Dyr energi og høye leiepriser får mange til å kreve tiltak fra politikerne. Helst i går. Men det er ofte dumt å be de som har skapt problemet om å løse det. Hvis løsningene deres førte til problemet i utgangspunktet, risikerer vi enda flere løsninger. Den dårligste løsningen av alle er universalsvaret fra mange politikere: vi bare bestemmer at ting ikke skal være slik de er, og heller skal være slik vi ønsker. Da står pristak ofte høyt på tiltakslisten.
Først i køen av villige hjelpere på politisk hold finner vi partiet Rødt. De har tro på å bruke staten aktivt til å lindre de fleste kløer. Noen av tiltakene de foreslår på strømmarkedet er følgende:
- Makspris på 35 øre/kwt
- Regulere kabeleksport til utlandet for å unngå å importere europeiske strømpriser
- Innføre toprissystem (for «vanlig» og «luksusforbruk»)
- Utbetale det offentliges overskudd til husholdningene, siden vi alle eier kraften og inntektene sammen
- Kutte felleseuropeisk strømsamarbeid, og droppe nye utenlandskabler
På leiemarkedet vil partiet fryse leieprisene og regulere tillatt prisøkning (formodentlig ytterligere, siden prisøkninger i leieforhold allerede er regulert).
Rødt tror i utgangspunktet ikke på markedsløsninger og formulerer sine forslag om sentraldirigering av ulike markeder uten omsvøp. Det er i og for seg en ærlig uenighet mellom meg og dem. Samtidig tjener deres erklærte politikk som et utmerket utgangspunkt for å peke på hvor de trår feil som av bekvemmelighet eller overbevisning forlater markedsprinsipper så snart det ikke genererer resultatene de helst vil se.
Makspriser har ingenting med eller i markeder å gjøre.
Først noe vi kan være enige med Rødt om: overskuddet fra strømproduksjonen bør tilbakeføres husholdningene, all den tid vi alle har betalt for utbyggingene. Vi kan saktens diskutere om produksjon og overskudd bør være på offentlige hender i utgangspunktet, men siden det nå er slik er det ingen grunn til at det offentlige skal øke sine inntekter på alles bekostning bare fordi de for alle praktiske formål har monopolisert markedet. Det er en tilfeldig merinntektskilde for dem, og en tilfeldig ekstraskatt for vanlige borgere (de beregner til og med mva på avgiftene de har lagt på prisen, så får man heller spørre en politiker en gang hvilken merverdi avgiften skapte).
Og for å stemme ytterligere i med Rødt: ekstrabeskatningen er dypt usosial.
Jeg mistenker imdlertid vi ville være uenige om innretningen på spesielt to punkter: Rødt ville nok helst delt ut overskuddet etter behov, som et utjevningstiltak. Jeg ville foretrukket å holde fordelingspolitikken adskilt, og behandlet dette som en transaksjon til ordinære eiere: har du betalt mer (skatt) for utbyggingen bør du få proporsjonalt tilbake av overskuddet, eller alternativt i det minste jevnt til alle uten nærmere vilkår. Det andre sannsynlige uenighetspunktet er om vi skal gjøre noe med prisene direkte. Høye priser signaliserer knapphet, og fyller en viktig funksjon i markedet. Om vi tukler med dem endrer vi signalet. Vi bør faktisk bruke mindre strøm for tiden, og om det settes en makspris på 35 øre fjernes signalet helt. Vi kommer kollektivt til å bruke mer strøm enn vi kan, eller bør. Om vi tapper allerede skrapede magasiner nå, gir det enten mye høyere pris i fremtiden, eller mindre strøm. Da blir det vanskelig å komme utenom rasjonering på det ene eller annet vis – og alt for sent. Jeg tror folk responderer mer fleksibelt og hensiktsmessig om de får ta forbruksbeslutninger på egne vegne tidlig. For å ta riktige beslutninger må du ha riktige priser.
Og om ikke strømmen var dyr nok så skal vi jammen tillate grådige utleiere å kreve en snittpris på 14.000 for en toroms i hovedstaden også! Også her foreslår Rødt makspriser og reguleringer. Siden prisdannelsen i leiemarkedet er noenlunde fri, skyldes prisnivået i dag at det er omtrent her siste leietager som var villig til å leie en gjennomsnitttlig toroms og siste utleier som var villig til å leie ut det samme, møttes. Var prisen lavere ville noen færre ønsket å leie ut, og noen flere ønsket å leie. Konsekvensen av prisfrys og større begrensninger i prisøkninger er forutsigbare: noen færre ville ønske å leie ut, og noen flere ville ønske å leie de gjenværende leilighetene. Og som i mange leiemarkeder med prisregulering følger det en risiko for at aktører omgås problemet med offisiell pris over bordet, og en uoffisiell pris under. Og jo mer vi gjør slikt, jo flere svarteperkort blir det i kortstokken. Flere ender opp uten en bolig de ellers kunne disponert.
Makspriser sikter på symptomer, og gjør ingenting for å adressere det underliggende problemet. Er prisen på strøm for høy, må det produseres mer strøm. Er prisen på boliger for å leie eller eie for høy, må det bygges flere boliger. Det hjelper ikke med aircondition på loftet hvis det brenner i kjelleren.
Et marked uten markedspriser er bare en tungvint måte å ha noe annet enn et marked.
Noen roter det til
Så kan man spørre seg hvorfor det bygges for få boliger og produseres for lite strøm – har markedet sviktet og gjort det nødvendig for politikerne å rydde opp (det er ikke rent sjelden de hevder slikt selv), eller har kanskje politikerne sviktet og gjort det umulig for markedet å rydde opp?
For noen år siden ble et flott nytt boligprosjekt satt opp rett ved der jeg bodde. Da det stod ferdig la jeg merke til at de ledige leilighetene som gjensto bare var fireroms i ti-millionersklassen. Alt annet var solgt. Jeg stusset lenge på hvorfor utbygger hadde undersøkt markedet så dårlig før de bygde – de måtte da tjent bedre på flere to- og treroms, siden det faktisk er hva markedet etterspør. Det viste seg å være naiv undring fra en troskyldig borger. Jeg burde forstått med det samme at Oslos politikere har bestemt hvilken minimumsandel av boenhetene i nye bygg som skal være reservert for store leiligheter – som mange ikke har råd til. Det var naturligvis det disse var.
I Oslo der behovet for flere boenheter er stort, fastslo leilighetsnormen fra 2007 at det ikke skulle bygges leiligheter under førti kvadrat, og heller ikke ettromsleiligheter. I tillegg skulle halvparten av boenhetene i nybygg i indre by være over åtti kvadrat. Byrådet ønsket seg nemlig flere barnefamilier der – de du vet som er kjent for å ha sterk økonomi akkurat i etableringsfasen. Det er et eksempel på en forbruksbeslutning folk kunne tatt selv tilpasset egen økonomisk evne. Når politikerne rydder opp for oss i stedet medfører det naturligvis ikke at alle som så etter en mindre leilighet nå får førti eller åtti (!) kvadrat i stedet. Det betyr bare at de som hadde råd til førti kvadrat i utgangspunktet fortsatt får seg bolig, og at de som bare hadde økonomi til til noe mindre må leie eller bo et annet sted.
Så kan vi legge til reguleringene i TEK 17 om snuplass for rullestol på do, innvendig bod, heis og mye annet – enten du trenger disse tingene eller ei. Alt tvinger prisene opp, og de med dårlig råd ut.
Du må gjerne kalle det markedssvikt, men det ville være mer troverdig om markedet fikk lov å prøve først.
E24: Vil åpne for bygging av leiligheter på 20 kvadrat – byrådet sier nei
OBOS (2012): Leilighetsnormen i Oslo må endres
Strømmarkedet er annerledes, siden strømproduksjon og -nett for en stor del kontrolleres av stat og kommune. Det er ikke vanskelig å sette halen på grisen om man spør hvem som har planlagt for dårlig og produserer for lite. Av og til er ikke strømnettet tilstrekkelig dimensjonert til å ta i mot det som produseres, andre ganger står tåpelige regler i veien for merproduksjon. Å løse slikt løser langt fra alt, men strømsystemet sett under ett fremstår ikke å være underlagt optimal forvaltning.
Politikerne har også brukt mange år på å vedta å elektrifisere sokkelen, slik at vi slipper ut mindre CO2 fra gassturbinene på oljeplattformene. Det ser fint ut i klimaregnskapet. Noe er allerede elektrifisert, og resten er planlagt å bli det innen 2030. Hvor mye av den allerede kostbare strømmen på land vil forsvinne til dette formålet? Anslag peker mot ca 10 pst av produksjonen i Norge. Dette er strøm som erstatter små gasskraftverk i Nordsjøen som ellers kunne gått til forbruk i Norge og Europa. Den må nødvendigvis erstattes av annen elektrisitetsproduksjon for å dekke opp for bortfallet, hva enten vi importerer det vi mangler, eller ikke eksporterer det Europa trenger. På marginene blir det ofte dyr og skitten produksjon som må dekke differansen. Kanskje gass, kanskje kull. Toppen av ironi hadde vært om Tyskland kjøpte gassen vi erstattet med elektrisitet, for så å produsere strøm som vi importerte for å erstatte strømmen som forsvant. Men Europa må redusere sin gassavhengighet, og da virker kull som en sannsynlig nødløsning. Det er slike kraftverk som har blitt faset ut de siste årene, og eventuelt må fases inn igjen ved økt behov.
Strømprisen vil det i alle fall ikke avhjelpe. Det er dyrt å bygge kraftverk du ikke egentlig trenger. Tyskland og andre skrur for tiden av ferdig byggede, funksjonelle (!) atomkraftverk.
Norske politikere har også forbudt oljefyring fra 2020. Det var mange som hadde en gammel oljefyr stående – nå er det ingen som kan bruke dem. Det kunne vært en kjærkommen nødløsning når strømkostnadene nå går til himmels og det kunne spart skrinne vannmagasin for å tappes helt tomme til vinteren. Den fleksibiliteten er også borte.
Men det er kanskje det samme siden oljeprisene er like gale som strømprisene. Heldigvis har politikerne pålagt oss å isolere hjemmene våre godt, enten vi ville det eller ikke. Det ble dyrere å bygge huset, men om strømprisen blir høy nok kan det jo være en liten trøst for de som fortsatt hadde råd til hus.
Aller best hadde det vært med mindre politikk.
