Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1999.
Robert N. Proctor: The Nazi War on Cancer. Princeton University Press, 1999
Robert N. Proctor ved Penn State University har gjennom et solid stykke vitenskap bekreftet det mange av oss har hatt en mistanke om: At det ikke har vært kun retorikk når vi har omtalt de verste anti-tobakksfantastene som helse-nazister. Det var ikke tilfeldig at Hitler var ikke-røyker, avholdsmann og vegetarianer! Proctor stiller spørsmålet om det faktsk er slik at den mest omfattende kampanjen mot kreft dette århundret ble iverksatt av Hitler.
Proctor hevder at forskningen under Hitlers styre ga viktige gjennombrudd i jakten på årsakene til kreft og også i arbeidet med å finne kur. Nazi-Tyskland lå mange tiår foran de demokratiske nasjonene i erkjennelsen av at sigarett-røyking forårsaker lungekreft, og de tyske vitenskapsmennene arbeidet for å identifisere kreftfremkallende stoffer på arbeidsplassene og i miljøet. I tillegg satte nazistene i gang en rekke tiltak som de fleste i dag ville kalle progressive: forbud mot røyking på visse offentlige plasser, forbud mot bilkjøring under påvirkning av nikotin, aggressive anti-røyk-kampanjer og restriksjoner på tobakksreklame.
Førerens asketiske livsstil ble i massive propaganda-kampanjer fremstilt som et forbilde for alle tyskere, som skulle oppmuntres til å leve sundt til fordel for den tyske rases fremtid. Nazistene dro i gang en måteholdskampanje, men det var grenser for hvor langt de kunne gå uten å provosere den øl-elskende tyske arbeideren. (Et apropos: Den sterke oppslutningen om alkohol-forbudet i USA etter 1. verdenskrig var ikke uten sammenheng med at praktisk talt alle bryggeriene var eid av tyskere – fienden som nettopp var slått). Noe helt annet var det med røyking. Proctor skriver at vanen var forbundet med ”jazz, swing dans, opprør, Afrika, degenererte svarte, jøder og sigøynere”.
Proctor er på ingen måte noen motstander av tiltak mot tobakksrøyking, og nazistenes krig mot tobakken virker for ham snarere som en nyansering av synet på nazismen enn som noe problem for den noble kamp mot tobakken. Som han selv skriver: ”Vi vil ikke glemme Mengeles forbrytelser, men vi skal heller ikke glemme at Dachaus fanger ble tvunget til å produsere organisk honning, og at SS ble den dominerende produsenten av mineralvann i Europa”.
I det hele tatt har vel svært mange oversett nazismens sosiale agenda, slik at enhver del av nazismen som ikke går ut på å slakte uskyldige barn eller bekjempe verdensbolsjevismen kommer som en overraskelse på de fleste. Historikeren Øystein Sørensen skrev for eksempel for noen år siden en bok som påviste at Nasjonal Samling utviklet en sosialpolitikk som på mange områder ble implementert av Arbeiderpartiet like etter krigen (Solkors og solidaritet, Cappelen, 1991).
Du kan lese mer om denne boken på http://www. sevenbridgespress.com/lf/9905/ip-html, der inspirasjonen til denne lille epistel er hentet fra.
Hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1999.
