For bare et halvår siden anså mange, inklusive russerne selv, Russland å være innehaver av verdens nest mest slagkraftige konvensjonelle militære styrke, etter USA. Et knapt halvår inn i en på alle måter uhørt invasjon av Ukraina, er det vanskelig å argumentere overbevisende for noen annenplass andre steder enn innenfor det betydelig mindre nabolandets grenser. Æren for dette kunststykket tilhører krigsforbryteren Vladimir Putin, og den bandittstaten han har valgt å skape gjennom to tiår ved makten.
Til alt hell er bandittstater og diktaturer ikke særlig dyktige til å omsette potensiale i resultater. Det er minst to ting vi bør lære av den tragiske situasjonen i Ukraina:
- autoritære regimer er mindre slagkraftige fordi de er autoritære
- vi kan ikke fortsette å behandle slike regimer som legitime representanter for sine folk
Geopolitisk inkompetanse
Antallet feilvurderinger som måtte ligge til grunn for den russiske invasjonsbeslutningen er nesten ubegripelig. Det første og mest åpenbare er en overvurdering av egen miltære kapasitet, og en tilsvarende etterretningssvikt knyttet til Ukrainas. Det er kanskje til å forstå siden Kreml ikke var alene om akkurat den feilvurderingen. Mindre imponerende er den tilsynelatende troen på (eller håpet om) at betydelige deler av Ukrainas befolkning ville ønske russiske styrker velkommen som frigjørere – kanskje det eneste momentet som kunne gi noe moralsk dekning på papiret. Heller enn entusiastiske tilrop og blomsterkvaster i marsjerende soldaters geværmunninger, ble de møtt av resolutte forsvarere som skjøt med skarpt og mottok store mengder våpen og annet materiell fra et uvanlig samlet Vesten. Våpenleveransene var samtidig ledsaget av historiens sterkeste økonomiske sanksjoner mot noe regime, inklusive Nord-Korea og Iran.
En vanlig militær tommelfingerregel er å overvelde forsvarende part med om lag tre ganger styrken i angrep. Militæranalytikere peker mot et behov for inntil syvgangen om forsvarende part er godt motivert og koordinert. Når Russland begynner invasjonen med rett under 200.000 mann måtte de vite at de var, eller kom til å bli, i betydelig mindretall. Dette, sammen med det katastrofalt dårlig planlagte felttoget mot Kyiv og Kharkiv, indikerer at Russland forventet å overvelde motparten raskt og fullstendig uten noen plan B.
Kanskje var Putins annektering av Krimhalvøya (russisk siden Katarina den Store erobret det i 1783, og i 1954 gitt i gave til Ukraina, til dyp russisk irritasjon i ettertid) og vestlige lands halvhjertede sanksjoner i etterkant, et erfaringsgrunnlag som pekte mot en myk respons også denne gangen. Samtidig var det mildt naivt å tro at et forsøk på full invasjon av et naboland, som utenfor russisk propagandasfære vanskelig kan karakteriseres som annet enn utilslørt imperialisme, ikke skulle avstedkomme kraftige reaksjoner fra det suverent overlegne vesten.
Arvefienden NATO, som Putin aktivt har valgt å beholde som nettopp dét tross invitasjoner til samarbeid og tøvær, styrker seg nå både militært og moralsk. Sverige og Finlands inntreden er åpenbart ikke i Russlands interesse, og den tilsynelatende mangelen på forståelse for at dette er direkte konsekvenser av egne manglende naboskapsevner, er heller ikke enkelt å forstå for normalt rasjonelle mennesker utenfor Putins propagandamaskin. De tomme truslene om ‘konsekvenser’ som ble rettet mot Finland og Sverige, tross en militær restkapasitet som neppe kunne håndtert en krig med Finland alene, peker også mot et regime ute av kontakt med virkeligheten. Det er vel og merke om vi skal ta russisk retorikk på alvor, og det er det neppe særlig grunn til.
Atomtrusselen, som Putin føler seg berettiget til å rasle med, fremstår som pokerspill på amatørnivå. Atombalansens perverse logikk er at våpnene aldri kan brukes, og at alle vet det. Arvefiendene India og Pakistan har unngått atomutveksling i mange år allerede. Det er (og interessant nok må være) absurd å tro at selv en veletablert krigsforbryter som Putin vil gjøre alvor av truslene. Det er også presedens for å la atomknappen i fred selv når stormakter taper militære konflikter: Kinas invasjon i Vietnam i 1979, og USAs et tiår tidligere (og godt er det, for slik må det være).
Den som trues med dommedagsvåpen kan på sin side aldri gi etter, fordi det forteller den truende makt at den kan lene seg på slike trusler også i fremtiden. Det er tross alt billigere med trusler enn krig i noen form. Det eneste realistiske og fornuftige svaret er å skaffe egne atomvåpen, eller allierte med et tilstrekkelig avskrekkende arsenal. Finland markerte bløffen på humoristisk vis ved å trille et titalls traktorer til grensen da Russland åpnet sin nasjonale buksesmekk og paraderte atomarsenalet sitt på andre siden.
Det Russland mangler i fintfølelse på andres vegne, har de imidlertid til gagns på egne. Det ligner mistenkelig på det kinesiske kommunistpartiets store og såre tær når noen drister seg til å omtale deres overtramp overfor naboland, og underkuede folkegrupper. Ekstra vondt for Putin blir det når mindre nabostater nå ser svakhet i bølleregimet på andre siden av grensen, og ikke opptrer som de venner og partnere som han ønsker seg. Det er ikke mange venner å finne uten russisk opphav i Finland, Sverige, Estland, Latvia, Litauen, Polen, Ukraina, Georgia, Tsjetsjenia eller andre steder russisk imperialisme har vært på besøk. Russland påberoper seg likefullt å være såret over påståtte muntlige løfter til Sovjetunionen om ikke å utvide NATO østover, og legger mindre vekt på egne løfter om å garantere for sikkerhet og grenseintegritet i det fortsatt eksisterende Ukraina – i bytte mot atomvåpenarsenalet som gjorde datidens Ukraina til en av verdens fremste atommakter.
Putin har få venner, og de få han har som ikke er små nabostater med alt å tape, er der av mer kortsiktige taktiske årsaker (oftest tilgang på billige våpen og fossil energi) heller enn realismen eller moralen i Russlands reetablering av noen reell geopolitisk motpol. Sverige og Finland har endt sin nøytralitetspolitikk. Selv Sveits deltar i sanksjonene mot Russland, og støtter Ukraina så langt det lar seg gjøre innenfor et skinn av fortsatt nøytralitet.
Ulike doktriner møtes på slagmarken
Militære styrker fra ulike land speiler samfunnene de kommer fra. Ukrainas interne dissonans siden Sovjetunionens sammenbrudd har stått mellom å åpne seg opp mot vest, eller vende hjem til sitt broderfolk i Russland. Den dissonansen forsvant for alle praktiske formål for godt i 2014. Landet har gjennom de siste åtte årene forlatt sovjetisk militærdoktrine og adoptert den vestlige. På veien har de mottatt omfattende opplæring og støtte fra ulike NATO-land, som naturlig nok har eskalert voldsomt etter Russlands overraskende fullskalainvasjon. Russland har på sin side, av stolthet eller mangel på fantasi, beholdt og videreført mye tankegods fra sovjettiden.
Det betaler de dyrt for nå.
Russlands sviktende kapasitet i gjennomføringen av sin illegitime invasjon av nabolandet skjer på tross av økte investeringer i materiell og personell de siste tiårene. En betydelig andel har åpenbart forsvunnet i korrupsjon. Det resterende har finansiert et militærvesen som opererer under en lite fleksibel og utdatert militærdoktrine. Massive mengder militært materiell og ammunisjon fremstår å dirigeres av generaler fra annen verdenskrig: byer fulle av sivile beleires av tungt artilleri som terroriserer byen til den forhåpentlig gir opp motstanden. Når Ukrainske styrker besvarer ilden mer presist enn forventet, gjennomfører russiske styrker eksplisitte hevnangrep mot sivile mål i byer langt fra frontlinjen, som Kyiv, Mykolaiyv og Odesa. Slikt vinner ikke nye venner i en verden som med tiden har adoptert mer ambisiøse idealer.
Beleiringen av Mariupol fremstod som Stalingrad i farger. Uforståelig brutalitet er siste redskap i den taktiske verktøykassen når man har masse, men mangler strategi (og respekt for menneskeliv og krigens regler).
Sentralisert møter desentralisert
Ukraina besvarte på sin side aggresjonen med stor grad av desentralisert fleksibilitet. Små, smidige enheter med vide fullmakter til å tilpasse oppdraget til situasjonen på bakken preget responsen under angrepet på Kyiv. Dette er i tråd med vestlig militærdoktrine, som delegerer myndighet og ansvar nedover. En menig i vesten er forventet å ta selvstendige beslutninger når situasjonen krever det. En russisk menig er derimot forventet å gjøre hva han har blitt fortalt, i tråd med planen som er lagt. Det er lite kultur for individuelt initiativ. Når planverket så ikke stemmer med terrenget, blir skipet vanskelig å snu. Denne kulturen strekker seg langt høyere enn menige og det dysfunksjonelle underoffiserskorpset. Høyere offiserer tar beslutninger, junioroffiserer og nedover gjennomfører i henhold til plan.
I autoritære samfunn blir forventningen naturlig både på toppen og bunnen at ordrer strømmer ovenfra og ned. Det er lett å tenke at sentralisering gir handlekraft, men det undervurderer kompleksiteten som underligger tilsynelatende enkle beslutninger. Desentralisering tillater granularitet i hvordan man møter problemer, enten det er i markeder eller i krig. Russlands invasjon illustrerer med tyngde at dette er like sant i dag som i Sovjettiden.
Utenriksminister Lavrov brukte mye tid på å forsikre resten av verden om at Russland ikke hadde til hensikt å angripe nabolandet i ukene før det skjedde. Det er mulig han ikke bløffet. Ryktene fra Kreml forteller at Lavrov fikk vite om invasjonen bare timer før den ble satt i gang. Sentralisme fører til hemmelighold og manglende koordinering. Mange undret seg over fraværet av massive cyberangrep, både i Ukraina og vesten. Dette trodde vi jo skulle være et av Russlands trumfkort. Men effektive cyberangrep krever månedsvis med planlegging. Når selv ikke en betrodd utenriksminister får reell informasjon, er det rimelig å anta det ikke var tid til å koordinere noe på cyberfronten heller.
En annen ting russiske styrker ikke makter å koordinere, er luft- og landkrefter. Forsvarsanalytikere har klødd seg i hodet over hvor lite effektiv den nominelt fullstendig overlegne luftmakten har vært. Sett med vestlige øyne virker det merkelig at Russland ikke har etablert luftherredømme over Ukraina for lengst. Sett fra russisk side er de redde for å treffe egne styrker (koordineringen og kommunikasjonen er elendig), de har svært begrensede reserver med presisjonsvåpen, og sovjetisk/russisk militærdoktrine har antatt å måtte kjempe uten luftherredømme, ettersom NATO alltid var dem overlegne i luften. Derfor har fokuset vært rettet mot å dominere med antiluftskyts. Begge elementer er av begrenset verdi når du angriper et land som er fullstendig underlegne i luften. Likefullt har russerne ikke klart å tilpasse en mer formålstjenelig strategi. En stor del av forklaringen er nok at operative flytimer er kostbare, og at russiske piloter derfor er for dårlig trente til å mestre slagmarken i Ukraina.
Russland har heller ikke hatt lett for å koordinere ting på bakken. Den absurde køen med militært materiell som strakk seg over mange kilometer i felttoget mot Kyiv, og ble stående da fienden viste seg å skyte tilbake, illustrerer videre den manglende fleksibiliteten på russisk side. Når ingen på lavere nivå har myndiget til å improvisere, må generalen selv frem i front for å løse ulike floker. Slik har Russland mistet minst åtte generaler på noen få måneder. Dette er helt uten parallell hos andre krigførende nasjoner. Listen over drepte russiske generaler taler for seg selv.
Den høyest rangerte generalen som ble drept i krigens første fase omkom på flyplassen utenfor Kherson i sør. Noen dager før dette angrepet spredte en dronevideo av et artilleriangrep mot denne flyplassen seg på internett. Dronen filmet russiske helikoptre på bakken som ett etter det andre ble offer for ukrainsk ild. Det så dyrt ut for Putin. Det merkelige var derfor å høre at en general ble drept i hovedkvarteret sitt akkurat her like etterpå. Det viser seg at generalen flyttet hovedkvarteret sitt til denne flyplassen etter det nevnte angrepet, og møtte denne beslutningens høyst forutsigbare konsekvenser nokså umiddelbart. Det er en merkelig historie, fordi det høres så vanvittig dumt ut. Men det er åpenbart en plan bak: tolv timer etter generalens bortgang ble nytt materiell flyttet inn. Og beskutt på ny. Dette har til nå skjedd 36 ganger, og er kjent som Chornobaivka-angrepene.
Denne typen molbo-beslutninger kan bare fattes i trygg avstand fra problemstillingens detaljer.
Et mulig vendepunkt i høst?
Etter at Russland gav opp Kyiv har fokuset ligget på fem fylker i øst og sør; Kharkiv, Luhansk, Donetsk, Zaporizhia og Kherson i sør. Da styrkene som hadde operert i Kyiv og Tsjernihiv ble tvunget til å gi opp, ble de i stedet satt inn for å styrke innsatsen i utrbryterfylkene Luhansk og Donetsk. Det har ført til en viss fremgang for russisk side i disse fylkene. De kontrollerer nå hele Luhansk og mye av Donetsk, men fremgangen er dyrkjøpt og sen. Samtidig er russiske styrker under press både i nord og sør. Ukrainsk side har lenge kjempet på like fot i områdene rundt Kharkiv i nord, og i det siste også helt ned til forsyningssenteret Izium. I Zaporizhia har frontene vært statiske i lang tid.
I sør har Ukraina initiativet, og hevder selv de har til hensikt å gjenerobre Kherson by i løpet av høsten. Dette presset har tvunget russerne til nok en gang å omdisponere styrker fra kampene i Donetsk – der de såvidt har overtaket – til å bremse ukrainsk fremgang i Kherson. Det er nå Russland som må svare på Ukrainske trekk hva angår de store linjene i konflikten.
Et tilbakeslag for Russland i Kherson vil sette forsyningslinjene til Krim under press. Når man legger til i regnestykket at Ukraina nå opererer 16 enheter med HIMARS, et amerikansk mobilt rakettartilleri med langt større rekkevidde og treffsikkerhet enn noe russisk side disponerer, har Ukraina for første gang også en strategisk fleksibilitet de hittil har manglet. Ukraina har disponert de få enhetene godt, og angrepet ammunisjonslagre langt inn på russisk side, broer som brukes til å forsyne Kherson by, foruten ulike kommandoposter og artilleristillinger. Disse angrepene gjør russisk logistikk svært vanskelig samtidig som de vet de må forberede seg på et større angrep i nær fremtid.
Det virker lite sannsynlig at Russland vil klare å holde de fem fylkene de per nå har full eller betydelig kontroll over (Luhansk, Donetsk, Zaporizhia, Kherson og Krim). Ettersom Russland tvinges til å møte stadig nye Ukrainske initiativ på ulike kanter av landet, strekkes invasjonsstyrkene stadig tynnere over den lange frontlinjen samtidig som utstyr, personell og moral slites ned eller ødelegges litt mer for hver dag som går. Det er naturligvis store tap på Ukrainsk side også, men motivasjonen og kampviljen er så langt demonstrert å være langt bedre enn hos motparten. Bedre er også den ukrainske mobiliseringsevnen, til tross for landenes ulike størrelser. Russland har i nærheten av uttømt sin realistiske mobiliseringsevne i fredstid (dette er fortsatt en spesialoperasjon og ikke krig i russiske øyne), både hva angår personell og (moderne, operativt) materiell. I tillegg er russisk kapasitet til å produsere nytt materiell sterkt redusert på grunn av sanksjonene.
Ukraina har fortsatt betydelige reserver av personell, og tilgang på ekstra materiell fra Vesten til å utruste dem ved behov. NATOS lommer er dype og godt vedlikeholdt. Russlands lommer er bare dype.
Ukraina slo tilbake Russland i første fase av krigen, og vant slaget om hovedstaden og mesteparten av landet. Nå ser det ikke helt umulig ut at de kan lykkes i denne andre fasen også, om ikke annet ved å holde invasjonsstyrkene i sjakk mens kampvilje og -evne slites ned. Mye tyder på at Russland forbruker fire-fem ganger mer ammunisjon og utstyr på å holde stand.
Det kan vanskelig vare.
***
Avslutningsvis noen kilder jeg har funnet nyttige for å følge utviklingen i Ukraina:
- ISW Institute for the Study of War: grundige, daglige analyser i tekst og kart
- Military Lab: daglige kortfattede oppdateringer med kart og viktigste hendelser siste døgn
- Perun: grundige analyser av utvalgte tema
- Peter Zeihan: geopolitisk analyse med en del friske (men godt begrunnede) vinklinger
- Anders Puck Nielsen: militærfaglig analyse, ispedd litt geopolitikk
- Ryan McBeth: no-nonsense militære fakta i kompakt format
- Task & Purpose: militær nerdekanal med lettsindig format, men robust informasjon
Eller sjekk min spilleliste som fortløpende samler det jeg tenker er severdig, blant annet fra ovennevnte.
Bandittstater bør behandles som hva de er
Krigsforbryteren Putin bør ikke få fritt leide noe sted i den siviliserte verden. Det bør heller ikke finnes tilgivelse for medløpere som Lavrov. Midlene de har stjålet fra russere gjennom sine tyve år ved makten bør naturligvis beslaglegges der man kommer over dem (mange, inklusive verdens offisielt rikeste mann, hevder Putin disponerer verdens største enkeltformue). Krigserstatningene til Ukraina blir ikke små, og det kan være hensiktsmessig å begynne sparingen med det samme. Hvorfor ikke med tyvgods?
Situasjonen med Russland minner oss samtidig om det andre store bandittregimet i verden. Kan være var det klokt å begynne å markere større avstand til slike regimer som en tommelfingerregel fremover? Russlands fremferd i Georgia, Tsjetsjenia og annekteringen av Krim for åtte år siden, burde indikert overfor Europa og resten av verden at regimet i Russland ikke var en akseptabel partner, hverken å gi innrømmelser overfor og enda mindre gjøre seg avhengig av.
men han var på sporet av noe her (2018).
Tysklands beslutning om å erstatte installert atomkraft med brunkull og russisk gass fremstår nå akkurat så tåpelig som den var hele tiden, men kriser har en tendens til å bringe matematikken inn i fokus for drømmere og idealister også. Her på berget har vi elektrifisert sokkelen som et svært kostbart symboltiltak, til og med uten å øke kraftproduksjonen tilsvarende. Det er en storfin luksus å bruke begrensede ressurser på tåpelige ting. Det har konsekvenser å sløse bort handlingsrommet man har på tøys, og Tyskland og resten av Europa betaler nå i form av vanvittige strømpriser.
Kinas bølleoppførsel rundt Taiwan og generelt i sørkinahavet er uakseptabel, og slik adferd bør møtes med reelle konsekvenser. Det eneste signifikante utenrikspolitiske fra norsk hold de siste årene var det pinlige knefallet etter ufrivillig fredsprisindusert fryseboksopphold, der vi blant annet har lovet ikke å mase mer om Taiwan. Kanskje vi skulle begynt å mase litt likevel. Rett og galt korrellerer ikke alltid med bekvemt og mindre bekvemt.
Bandittregimene har fødselsrater på nivå med et aldrende vest-Europa (både Kina og Russland har lavere fødselsrater enn Norge). I Vesten er lave fødselsrater et problem, men samfunnene våre er allerede rike og velorganiserte. I bandittstatene skulle nye produktive generasjoner bygget sårt tiltrengt velstand for fremtiden. På toppen av dette søker mange av de skarpeste hjernene til de som fortsatt blir født, til vestlige samfunn så sant de kan. Regimenes sentraliserte beslutningsmekanismer misallokerer ressurser og sløser med landets potensiale. Deres autoritære styresett svekker lojalitet og skusler bort den viktigste ressursen av alle: menneskene.
Tiden er ikke på bandittregimenes side. Det bør ingen andre være heller.
