Vitenskapen er fantastisk. Den har gitt oss elektrisitet. Den har utviklet vaksiner og andre viktige medisiner. Den muliggjør rask transport som bil og fly. Den har til og med tatt oss til Månen. Den har kartlagt hele det menneskelige genom. Den gir meg internett nå i dette øyeblikk hvor jeg sitter og skriver. Og veldig mye mer, som jeg ikke kommer på i farta.
OK, ikke egentlig. Det er ikke vitenskapen som har gjort dette. Vitenskapen er tross alt en abstraksjon av en spesifikk systematisk prosess. En metode og et system. Det er mennesker som har utført metoden og systemet.
La meg derfor korrigere: Mennesker er fantastiske. Spesielt vitenskapsfolkene. Tusenvis på tusenvis av arbeidstimer er lagt ned for å danne uvurderlig kunnskap gjennom å tenke, hente inn data, lage hypoteser, eksperimentere, falsifisere seg selv og hverandre, gjøre statistiske analyser, resonnere og til slutt sette all samlet informasjonen til en stadig mer presisert beskrivelse av virkeligheten.
Dersom ikke “vitenskapsfolk” allerede hadde vært et så godt etablert ord, ville jeg ha foreslått kunnskapsarbeider som en neologisme.
Vitenskap funker, kapitalismen også
Sentralt i kapitalismen, står arbeidsdelingen og mennesker med individuelle mål, ikke koordinert av en sentralplanlegger. Kapitalisme fungerer av samme grunn som vitenskapen fungerer: Arbeidsdeling mellom mennesker, uten en grandios plan av en overherre bak. Dette er mekanismen bak kapitalismens suksess. De godene – varer og tjenester – kapitalismen som system produserer, er der som et resultat av arbeidsdeling mellom frie mennesker.
Arbeidsdelingen i kapitalismen og arbeidsdelingen i vitenskapen, gjør at disse forneme systemene fungerer så godt som de gjør. Begge to er forankret i tillit til mennesker og arbeidsdeling. Dette er premissene argumentene for dem bygger på.
Alle liberalister, som tilhengere av kapitalismen, bør derfor også være tilhenger av vitenskap.
Filosofisk sammenflettet
Et positivt syn på både vitenskapen og kapitalismen, er for overnevnte grunnene tett knyttet sammen. Vitenskap og kapitalisme har likt, eller i hvert fall svært likt, utgangspunkt. De er naturlige venner. Filosofisk sett, altså.
Det er selvsagt en viss grad av konflikt. Økonomiske interesser i kapitalismen kan tilsmusse vitenskapelige funn. Dette er imidlertid ikke like fundamentalt som arbeisdeling. Vitenskap uten arbeidsdeling og spesialisering, hadde rett og slett ikke fungert. Det hadde brutt sammen.
Dermed betyr det at en systemisk eller prinsipiell kritikk rettet mot en av de, gjelder dem begge. Hvis du henger en av de, henger du dem begge. Henger du vitenskapen, henger du kapitalismen. Og henger du kapitalismen, henger du vitenskapen, óg.
Kapitalist og tilhenger av den antivitenskapelige alterativbevegelsen, bør derfor nesten regnes for å være som en en slags kognitiv dissonanse.
Gjøres det feil? Absolutt!
Det gjøres feil. De kan og bør kritiseres. Det er problemer. Ingen av systemene er feilfrie. Forskeren som stod bak forståelsen vi har av magesår i dag, måtte gi seg selv magesår og kurere det før forskermiljøene var villige til å endre en åpenbart gal mental modell. Dét er ett av mange vitenskapelige feilskjær. I en lengre artikkel kunne man gått dypere inn på flere av dem.
Imidlertid er ikke systemene bare systemer, men også prosesser. Prosesser som tilpasser seg etter en nærmest instant feedback-loop fra de som deltar i dem. De er med andre ord selvkorrigerende. Igjen maskerer språket her det viktige elementet, så la meg derfor igjen korrigere: Mennesker er korrigatorer i prosessen de er deltager i.
De finnes gode argumenter mot å ha en naiv – kall det gjerne ideologisk – tiltro til både vitenskap og kapitalisme. I forskning, avsløres det i ny og ne tilfeller av publikasjonsbias, når uredelige forskere kun publiserer forskning som taler for egen hypotese, i jakt etter status. På sin side har man såkalt markedssvikt i kapitalismen, en situasjon hvor det som hadde vært mest økonomisk gunstig ikke skjedde.
Verken vitenskapen eller kapitalismen, er perfekt. Det er heller aldri målet. Dette er de beste systemene vi har for å oppnå de edle målene de aller fleste av oss ønsker å oppnå. Å forkaste dem i sin helhet, vil være et feiltrinn. Vi bør ikke la det perfekte være det godes fiende.
