Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1998.
Motsetningen mellom arv og miljø, og hvordan kloning av mennesker kan belyse denne.
Mennesket har en natur. Vi har maksimalt to armer, ikke fire, seks eller femti. Ingen av oss er 10 meter eller 5 cm høye. Vi finnes i to kjønn, der kvinnene har bryster og mennene ikke, mens mennene i gjennomsnitt er høyere og tyngre. Ingen av oss har vinger, slik som fuglene, eller sonar som flaggermusen.
Det å påpeke at mennesket har en natur er ikke det samme som å vite i detalj hva denne naturen består i. Joda, mennesker har to armer, og joda, kvinner er ikke det samme som menn. Det følger likevel ikke at fordi «kvinner er annerledes» (noe de definitivt er), vet vi alt om disse forskjellene og at «vitenskapen påviser» at kvinner bør holde seg til å stelle i huset, oppdra barn og unngå frontlinjetjeneste som jagerpiloter.
Den grove fysiske manifestasjonen av menneskets natur er klar nok, men hvordan våre gener samhandler med våre omgivelser er mye vanskeligere å lokke ut. Er jeg kranglevoren fordi jeg er født kranglevoren? Ville jeg vært like glad i å diskutere dersom jeg hadde blitt tatt fra foreldrene mine da jeg ble født, og oppdratt av folk som alltid var enige med hverandre? Eller ble jeg oppdratt til å argumentere, siden min far var skrankeadvokat, og min mor mente at man har godt av å diskutere? Var det min natur eller min oppdragelse som gjorde meg til en «rett-på-sak» libertariansk pamflettskriver?
Arv, miljø og politikk
Drøftingen av den relative betydningen av arv og miljø kompliseres av at dette alltid har vært et tema med klare politiske overtoner. Kollektivister har brutalt forenklet denne debatten ved å påstå at «genetiske determinister» har avledet falske og grusomme politiske ideer fra et syn på menneskets natur som legger altfor stor vekt på genene. Andre har anklaget kollektivistiske «miljø-determinister» for å si at mennesket er en blank tavle der sosiale krefter skriver som de vil. (1)
Mitt inntrykk av debatten er at det er plenty av stråmenn i omløp, og at alle seriøse skribenter, uansett politisk ståsted, faktisk er enige om at a) både arv og miljø er avgjørende og b) at selv om noe er naturlig, er det ikke dermed riktig eller rettferdig. Det har f.eks. blitt hevdet at mennesket har en medfødt trang til «etnisk rensing», som spesielle sosiale omstendigheter kan utløse. Men vi fordømmer likevel slike slakterier. Noen genetikere har hevdet at hankjønnet har en medfødt tendens til å myrde sine stebarn, men ingen ville jo unnskylde slik oppførsel selv om den skulle være naturlig. (2) Kreft er ytterst naturlig, men det hindrer ikke medisinere i forsøke å utrydde den.
Faktaene i konflikten arv/miljø er nå engang som de er, og ingen moralist eller politisk teoretiker med respekt for seg selv bør frykte dem. Jeg mener at jo mer vitenskapen lærer om disse tingene, jo bedre. Dersom noen av mine oppfatninger om hvordan verden bør være er basert på feilaktige oppfatninger om hvordan virkeligheten faktisk er, så er det mitt problem.
Identiske tvillinger
Men hvor skal så de nye bevisene i denne kontroversen komme fra? Det finnes allerede en liten men opplysende skattekiste med relevans for dette spørsmålet, nemlig studiene av identiske tvillinger. Særlig opplysende er granskningen av slike tvillinger som har vokst opp adskilt og uten å være klar over hverandres eksistens. Et britisk TV-show avslørte nylig uhyggelige likhetstrekk i hvordan slike tvillinger lever ut sitt liv. Da disse ble brakt sammen igjen, viste de frem de samme ølmagene og de samme psykologiske trekk. De fikk hjerteattakk på samme tid, hadde likeartede jobber og kledde seg likt. Men deres ektefeller var forskjellige. Fascinerende saker, men totalt utilstrekkelig som vitenskaplige data. Tross alt hadde disse tvillingene de samme TV-showene og de samme kulturelle og politiske motene til felles. Derfor var ikke deres miljø så forskjellig likevel.
Den gode nyheten, vitenskapelig talt, er at den lille bekken med tvillingstudier er i ferd med å bli en flom.
Leke gud?
I juli 1996 klarte vitenskapsmenn å klone en sau, og mulighetene til å klone mennesker kan ikke være så langt borte. (3)
En utbredt holdning til kloning, som til så mye annet, er at det burde være forbudt. Jeg holder meg til den libertarianske ortodoksien på dette området. Dersom noen ønsker å klone, og de som skal klones gir sitt samtykke, er da noens rettigheter krenket?
Kloning av mennesker vil med sikkerhet bli mulig i noen deler av verden, om ikke annet så fordi staten ikke vil ha tilstrekkelige midler til å stoppe dette. Noen klonede mennesker vil bli frembrakt under mer eller mindre forskjellige omstendigheter, mens resten av oss fortsetter med å få barn på vanlig vis – noe som er en ideell måte å finne ut hva vi egentlig mener om denne nye prosedyren. Jeg tør si at som med så mye annet vil vi finne ut at kloning av mennesker er bra dersom det gjøres riktig under de riktige omstendighetene, og dårlig dersom det er gjort feilaktig under vanskelige omstendigheter. Etterhvert vil praksisen spre seg.
Vil det være å «leke gud» dersom vi godtar kloning av mennesker? Jeg mener at «å leke gud» bare er en grov måte å uttrykke at vi foretrekker å manipulere våre omgivelser til egen fordel. Vi har et penere uttrykk for dette – nemlig sivilisasjon. Og vil ikke et forbud mot kloning også være temmelig «gudelig» i sitt overmot? Å være «unaturlig» er ikke automatisk galt, like lite som det alltid er riktig å være «naturlig».
Små Hitlere?
Husker dere filmen «The Boys from Brazil»? Guttene det her var snakk om var Adolf Hitlers kloner. La oss nå tenke oss at en hel bataljon genetiske kopier av monsteret hadde blitt sluppet løs på verden. Vel, jeg tør si at det nok hadde blitt ganske skremmende, særlig dersom alle små-Hitlerne ble oppdratt av gamle nazister.
Men ville det hele ikke også vært avgjort interessant? Bare hvordan dette ville ha økt forståelsen for Hitler og den måten han samhandlet med sitt miljø, ville ha vært svært opplysende. Ville alle ha gjort som de ble bedt om at sine nazi-herrer? Ville alle ha blitt til vanvittige anti-semitter? Jeg har en mistanke om at flere ville ha tatt avstand fra nazismen og blitt kommunister, scientologer eller kanskje libertarianere. (Mange libertarianere vil på det sterkeste benekte at libertarianisme og nazisme har noe som helst med hverandre å gjøre, men det faktum at de begge ender med de samme fire bokstavene avslører sammenhengen med det samme).
Hva slags personlig stil ville disse Hitler-klonene ha uttrykt? Ville de ha delt originalens sans for å tale til store forsamlinger? Hvis så var, ville talene hatt samme atmosfære rundt seg, eller ville stilen vært annerledes, og tilpasset nye moter og kommunikasjonsteknologier?
Ville noen av dem, dersom de hadde vært ungdommer på sekstitallet, blitt hippier? Hvis ja, ville deres hippimeninger hatt noe til felles med Hitlers? (Da tenker jeg særlig på forestillingene om slikt som «naturen»).
Ville noen av dem slått seg på show-business, eller ville noen av dem blitt arkitekter, slik Hitler forsøkte, men mislyktes i? Ville alle klonene vært besatt av tanken på å sette sitt merke på verdenshistorien, slik Hitler var? Dersom vi forutsetter at de var i stand til å overvinne sitt genetiske opphav, eller kanskje nettopp for å gjøre dette, ville mange nøyd seg med obskure liv som elektrikere, lærere eller byråkrater?
Hvordan ville familielivet deres ha vært? Ville de fleste ha holdt seg til originalens mønster (en elskerinne, ingen barn, hund), eller ville de ha skaffet seg kone og barn, og noen en liten pusekatt? Ville noen av dem vært homser?
Som med disse hypotetiske og fiktive guttene, vil det være med alle grupper klonede mennesker, enten de er genetisk kopiert fra superdyktige eller berømtheter, eller reprodusert fordi de antas å ha medisinske, mentale eller fysiske fortrinn. Alle slike «familier» vil bli født til forskjellige tider og på forskjellige steder (noe som eliminerer lik påvirkning gjennom massemedia eller generelle politiske forhold som grunn til lik utvikling). De vil derfor være enda bedre egnet til å gi svar på spørsmålet om arv eller miljø enn eneggede tvillinger. Snakk om vitenskapelig gullgruve!
En flodbølge av sannhet
Mange vil jo raskt ha fattet hovedpoenget med denne artikkelen fra overskriften, men kanskje vil det lille poenget at kloning av mennesker kan hjelpe oss med å lære mye, kaste litt ekstra lys over debatten. Som jeg tidligere har nevnt er dette et politisk ømtålig tema. I den grad en persons sterke oppfatninger om politikk eller hva som helst annet er basert på noe han frykter er falske aksiomer, enten om betydningen av menneskets natur eller miljø, vil han være nervøs for hva kloning kan avsløre. Selve denne flodbølgen av sannhet som jeg ivrig venter på, og som gjør at jeg ønsker at friheten til å klone skal aksepteres, kan få andre til å gå imot dette. Men det er ingen ære i å være redd for sannheten, og de som er grepet av denne redselen kan derfor forsøke å kamuflere den som noe annet, f.eks. frykt for alskens katastrofer som angivelig kan skapes av kloning av mennesker.
Resten av oss trenger ikke være redd for dette. Kloning av mennesker kan skape alle slags problemer, og kan til og med skjule fryktelige farer, særlig dersom dette blir svært populært. (Selv om noen kan ha intellektuelt uærlige grunner til å gå imot kloning, betyr ikke nødvendigvis at de tar feil i alle sine innvendinger). Men som en metode til å lære mer om hva mennesket egentlig er og kan bli, vil kloning bli en åpenbaring.
Som et menneskelig vesen sier jeg til de mulige klonerne: gjør det dersom dere vil, men vær på vakt. Det kan ligge problemer foran dere, likesom frydefulle opplevelser. Som en vitenskapsfan, og en som støtter utviklingen av menneskelig kunnskap generelt sier jeg dere: Klon ivei! (4)
Fotnoter
1) For en politisert argumentasjon mot genetisk determinisme, se Steven Rose, R.C. Lewontin og Leon J. Kamin, Not in Our Genes – Biology, Ideology and Human Nature, Penguin Books, Harmondsworth, Middlesex, 1990. Blant de som kritiseres er Richard Dawkins, forfatteren av The Selfish Gene, først utgitt av Oxford University Press i 1976, med en ny utgave i 1989. Mer nylig har Steven Pinker utgitt The Language Instinct, Penguin Booksm 1994. Tittelen alene gjør det klart at for Pinker ligger det langt mer i menneskets genetiske programmering enn fysiske egenskaper som armer, ben og bryster.
2) En hel bok som tar for seg ekkel, men naturlig menneskelig oppførsel er Richard Wrangham og Dale Peterson, Demonic Males – Apes and the Origins of Human Violence, Bloomsbury, London, 1996.
3) For mer om dette vises det til Gina Kotalas bok, anmeldt i forrige utgave av Ideer om Frihet.
4) En siste fotnote: Dette er en artikkel om genetisk kopiering, ikke om genetisk engineering, som synes å være langt mer problematisk, selv om min libertarianske fordom er at dette også burde være tillatt. Å lage noen få kopier av noe som allerede eksisterer er en ting, å modifisere gener og lage masse kopier er noe annet.
Gjengitt med tillatelse fra Libertarian Alliance, 25 Chapter Chambers, Esterbrooke Street, London SW1P 4NN, England. http://www.digiweb.com/igelard/LA.
Hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1998.
