennomføre ønskelige tiltak blir en funksjon av hvor alvorlig en slik krenking er sett i forhold til ønskeligheten av resultatene. Nagel konkluderer med at det ikke finnes noen grunn til å tro på en absolutt moralsk rett til å nyte godt av egne naturlige talenter og evner. Imidlertid konkluderer han ikke med at likhet i alle sammenhenger skal ha forrang i forhold til frihet. Såfremt det ikke finnes en selvstendig begrunnelse for likhet, så er en lik fordeling like vilkårlig fra et moralsk synspunkt som hva som helst annet. Selv om han har sympati for lik fordeling, tror han ikke at likhet som en verdi i seg kan forsvares på en tilfredsstillende måte.
Rettigheter og fellesskap
En annen argumentasjon mot Nozick er å kritisere politiske teoretikere som hevder rettighetenes forrang. Slike teoretikere tilskriver individene rettigheter, men legger mindre vekt på verdier som tilhørighet, plikt til å holde samfunnet oppe og lydighet mot autoriteter, begrep som er utledet fra rettigheter enten ved hjelp av vårt samtykke eller fordi det er til vårt beste. Charles Taylor, en talsmann for dette synet, forteller oss at selv-bestemmelsesretten er meget viktig, men at det også trengs egen-innsikt, noe som bare kan oppnås når vi er en del av en sosial sammenheng.
«Det å hevde en rettighet er mer enn å utstede et forbud, vi behøver en grunnleggende begrepsmessig bakgrunn – uten dette vil det ikke gi noen mening. Vårt utgangspunkt vil være uforståelig og usammenhengende dersom vi tilskriver mennesker rettigheter på grunn av deres menneskelige egenskaper, samtidig som vi nekter for at disse egenskapene må utvikles, eller dersom vi mener at det er uvesentlig om de blir realisert eller hindret».
Så dersom vi ikke kan tilskrives naturlige rettigheter uten å slå fast verdien av enkelte menneskelige egenskaper, og dersom denne erklæringen har andre normative konsekvenser (som eksempelvis: «Jeg bør utvikle disse egenskapene»), så er ethvert bevis på at disse egenskapene bare kan utvikles i et samfunn et bevis på at vi bør høre til og holde samfunnet oppe. Derfor leder det å hevde sine rettigheter til en obligatorisk tilknytning til samfunnet. Taylor regner kultur og sivilisasjon som nødvendige for å utvikle fullstendig moralsk autonomi, og beskylder dem som insisterer på retten til en individuell moralsk overbevisning for å nekte andre, eksempelvis senere generasjoner, en slik utvikling.
Plikt til å tilhøre
Nozick vil ikke være med på at det å hevde at noen rettigheter i seg selv forutsetter en plikt til å høre til. Vi er alle i stand til å eie ting og dette ser ikke ut til å være en evne som trenger utvikling. Imidlertid, når vi leter etter begrunnelsen for å hevde denne retten, som er det faktum at eiendomsretten er vesentlig for å underbygge ethvert liv som er virkelig fritt, kan vi si at eiendomsretten involverer å kunne utvikle evnen til å handle og velge på en uavhengig måte. For å være i stand til å oppfatte alternativer og å komme frem til en definisjon på hva en person virkelig ønsker, trenger vi frihet (den samme friheten som teoretikerne som hevder rettighetenes forrang regner som verdifull). Taylor fastholder at det frie individ eller det selvstyrte moralske opphav bare kan oppnå og opprettholde sin identitet i en bestemt type kultur, som basere seg på institusjoner, på foreninger som behøver stabilitet og kontinuitet, og på samfunnet som et hele. Alt dette skaper en betydelig forpliktelse til å tilhøre for den som vil sikre verdien av slik frihet. Det frie individ må derfor være opptatt av formen på samfunnet og kulturen, og kan ikke kun være opptatt av sine egne valg og neglisjere den sammenheng slike valg gjøres mulige eller ikke mulige gjennom. Her appellerer Taylor til historiske erfaringer, og konkluderer med at et samfunn med de nødvendige «liberale» fasettene – liberal i den forstand at individene er frie – ikke vil oppstå i anarkistiske kollektiver. Politiske institusjoner er avgjørende for at vi skal kunne bestemme oss for hvordan vi kan realisere vår identitet som frie individer. Streben mot selvstyre og egenbestemmelse ble bare mulig på grunn av sivilisasjon og kultur.
Men hvorfor må dette samfunnet som Taylor snakker om ha bestemte karaktertrekk – disse «liberale» fasettene? Hans bruk av historiske fakta kan minne oss om at ikke alle samfunn og sivilisasjoner har hatt disse egenskapene, og dette kan igjen lede oss til å spørre hva som gjør vårt samfunn liberalt. Kanskje var det kravet om menneskerettigheter? De fleste samfunn gjennom historien har vært tyrannier, de har sett bort fra individuell frihet, og enkeltmennesker hadde ingen krav på noe fra samfunnet bare fordi de var mennesker. Begrunnelsen og behovet for endring kom gjennom fremveksten av klassiske liberale verdier (Lockes naturlige rettigheter, argumentene mot slaveriet) som ga ethvert individ rett til å dra fordeler av samfunnet. Teoretikerne som forfekter rettighetenes forrang benekter ikke fordelene ved sivilisasjon, men at den nødvendige forutsetningen for disse fordelene er den riktige definisjonen på individuelle rettigheter. Sett i lys av dette kan vi se på libertarianisme som et forslag til en mer progressiv sosial sammenheng sammenlignet med det eksisterende, som understreker de liberale karaktertrekkene som Taylor selv ser på som nødvendige i et samfunn hvor frie mennesker skal kunne realisere seg selv.
Lettere forkortet. Oversatt av Ellen Chr. Christiansen.
Gjengitt med tillatelse fra Libertarian Alliance, 25 Chapter Chambers, Esterbrooke Street, London SW1P 4NN.
Hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1995.
