Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1998.
Det er i år 200 år siden Thomas Malthus skrev sin berømte bok «An Essay on the Principle of Population». Ved en skjebnes ironi ble 1998 også Julian Simons siste leveår. Denne amerikanske økonomen, som kanskje mer enn noen annen de siste par tiårene har bidratt til at malthusianisme og dommedragsprofetiene ikke lenger er så enerådende som på 70-tallet, døde 8. februar, 65 år gammel. I sin nekrolog i Population News skriver Brian Carnell: «Selv om få eksperter i demografi går så langt som han gjorde, inkluderer nå de fleste mainstream skribenter innen dette emnet Simon’ske synsmåter i en grad som ville vært utenkelig for 30 år siden. Få bruker de tåpelige statiske modellen som fikk Ehrlich og (Worldwatch’ Lester) Brown til å spå massive katastrofer og mangelsituasjoner som aldri var i nærheten av å bli realisert, og i dag er det i ferd med å bli dannet konsensus om at selv om fremtiden vil inneholde mange problemer, så er det lite sannsynlig at den type apokalyptiske katastrofer som er preket i tusenvis av år vil inntreffe. En dag vil Simons bidrag til befolkningsdebatten bli anerkjent på linje med Malthus.»
Mattilgangen vokser
Simon bekjempet Malthus på samme måte som han har bekjempet alle etterfølgende malthusianere og dommedagsprofeter – ved hjelp av offentlig tilgjengelig statistikk. Malthus sentrale påstand er som kjent at mens befolkningen øker eksponensielt, øker matproduksjonen bare aritmetisk, noe som til slutt fører til matmangel og at balansen gjenopprettes gjennom at folk dør i hopetall. Nei, sier Simon, «folketallet har aldri vokst eksponensielt». Det har riktignok vokst med all verdens forskjellige rater, men uansett hvor raskt det vokser, vokser matproduksjonen like raskt, eller enda raskere.» (Dette gjelder selvsagt ikke tilfeldige og lokale reduksjoner i matproduksjonen, skapt av ekstremt vær eller krig.)
Simon ble rekruttert til kampen mot de dystre miljøspådommer i 1968, da han så hvordan sommerfuglspesialisten Paul Ehrlich fikk fritt spillerom i amerikanske media for sine teorier om at verden sto foran hungerkatastrofer av hittil uante dimensjoner, særlig uttrykt i boken The Population Bomb, som er den bestselgende miljøboken gjennom alle tider (3 millioner eksemplarer). Der skrev han: «Kampen for å fø menneskeheten er over. I løpet av 1970 og 1980-tallet vil flere hundretalls millioner mennesker dø av sult, uansett hva slags hastetiltak som nå måtte bli satt i verk.» Noen år senere (1974) spådde Ehrlich at en milliard eller flere mennesker ville dø av sult, og at menneskeheten innen 1985 allerede ville ha nådd et tidsalder preget av mangel på det mest nødvendige.
I en utmerket gjennomgang av dommedagsprofetenes feilslag, trekker The Economist ikke bare frem Ehrlich, men også den i Norge så respekterte lederen for Worldwatch Institute, Lester Brown. «Han begynte i 1973 å spå at befolkningen snart ville bli for stor i forhold til matproduksjonen, og det gjør han fremdeles hver gang det er en midlertidig økning i hveteprisene. I 1994, etter å ha tatt feil i 21 år, uttalte han at ‘etter 40 år med rekordartet fremgang i matproduksjonen, har trenden snudd og produksjonen pr. innbygger faller med uforutsett hastighet.’ Deretter kom to rekordavlinger og hveteprisen falt til rekordlavt nivå. Likevel er hans pessimisme like rotfestet som den er populær i avisspaltene.»
Veddemålet med Ehrlich
Selv om Simon ble svært opprørt over nymalthusianismens fremmarsj, engasjerte han seg ikke i den offentlige debatten før i 1980. Da kom den mest kjente og illustrerende konfrontasjonen. Simon oppfordret alle dem som var overbevist om at verden var i ferd med å løpe opp for naturressurser til å «put their money where there mouth is». Simon ba sine motstandere velge hvilken som helst råvare, der prisen ikke var kontrollert av staten, og veddet på at realprisen på denne varen ville ha sunket på ethvert tidspunkt mer enn ett år frem i tid. Ehrlich slo straks til, sammen med to andre fremtredende dommedagsprofeter på den tiden – John P. Holdren ved UCLA og John Harte (Lawrence Berkley Laboratory). Ehrlich og kollegaene plukket ut fem mineraler – krom, kopper, nikkel, tinn og tungsten – og 1990 som sammenligningsgrunnlag.
Simon vant selvsagt – samtlige fem metaller falt i realpris, i gjennomsnitt med hele 57%, og Ehrlich & Co måtte pent sende en sjekk til Simon. Heller ikke var det slik at Ehrlich hadde vært spesielt uheldig med sitt valg – i samme periode falt hele 33 av 35 mineraler i pris. Samme år som Ehrlich måtte sende sjekken til Simon, fikk han tildelt MacArthur Foundations «geni-pris». Han er forøvrig sammen med sin kone fremdeles aktiv med de samme dommedagsprofetiene som for tredve år siden, og blir fremdeles trodd av mange, dog kanskje ikke så mange som før. Striden mellom Ehrlich og Simon har fortsatt siden, og blant annet inneholdt forsøk fra Ehrlich og hans allierte på å hindre Simon å få publisert sitt arbeid.
Artsmangfoldet
Et av den senere tids mer oppsiktsvekkende påstander er at titusener av arter utryddes hvert år, i stor grad på grunn av at regnskogarealene reduseres. Påstandene er basert på teoretiske modeller. I en artikkel skrevet sammen med Aaron Wildavsky, undersøkte Simon denne påstanden. Den eneste empiriske observasjonen de fant var Ariel L. Lugos forskning på Puerto Rico, der urskogområdet ble redusert med 98%. Det pussige var at Lugo fant at antall fuglearter faktisk hadde økt fra 60 i pre-columbiansk tid, til 97 arter på 1980-tallet.
I fjor trykket bladet Wired en lang artikkel om Simon (finnes på Wireds hjemmeside – nr. 05.02). Forfatteren Ed Regis tok seg bryet med å besøke Lugo, som er en fremtredende ekspert på tropisk skog og artsutryddelse. Lugo forklarte at de fleste oppfatter avskogningen som noe permanent og absolutt – «du asfalterer ned jungelen». Lugo viser til at Puerto Rico har mistet 97-98% av sin urskog, og at øya på det høyeste var 90% avskoget. Det mest forbløffende er imidlertid at mye av skogen har kommet tilbake. Han tok Regis med til et området, der den ene siden av veien var fullstendig snauhogd og bar i 1951, mens den andre siden var urørt. Flyfoto viser at tretten år senere var det ikke mulig å se forskjell på de to sidene av veien, og det var heller ikke mulig på den kjøreturen Regis og Lugo tok i 1997.
Mennesket – en ressurs
Simons kanskje viktigste idé, som han først presenterte i boken The Ultimate Resource i 1981, senere oppdatert i The Ultimate Resource 2 i 1996, er at naturressurser ikke er begrensede i noen meningsfull betydning, men at de skapes av menneskets intellekt, en ressurs som alltid kan fornyes. Kull, olje og uran hadde ingen verdi før de ble blandet med menneskets oppfinnsomhet og skaperevne. I forordet til The State of Humanity (1995) skrev han at «the main fuel to speed the world’s progress is our stock of knowledge; the brakes are our lack of imagination and unsound social regulations of these activities. The ultimate recource is people – especially skilled, spirited, and hopeful young people endowed with liberty – who will exert their wills and imaginations for their own benefit, and so inevitably they will benefit the rest of us as well».
Simon gikk langt, kanskje for langt i å mene at enhver tilgang av mennesker til denne verden var av det gode. Han påsto at flere mennesker tilfører flere ressurser enn de skaper. Selv om dette kan være riktig som en gjennomsnittbetraktning, er det knapt nok rimelig som en beskrivelse av alle samfunn til alle tider. Derimot har han utvilsomt et poeng når han påpeker at den sterke befolkningsøkningen i dette århundret er et resultat av en massiv nedgang i spebarnsdødligheten og forbløffende økningen av levealderen. «Dersom man legger noe vekt på menneskets liv, bør en slik trend feires, ikke beklages».
Fri innvandring
Siden mennesket er en ressurs, er det naturlig at Simon også fattet interesse for innvandringsspørsmålet. Mens han med sin miljøoptimisme skaffet seg plenty med fiender på venstresiden og blant de grønne, førte hans engasjement for å liberalisere USAs innvandringspolitikk til at han også er dypt hatet av deler av den reaksjonære høyreside. I 1989 utga han boken The Economic Consequences of Immigration, der han mener å føre belegg for at innvandrere netto tilfører det amerikanske samfunnet verdier. I USA er mange slike samfunnsøkonomiske analyser utført, og svarene er ikke entydige. (Borjas har bl.a. lagt frem seriøs forskning som tyder på at virkningene kan være små eller svakt negative). Resultatet avhenger bl.a. om man bare tar hensyn til førstegenerasjons innvandrere, som nå for tiden synes å være en liten netto byrde på de offentlige finanser, eller om man også tar hensyn til deres etterkommere, som tendere til å gjøre det bedre.
Uansett fikk boken innflytelse, og i sin nekrolog skriver Cato Institutes Stephen Moore at den kanskje var den mest innflytelsesrike boken om emnet på 25 år. Cato var forøvrig med på publiserte boken, og Simon har de siste årene vært løst tilknyttet think-tanken som «senior fellow». Senator Spencer Abraham, som var sentral i det suksessrike arbeidet for å liberalisere amerikansk innvandringspolitikk på midten av 90-tallet, har også pekt på at Simons arbeid har vært til stor hjelp for ham.
Evig optimist
Simons optimisme begrenset seg imidlertid ikke bare til naturressurser – nei, til sin død hevdet han at menneskeheten stadig fikk det bedre på nesten hvert eneste området, riktignok avbrudd av kortvarige tilbakeslag og geografiske variasjoner, hovedsakelig drevet frem av dårlig politikk. Simon elsket å bevise sine utsagn ved hjelp av statistikk. I 1995 redigerte han den 700 siders artikkelsamlingen The State of Humanity, som samler en mengde data om ressurs, miljø- og velferdssituasjonen, og som er en meget god kilde i enhver debatt mot miljøvernfantaster.
Hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1998.
