Louis Theroux rir igjen på BBC med en velprøvd koreografi der han henger med de merkeligste subkulturene i statene. I dokumentarserien Forbidden America, som nylig ble sluppet på NRK TV, treffer Theroux Amerikas nye ytre høyreside.
Møtet med Nick Fuentes og de unge mennene fra den selverklærte America First-bevegelsen er seriens høydepunkt. Det virker likevel som Theroux har mistet noe av sin tidligere barnlige glans i møte med de unge høyreradikale kreftene.
De siste årene, spesielt etter Trump, har vi sett en drøss av dokumentarer om det «nye ytre høyre», eller den såkalte alt-right-bevegelsen. Ideer som «hvit nasjonalisme», til tross for å være et marginalt fenomen, har tidvis dominert den offentlige samtalen. Det snakkes mye om dem – og mindre med dem – men det virker likevel som om folk flest ikke har fått en bedre forståelse av deres ideologiske prosjekt.
Theroux har som regel gitt en dypere menneskelig innsikt i merkelige fenomener enn det man får i hovedstrømsmedier. Metoden er ganske enkel. Han prater med folk. Han stiller åpne, lite påtrengende spørsmål og lar folk snakke, mens hans harmløse, nerdete og nesten barneaktige fremtoning skaper en fascinerende relasjon til intervjuobjektene. De mister hemninger og tør å uttrykke seg autentisk. Det har gjort det lite nødvendig med kjedsommelige forstå-seg-på-kommentarer om hvem disse folkene egentlig er. Det avslører de på egen hånd.
Han lykkes dårligere med dette kunststykket i sin nyeste serie. For de av oss som synes temaet er interessant, gir møtet med de radikale høyreaktivistene grei underholdning. Utover dette blir samtalene lite tilfredsstillende. I stedet blir resultatet mer generisk gjennom flere konfrontasjoner og gjensidig mistro. Et eksempel på dette er Therouxs oppheng i å karakterisere Fuentes som en «hvit nasjonalist». Fuentes er jo dette, men det kommer frem i hva han sier. Fremfor diskutere ideene han fremlegger blir fokuset på kategoriseringer.
Hvis formålet er å vippe folk av pinnen funker det godt. Men det funker dårligere på de som er smarte nok til å holde seg rolige. Fuentes er, i tillegg til å være intelligent, strategisk dyktig nok til at slike gnisninger blir lite fruktbare. Louis i en yngre utgave ville kommet lenger.
Det er ikke slik at man må ta alle mennesker og meninger seriøst. Men det er man nødt til når formålet er å belyse en subkultur.
Det har blitt en uheldig trend at fokuset stadig oftere går fra selve ideen som diskuteres til hvilken bås man kan plassere personen i. Jeg sier ikke at vi bør behandle ekstremister som barn, som trenger «forståelse» og å «bli lyttet til». Det er heller ingenting i veien med å konfrontere motstandere direkte. Ytre høyre er dyktige på å skape konfrontasjoner og forsøker til stadighet å bevise at eliten er ute etter å ta dem. Å delta i denne runddansen har lite for seg. Ikke bare virker de immune mot den sosiale skammen andre forsøker å påføre dem – de finner stolthet i det.
På motsatt side blir det regnet som en ideologisk seier hvis man klarer å «bevise» at en person er rasist eller «hvit nasjonalist» fordi man deretter slipper å forholde seg til hva personen sier. De har bare onde hensikter, eller i beste fall er de psykisk syke, og da kan man rynke på nesen og gå videre.
En slik tilnærming er en bjørnetjeneste for resten av samfunnet som ikke deler nasjonalistenes synspunkter. Alt-right er relativt gode på å rekruttere unge menn på nett, og da er det en fordel å kjenne til hva ideene og argumentene går ut på – utover at de er «rasister». Jeg er usikker på om Theroux egentlig lykkes i å gi seerne en dypere innsikt i dette. Møtet med alt-right inneholder riktignok flere bisarre godbiter, men jeg sitter igjen med følelsen av at episoden er redusert til sensasjonsjournalistikk man har sett litt for mange ganger før.
Det ligger en sannhet i klisjeen om at troll sprekker i lyset. Til en viss grad viser Therouxs dokumentar dette; flere aktivister som konstant klager på både sensur og mangel på ytringsfrihet, gjemmer seg i møte med ganske normale spørsmål. Eller så blir de infantile og fulle av skjellsord, som da nettrollet Baked Alaska blir konfrontert med sitt eget oppgjør med alt-right og trolling etter moskeangrepet til Brenton Tarrant.
Men jeg mistenker at oss «normies» ikke alltid er så intellektuelt selvsikre som vi gir utrykk for. Ved å forsøke å diskutere kjernen i alt-right bevegelsen, blir vi også tvunget til å møte utfordrende problemstillinger. Alt-right fokuserer på rase, og slik jeg ser det kreves det minst to kriterier for å kunne regne noen som alt-right: man må mene at det eksisterer medfødte raseforskjeller og man må mene at nasjonen i hovedsak skal befolkes av en gitt folkegruppe – «majoritetsbefolkningen» – som deler en felles kulturarv. Utover denne ideologiske kjernen florerer alt-right av kontrære konspirasjonsteoretikere, der det er normalt å snakke om «hvitt folkemord». Slike tanker er såpass virkelighetsfjerne og aggressive at det virker meningsløst å utvise noen intellektuell toleranse for dem.
Kjernen i alt-right derimot, som beskrevet over, er ytterliggående temaer, men det bør likevel være mulig å diskutere dette utenfor rammene av dagens skyttergravskrig. Per nå har alt-right og ytterliggående anti-fascister tatt monopol på debatten. Det hjelper lite at venstresiden er fiksert på å plassere alle som tør å diskutere åpent om vitenskapelige funn knyttet til rase og intelligens – som Charles Murray – eller i det hele tatt åpner for at «rase» har en biologisk essens, i samme bås som fascister.
Jeg tror en mer sindig tilnærming til slike spørsmål vil kunne avvæpne dagens kulturkrig, fremfor å tilføre mer krutt til kampen. Det vil også gjøre det vanskeligere for ekstreme grupper å ta kontroll over spørsmål knyttet til innvandring, kultur, demografi og genetisk variasjon. Disse ideene er fremdeles forbudte, og Therouxs «forbudte Amerika» blir nok et bidrag til sjokk, vantro og avsky.
Kommentarer baserer seg på episode 1, «Extreme and Online». Sesongen har to andre episoder om andre tema.
