Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 1-2, 1992.
Hvis hvert menneske har frihet til å gjøre det han ønsker, så lenge han ikke krenker andre menneskers like frihet, er han fri til å oppgi sine forbindelser med staten – til å forlate dens beskyttelse og nekte å betale dens skatter. Det er selvinnlysende at han på ingen måte krenker andres frihet ved å oppføre seg slik; fordi hans posisjon er passiv, og som passiv kan han ikke være en angriper.
1.
Som en følge av påstanden at alle institusjoner må underordnes loven om lik frihet, kan man ikke gjøre annet enn å akseptere borgerens rett til å velge en tilstand av frivillig utlegd. Hvis hvert menneske har frihet til å gjøre det han ønsker, så lenge han ikke krenker andre menneskers like frihet, er han fri til å oppgi sine forbindelser med staten – til å forlate dens beskyttelse og nekte å betale dens skatter. Det er selvinnlysende at han på ingen måte krenker andres frihet ved å oppføre seg slik; fordi hans posisjon er passiv, og som passiv kan han ikke være en angriper. Det er likeledes selvinnlysende at han ikke kan tvinges til å fortsette et politisk samarbeid uten at det foregår et brudd på den moralske lov, siden det å være borger består i å betale skatter. Å frata et individ sin eiendom mot hans vilje er en krenkelse av hans rettigheter. Siden staten kun er en agent ansatt av et antall individer i fellesskap for å skaffe dem visse fordeler, innebærer det i selve denne forbindelsens natur at det er opp til hver å si om han vil ansette en slik agent eller ikke. Hvis hvilken som helst av dem bestemmer seg for å ignorere dette gjensidige sikkerhetsforbund, kan ingenting innvendes, annet enn at han mister alle krav til dets gode tjenester og setter seg i fare for å bli mishandlet – noe han er helt fri til å gjøre om han så ønsker. Han kan ikke tvinges inn i politiske foreninger uten at det foregår et brudd på loven om lik frihet: han kan trekke seg ut uten å begå slike brudd; og han har derfor en slik rett til å trekke seg ut.
2.
Ingen av menneskets lover har noen gyldighet dersom de står i motsetning til naturens lover; og slike som er gyldige, utleder all sin makt og autoritet middelbart eller umiddelbart fra dette opphav.» Slik skriver Blackstone, som fortjener all æren for inntil denne tid å ha sett langt lengre enn sin tids idéer – og, i virkeligheten, vår egen tids. Dette er en god motgift for de overtroiske politiske holdninger som er så utbredt. En god bremse på den makttilbedelse som enda villeder oss ved å overdrive de konstitusjonelle staters rettigheter, slik den engang gjorde for monarkiet. La menneskene innse at en lovforsamling ikke er vår Gud på jord, selv om de, å dømme etter den autoritet de gir forsamlingen og det de forventer av den, later til å tro at den er det. La dem heller lære at den er en institusjon med et rent midlertidig formål, med en makt som, når den ikke er stjålet, på sitt beste er et lån.
Nei, har ikke vi sett at i virkeligheten er staten hovedsakelig umoralsk? Er den ikke ondskapets avkom, som bærer på seg alle merkene av sitt opphav? Er det ikke slik at den eksisterer fordi kriminalitet eksisterer? Er den ikke sterk, eller som vi sier, despotisk, når kriminaliteten er stor? Er der ikke mer frihet – altså mindre stat – når kriminaliteten forsvinner? Og må ikke staten opphøre når krimininalitet opphører, nettopp på grunn av mangelen på objekter den kan utøve sin funksjon på? Ikke bare eksisterer overlegen makt på grunn av ondskap, men den eksisterer ved hjelp av ondskap. Vold brukes for å opprettholde den; og all vold innebærer kriminalitet. Soldater, politimenn og fengselsmenn; sverd, politikøller og lenker – er instrumenter for påførelsen av smerte; og all smerte er, abstrakt sett, galt. Staten bruker onde våpen for å undertvinge ondskap og er i samme grad forurenset av de objektene som den har å gjøre med, og de midler som får den til å fungere. Moralen kan ikke anerkjenne det; fordi moralen, ved kun å være et uttrykk for den perfekte lov, ikke kan gi beskyttelse til noe som helst som vokser ut av, og lever av, brudd på denne loven. Hvorav følger at lovgivende autoritet aldri kan være etisk, men kun konvensjonell.
Derfor er det en viss inkonsekvens i forsøket på å bestemme Statens rette stilling, struktur og adferd ved å appellere til rettskaffenhetens første prinsipper. Fordi, som nettopp påpekt, fordi en institusjon; som både i natur og opphav er ufullkommen, i sin adferd aldri kan være i overensstemmelse med den perfekte lov. Det eneste vi kan gjøre er å finne ut, for det første, i hvilken stilling lovforsamlingen må stå i forhold til samfunnet for å unngå, ved sin eksistens, en konkret feil; for det andre, på hvilken måte den må være innrettet, slik at den fremstiller den minst mulige uoverensstemmelse med den moralske lov; og for det tredje, hvilket fagområde dens handlinger bør begrenses til, for å hindre den i å forøke de brudd på likhet den er opprettet for å forhindre.
Den første betingelsen som man må innrette seg efter, før en lovforsamling kan etableres uten at loven om lik frihet blir krenket, er anerkjennelsen av den retten som her er til drøfting – retten til å overse Staten.
3.
Det høver for forsvarere av ren despotisme å se på statskontroll som ubegrenset og ubetinget. De som hevder at mennesker er skapt for statens skyld, og ikke stater for menneskets skyld, kan konsekvent mene at ingen kan fjerne seg fra den politiske organisasjon. Men de som hevder at folket er den eneste legitime maktkilde – at lovgivende autoritet ikke er opphavelig, men valgt – kan ikke fornekte retten til å ignorere Staten, uten å forville seg selv inn i en urimelighet.
Fordi, hvis den lovgivende myndighet er valgt, følger det at de som velger den, hersker over dem som den er gitt til: det følger videre at i egenskap av suverén, avgir de den omtalte myndighet frivillig; og dette innebærer at de kan avgi den eller avstå fra å avgi den etter forgodtbefinnende. Å kalle noe som er fratatt folk enten de vil eller ikke, for valgt, er sludder. Men det som her er sant for alle i fellesskap, er på samme måte sant for hvert individ. Akkurat som en Stat med rette kan handle på folkets vegne kun når de har gitt sin fullmakt, kan den og med rette handle på individets vegne med individets fullmakt. Hvis A, B og C debatterer om de skal ansette en agent for å utføre en bestemt tjeneste for dem, og hvis A og B blir enige om å gjøre det, mens C er av en annen mening, kan ikke C på rettferdig vis tvinges til å delta mot sin egen vilje. Og dette må være like sant for tredve som for tre: og er det sant for tredve, hvorfor da ikke for tre hundre, eller tre tusen, eller tre millioner?
4.
Av de overtroiske politiske oppfatninger der nylig ble henvist til, er ingen så alment utbredt som forestillingen om at flertallet er allmektig. Under inntrykket at bevaringen av orden alltid vil kreve at makt utøves av et eller annet parti, føler vår tids moralske forstand at en slik makt kun kan gis til den største halvdel av samfunnet. Den tolker bokstavelig det ordtaket som sier at Folkets røst er Guds røst, og ved å overføre til den andre den hellighet som er knyttet til den ene, slutter den at mot folkets vilje – det vil si, flertallets – kan der ikke ankes. Men dette synet er fullstendig feilaktig.
La oss for argumentets skyld anta at en lovforsamling som representerte den offentlige opinion, ble grepet av en eller annen maltusiansk panikk og vedtok at alle barn født i løpet av de neste ti årene skulle druknes. Tror virkelig noen at et slikt vedtak ville være forsvarlig? Hvis ikke er det tydeligvis en begrensning av flertallets makt. La oss igjen anta at to raser levde sammen – kelterne og sakserne, for eksempel – og at den mest tallrike bestemte å gjøre den andre til sine slaver. Ville flertallets autoritet være gyldig i et slikt tilfelle? Hvis ikke er det noe dens autoritet må være underlagt. La oss så anta at alle de med inntekt under £50 hvert år bestemmer seg for å redusere de inntekter høyere enn det ned til sin egen standard, og tilegner seg overskuddet for offentlige formål. Kunne deres avgjørelse rettferdiggjøres? Hvis ikke må det, for tredje gang, tilståes at det finnes en lov som folkets røst må bøye seg for. Hva er så denne loven, annet enn ren likhet – loven om lik frihet. Disse innskrenkninger, som alle vil pålegge flertallets vilje, er nøyaktig de innskrenkninger som angis av den loven. Vi nekter flertallets rett til å myrde, trellbinde eller stjele, ganske enkelt fordi mord, slaveri og tyveri er krenkelser av denne loven – krenkelser for grove til å kunne overses. Men, dersom grove krenkelser av den er feil, så er og mindre krenkelser det. Dersom flertallets vilje ikke kan oppheve moralens første prinsipp i disse tilfeller, kan den heller ikke gjøre det i andre. Vi finner altså at uansett mindretallets ubetydelighet, og uansett hvor tøvet forslaget om overtredelse av individets rettigheter er, kan ingen slik overtredelse tillates.
Når vi har laget vår grunnlov rent demokratisk, sier den ivrige reformisten til seg selv, vil vi ha brakt Staten i harmoni med den absolutte rettferdighet. En slik tro, om den enn kan være nødvendig for tiden, er meget feilaktig. Ingen prosess kan rettferdiggjøre tvang. Den frieste formen for styre er kun den som er minst ubehagelig. Flertallets styre over de få kaller vi tyranni, mindretallets styre over de mange er også tyranni, kun av en mindre intens art. «Du skal gjøre det vi vil, og ikke det du vil,» erklæres der i begge tilfeller; og dersom hundre sier det til niognitti, istedenfor niognitti til et hundre, er det kun en brøkdel mindre umoralsk. Det av to partier som oppfyller denne erklæringen, hvilket det enn er, bryter nødvendigvis loven om lik frihet; den eneste forskjell er at i ett tilfelle blir den brutt av de niognitti, og i et annet av de hundre. Og dyden ved den demokratiske styreform består kun i dette – at dens inngrep er rettet mot mindretallet.
Selve tilstedeværelsen av flertall og mindretall antyder en umoralsk Stat. Den mann som karaktermessig er i harmoni med den moralske lov, fant vi å være den som kunne oppnå total lykke uten å minske sine medmenneskers lykke. Men vedtak av offentlige institusjoner gjennom valg, innebærer et samfunn bestående av mennesker innrettet på annen vis – innebærer at visse ønsker kan tilfredsstilles uten å ofre andres ønsker – innebærer at flertallet, i streben efter sin lykke, påfører mindretallet en viss ulykke – innebærer derfor, organisk umoral. Derfor, fra et annet synspunkt, ser vi igjen at selv i sin mest rettferdige form, er det umulig for Staten å adskille seg fra ondskap, og videre, at hvis retten til å ignorere Staten ikke er anerkjent, må dens handlinger i sitt innerste vesen være forbryterske.
5.
At en mann er fri til å forlate borgerskapets fordeler og kaste av borgerskapets byrder, kan i virkeligheten utledes fra nåværende myndigheters innrømmelser og den nåværende opinion. Uforberedt som de sannsynligvis er for en så ekstrem doktrine som denne forsvart her, erklærer i sin uvitenhet vår tids radikalere sin tro på en maksime som tydeligvis legemliggjør denne doktrinen. Hører ikke vi dem stadig sitere Blackstones påstand at «ingen engelsk borger kan tvinges til å betale noen som helst hjelp eller skatter, selv for rikets forsvar eller til støtte for Staten, unntatt dem som er pålagt ved hans eget samtykke, eller ved samtykke av hans representant i Parlamentet?» Og hva betyr dette? Det betyr, sier de, at alle mennesker bør ha stemmerett. Sant nok; men det betyr mye mer. Hvis det er noen mening i ord, er det en klar erkjennelse av selve den rett som her forfektes. Ved å bekrefte at et individ ikke kan beskattes uten hans samtykke, bekreftes det at han kan nekte å bli beskattet; og å nekte å bli beskattet er å skjære over enhver forbindelse med Staten. Det vil kanskje sies at dette samtykket ikke er av en bestemt, men generell, art, og at borgeren forutsettes å ha samtykket til alt hans representant gjør når han stemte for ham. Men hva om borgeren ikke stemte for ham, og tvert imot gjorde alt han kunne for å få valgt en annen med det motsatte synspunkt – hva da? Svaret vil sikkert være at ved å delta i valget, ga han sitt stille samtykke til å rette seg efter flertallets avgjørelse. Og hva om dersom han ikke stemte i det hele tatt? Vel, da kan ikke han med god grunn klage på noen skatt, siden han ikke gjorde noen forsøk på å protestere mot at den ble utskrevet. Merkelig nok ser det altså ut som om han ga sin samtykke med hvilken som helst handlemåte – enten han sa «ja» eller «nei» eller holdt seg nøytral! Dette er en heller klosset læresetning. Her står en uheldig borger, som er spurt om han vil betale penger for en bestemt tilbudt fordel; og om han tar i bruk den eneste måten på å uttrykke sitt avslag eller godkjennelse, får vi høre at han praktisk talt samtykker, om bare antallet av dem som samtykker er større enn av dem som avviker. Og slik føres vi til følgende uvanlige prinsipp: A’s samtykke er noe som ikke bestemmes ved det A sier, men ved det B kan komme til å si!
Det er opp til dem som siterer Blackstone å velge mellom denne urimelighet og den læresetning som er oppsatt ovenfor. Enten innebærer hans maksime retten til å ignorere Staten eller så er den rent tøv.
6.
Det er rar uensarthet i våre politiske trosretninger. Systemer som har sett sine beste dager, og som her og der begynner å la dagslyset skinne gjennom, er kledd i moderne ideer av helt enestående kvalitet og farge; og mennesker viser frem disse systemer på en alvorlig måte, de tar dem på seg og går rundt i dem, helt uvitende om deres groteskhet. Denne overgangsstaten vår, som består like mye av fortiden som fremtiden, avler bastardteorier som fremviser den underligste forening av henfaren despotisme og vordende frihet. Her er arter av den gamle organisasjonen skjult på en merkelig måte av spirer fra den nye – særegenheter som viser tilpasning til en foregående Stat, moderert av elementære prinsipper som spår noe nytt – som, til sammen, lager en blanding så kaotisk at det er umulig å si til hvilken klasse man bør henvise disse tidens følelser.
Akkurat som ideer nødvendigvis må bære tidens stempel, er det nytteløst å beklage den rådende tilfredshet med disse urimelige trossetninger. Ellers vil det synes uheldig at mennesker ikke forfølger like til sin konklusjon de tankeganger som har ført til disse ufullstendige trosendringer. For nu å ta det foreligende tilfelle, ville konsekvensen tvinge dem til å vedgå at på andre punkter enn det nyss oppdagede, bruker de argumenter som innebærer retten til å overse Staten.
Hva betyr nemlig Avvik? Det var en tid da et individs trosretning var bestemt av loven i samme grad som hans verdslige handlinger, og som ennu er det, i følge bestemmelser som står i lov- bøkene. Likevel, takket være den protestantiske ånds vekst, har vi oversett Staten i denne betydning – i teorien helt, og i praksis delvis. Men hvordan har vi gjort dette? Ved å innta en holdning som innebærer retten til å ignorere Staten, gjennomført konsekvent. Bemerk de to partienes posisjon. «Dette er troens liv,» sier lovgiveren; «du må tro på og erklære høyt det som her er nedsatt for deg.» Jeg vil ikke gjøre noe av det du sier,» svarer Avvikeren; «Jeg vil heller gå i fengsel.» «Dine religiøse skikker,» fortsetter lovgiveren, «skal bli slik vi har bestemt. Du skal besøke de kirkene som vi har stiftet, og følge de seremoniene som der brukes.» «Ingenting vil få meg til å gjøre det,» er svaret; «jeg nekter helt din makt til å befale meg i slike saker og kommer til å motstå til det ytterste.» «Til slutt,» tilføyer lovgiveren, «vil vi forlange at du betaler slike pengesummer som vi behager å kreve til understøttelse av disse religiøse institusjoner.» «Du vil ikke få et øre av meg,» erklærer den Selvstendige; «selv om jeg trodde på din kirkes læresetninger (hvilket jeg ikke gjør), ville jeg gjøre opprør mot din innblanding; og, dersom du tar min eiendom, vil det være med makt, og under protest.»
Hva går nå dette foregående ut på, abstrakt sett? Det beløper seg til en påstand fra individet om retten til å utøve et av sine evner – det religiøse syn – uten tillatelse eller hindring, og uten andre grenser enn slike som settes av andres tilsvarende krav. Og hva betyr det å ignorere Staten? Kun et forsvar av retten til å utøve, samtidig, alle evnene. Den ene er kun utvidelsen av den andre – står på samme grunn som den andre – må nødvendigvis stå eller falle med den andre. Mennesker snakker virkelig om borgerlig og religiøs frihet som to forskjellige ting: men skillet er helt tilfeldig. De er deler av den samme helhet, og kan ikke skilles, filosofisk sett.
«Jo det kan de,» avbryter en motstander; «å hevde den ene er tvingende fordi den er en religiøs plikt. Friheten til å tilbe Gud på måten en selv mener er best, er en frihet uten hvilken et menneske ikke kan oppfylle det en mener å være en guddommelig befaling, og samvittigheten krever at den bevares.» Sant nok; men hva om det samme kan påstås for alle andre typer av frihet? Hva om bevaringen av dette også viser seg å være en samvittighetsgrunn? Har ikke vi sett at menneskelig lykke er den guddommelige vilje – at kun ved å utøve evnene våre, er denne lykken oppnåelig? Og, dersom denne friheten til utøvelsen av evner er en betingelse som uten den guddommelige vilje ikke kan oppfylles, er dens bevarelse, ved vår motstanders egen tilståelse, en plikt. Eller, med andre ord, ser det ut som at bevaringen av frihet ikke bare kan være et samvittighetssyn, men at den burde være det. Og dermed ser vi klart at kravene om å overse Staten i religiøse og verdslige saker er vesentlig identiske.
Den andre grunnen som vanligvis gis for avvik, rommer samme behandling. Dessuten, i å motstå Statens diktat abstrakt sett, motstår avvikeren det ut fra en misbilligelse av de læresetninger der undervises i. Intet lovbud vil få en til å velge det en mener er en feilaktig tro; og, uten å glemme sin plikt overfor sine medmennesker, nekter en å bistå, med sin lommebok som middel, spredningen av denne feilaktige tro. Holdningen er fullstendig holdbar. Men den må enten forplikte sine tilhengere til sivil avvik og/eller sette dem i et dilemma. Fordi, hvorfor nekter de å medvirke i spredningen av feiltagelser? Fordi feiltagelser er skadelige for menneskelig lykke. Og på hvilket grunnlag er det at et hvilket som helst verdslig lovvedtak blitt mislikt? Av samme grunn – fordi den ansees skadelig for menneskelig lykke. Hvordan kan det da vises at Staten bør motstå i det ene tilfelle og ikke i det andre? Vil noen bevisst hevde at dersom en Stat forlanger penger fra oss til å hjelpe i å undervise det vi tror vil produsere ondskap, burde vi nekte det, men at dersom pengenes formål er å gjøre det vi tror vil produsere ondskap, burde vi ikke nekte det? Likevel, slik er det håpefulle forslag som de må hevde, som anerkjenner retten til å ignorere Staten i religiøse saker, og nekte den i sivile saker.
7.
Innholdet i dette kapittelet minner oss enda en gang om uoverensstemmelsen mellom en fullkommen lov og en fullkommen Stat. Gjennomførbarheten av den grunnsetning som her er oppstilt, varierer direkte med samfunnsmoralen. I et gjennomgående fordervet samfunn vil dens anvendelse produsere anarki. I et helt rettskaffent samfunn vil dens anvendelse være både uskadelig og uunngåelig. Fremskritt henimot en tilstand av samfunnsmessig sunnhet – dvs. en tilstand der forebyggende lovtiltak ikke lenger er nødvendige – er fremskritt mot en tilværelse der de forebyggende tiltak vil bli lagt til side og autoriteten som beslutter dem, ignorert. De to forandringer er, i kraft av seg selv, sideordnet. Den moralske sans hvis overlegenhet vil gjøre samfunnet harmonisk og Staten unødvendig, er den samme moralske sans som da vil få hvert menneske til å hevde sin frihet selv ved å overse Staten – er den samme sans, som ved å hindre flertallet i å tvinge mindretallet, endelig gjør Stater til en umulighet. Og siden det som kun er manifestasjoner av ett og samme synspunkt, må holde et konstant forhold til hverandre, vil tendensen til å forkaste Stater kun øke, i samme grad som Stater blir unødvendige.
La derfor ingen forskrekkes over utbredelsen av den ovennevnte læresetningen. Det er ennå mange forandringer som må skje før den kan begynne å øve noen stor innflytelse. Selv i teorien vil det sikkert gå en lang stund før retten til å overse Staten generelt vil bli tillatt. Det vil gå enda lenger før denne retten mottar lovgivende anerkjennelse. Og selv da vil det være mange hindringer for en forhastet bruk av den. En skarp opplevelse vil på tilstrekkelig vis belære dem som forlater lovens beskyttelse for tidlig. Men flertallet av mennesker har en forkjærlighet for utprøvde arrangementer, og en så stor frykt for eksperimenter at de sikkert ikke ville handle i kraft av denne retten før lenge efter det er trygt å gjøre det.
Oversatt av Anders Monsen. Orginalens tittel er The Right to Ignore the State fra 1850. Trykket som kapittel 19 i Spencer. Herbert. (1970). Social Statics. NY, Robert Schalkenbach Foundation, 430pp. © Anders Monsen, 1987. © Idéer om Frihet, 1992.
Hentet fra Ideer om frihet nr 1-2, 1992.
