Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1998.
For tredve år siden var den amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan medlem av Ayn Rands «kollektiv». Betyr noe av det han lærte da noe for ham i dag?
«Atlas Shrugged er en hyllest til livet og lykken. Rettferdigheten seirer. Kreative og rasjonelle individer som ikke viker fra sine prinsipper og mål oppnår glede og selvrealisering». Slik begynte et leserbrev til New York Times Book Review i oktober 1957. Brevet var undertegnet Alan Greenspan.
Det var første gangen Greenspans navn dukket opp i New York Times. På denne tiden hadde Greenspan gitt opp en karriere som jazz-saxofonist, avlagt eksamen ved New York University’s School of Commerce, sluttet seg til og hoppet av et doktorgradsprogram ved Columbia, arbeidet som økonom i det vi i dag ville kalle en think tank, og blitt partner i et Wall Street-firma som laget økonomiske prognoser.
Veldig våkne lesere la merke til Greenspans navn i Times syv uker senere, denne gangen i Lewis Nichols spalte «In and out of books». Temaet for artikkelen var en gruppe av Ayn Rands beundrere, som samlet seg på lørdagskveldene i Rands stue for å diskutere filosofi. Greenspan er med i oppramsingen av deltakere, og identifiseres bare som «økonomikonsulent».
Nichols beskrev gruppen som en «klasse», selv om han også bemerket at «udannede outsidere» gjerne brukte begreper som hadde mer med religion enn med undervisning å gjøre for å beskrive fenomenet. Dette kan ha vært siste gangen Rands tilhengere ble beskrevet som en klasse. Ettersom hennes tilhengerskare vokste i antall og fromhet, ble den gradvis behandlet som en religion, og i stadig større grad som en kult. På toppen var Nathaniel Branden, en psykoterapeut som var 25 år yngre enn Rand. Han foreleste i Rands filosofi, som hun hadde døpt «objektivisme». Han redigerte også, sammen med Rand The Objectivist Newsletter (senere The Objectivist) og kontrollerte adgangen til Rand. Han beskrev nylig det kulten trodde på med disse ordene: «Ayn Rand er det største menneske som noen gang har levd. Atlas Shrugged er det største menneskelige prestasjon i verdenshistorien. Ayn Rand er i kraft av sitt filosofiske geni den fremste dommer i alle spørsmål som dreier seg om hva som er rasjonelt, moralsk eller passende for menneskets liv på jorden.»
Fra sin start i Rands dagligstue tidlig på 50-tallet, vokste Rands menighet raskt. På midten av 60-tallet hadde The Objectivist et opplag på 20.000 og i mer enn 80 byer samlet grupper seg rundt kasettspillere for å høre på opptak av Nathaniel Brandens forelesninger.
Alt var imidlertid ikke rosenrødt. Uten at noen andre enn deres ektefeller visst om det, hadde Rand og Branden hatt et forhold siden midten av 50-tallet, og nå ønsket Branden seg ut av dette. Dette ledet til en bisarr reaksjonskjede, som kulminerte med at Rand kalte Branden til sin leilighet, der hun forbannet ham: «Dersom du har et gram moral igjen i deg, et gram psykisk helse, kommer du til å være impotent i 20 år. Dersom du oppnår potens, vil du vite at det er et tegn på enda større moralsk forfall». I den neste utgaven av The Objectivist, tok hun fullstendig og permanent avstand fra Branden, «på grunn av en skremmende endring i hans intellektuelle holdning», ja attpåtil «en tendens til ikke-intellektuelle interesser». Hun beskyldte ham også for dårlig management av deres felles publikasjonsvirksomhet, og gjenga noen av de begivenhetene som hadde ledet til bruddet. Hun nevnte ikke at han hadde gitt henne kurven.
Greenspan var medlem av Rands indre sirkel i denne perioden og senere. Han foreleste i økonomi for Nathaniel Branden Institute og skrev i den aller første utgaven av The Objectivist Newsletter. Da Rand brøt med Branden, undertegnet han et offentlig opprop der Branden ble «ugjenkallelig» fordømt. Da Gerald Ford utnevnte ham til sitt økonomiske råd, inviterte han Rand til sin edsavleggelse, og Greenspan deltok i hennes begravelse i 1982.
Organisasjonsmennesket
Greenspan ble introdusert til Rand gjennom Joan Mitchell, en ung dame han var sammen med. Hun var igjen en venninne av Barbara Weidman, Brandens forlovede, og var allerede medlem av den gruppen av beundrere som møttes i Rands stue på lørdagskveldene. «Jeg fikk ham ikke virkelig interessert i objektivismen», sier hun nå. De to giftet seg, men fant raskt ut at de hadde lite felles. Det var først etter at deres ekteskap ble annullert at han begynte å dukke opp hos Rand, noe Mitchell kaller «en merkelig utvikling».
Etter alle solemerker kom ikke Greenspan og Rand overens. I sine memoarer «Judgment Day», påstår Branden at Greenspan filosofisk var en logisk positivist og økonomisk en keynesianer, begge deler helt motsatt av det Rand sto for. «Hvordan kan du orke å snakke med ham – en logisk positivist og keynesianer?», spurte Rand Branden. «Jeg er ikke engang sikker på at det er moralsk forsvarlig å ha noe med ham å gjøre overhode.» Denne historien er fargerik, særlig på bakgrunn av Greenspans senere karriere, men trolig unøyaktig. Brandens hukommelse når det gjelder denne perioden er beryktet. Greenspan benekter at han noen gang har vært keynesianer, og Barbara Branden, som kjente ham godt på denne tiden, kan bekrefte det.
Uansett hadde Branden «noen veldig lange og engasjerte samtaler om filosofi, metafysikk, epistemologi, politikk, økonomi og moral» med Greenspan, som ifølge Barbara snart hadde «en dyp virkning på ham». Snart leste han, sammen med andre medlemmer av Kollektivet (som de unge disiplene ironisk kalte seg), kapitler av Atlas Shrugged ettersom de ble skrevet.
Det at Greenspans var såpass reservert i sin fremferd kan være grunnen til at han overlevde konfliktene innad i Rands sirkel. Han kom til møtene sent og gikk tidlig, og ble derfor ikke så involvert i kamphandlingene. John Hospers husker at han helt unngikk å snakke om filosofiske spørsmål, noe som også holdt ham unna de verste stormene. Han var helt sikkert fjern fra det største slaget av dem alle, det mellom Rand og Branden i 1968. På den tiden jobbet han som rådgiver for Richard Nixon, som drev presidentvalgkamp. Han ble rekruttert til kampanjen i 1967 av Martin Anderson, som hadde blitt perifert involvert i Rands bevegelse etter å ha lest Atlas Shrugged tidlig på 60-tallet. Greenspan ble raskt rådgiver for Nixon i innenrikspolitikk og økonomisk politikk. Da Rand ba Greenspan om å ta offentlig avstand fra Branden, gikk han uten videre med på det, uten å ha snakket med Branden.
Det var også en annen grunn til at Greenspans forhold til Rand ble mer langvarig enn mange andres. Edith Efron forklarer: «Han var hennes spesielle kjæledegge, fordi han var eldre og i næringslivet. Det var ingen andre som hun hadde noe nært forhold til som var en forretningsmann, ute i maktens verden, og jeg tror at på den spesielle måten var han viktig for henne. Hun godtok ting fra ham som hun ikke ville godta fra andre. Jeg tror hun ga ham større intellektuell frihet enn hun tillot andre.»
Ett område der Greenspan øyensynlig ble tillatt ideologisk avvik var økonomi. Den «offisielle» objektivistiske økonomiske teorien var Ludwig von Mises’ østerrikske skole, som blant annet hevder at økonomiske prognoser er umulige. Denne saken synes aldri ha å blitt diskutert, men Greenspan fortsatte sin suksessrike karriere som økonomisk prognosemaker også etter å ha blitt involvert med Rand. Selv om han hadde god anledning, fulgte han aldri noen av Ludwig von Mises seminarer ved New York University. I dag beskriver Greenspan seg som en «eklektisk, frimarkeds prognosemaker, som i hovedsak er enig i østerriksk økonomi.»
Etter 1968-valgkampen vendte Greenspan tilbake til sin karriere i New York, og avslo tilbud om stillinger i Nixon-administrasjonen. Seks år senere tilbød Gerald Ford, som hadde erstattet Nixon etter at han kom i vanry, ham stillingen som leder for sine økonomiske rådgivere (Council of Economic Advisors). Greenspan takket ja, og vendte først tilbake til det sivile liv etter Fords valgnederlag i 1976. Ronald Reagan utnevnte ham i 1981 til leder for en spesialkommisjon som utredet alderspensjonens fremtid, og siden 1987 har han vært sentralbanksjef.
Er han en sviker?
Fra starten av sin politiske karriere har det blitt stilt spørsmålstegn ved Greenspans politiske overbevisninger. Like etter utnevnelsen til leder for presidentens økonomiske råd ble han i TV-programmet Meet the Press spurt om han hadde endret standpunkt i sin motstand mot anti-trust-lovgivningen, slik den var artikulert i en pamflett han hadde skrevet mange år tidligere for Nathaniel Branden Institute (forøvrig gjengitt i Rands artikkelsamling «Capitalism: The Unknown Ideal» o.a.). Han svarte rett ut at han fremdeles mente at disse lovene burde avskaffes, men at han var fullt klar over at en slik endring ville være politisk uspiselig i overskuelig fremtid.
Greenspan har fått kjeft fra andre randianere fordi han ikke har iverksatt tiltak som radikalt ville gjøre økonomien friere. John Ridpath ved Ayn Rand Institue uttalte til kanadisk TV at «Alan Greenspan, uansett hvordan han rasjonaliserer det, har forlatt ethvert prinsipielt filosofisk standpunkt, og igjen og igjen gått på akkord med seg selv og det han lærte av Ayn Rand.»
Andre beskylder ham for å gjennomføre de samme prinsippene i det skjulte. Michael Lewis skrev nylig at Greenspan har «bevart en kjerne av fanatisme, pakket inn i et skjell av pragmatisme. Han venter ikke lenger på at alle skal innse at laissez-faire kapitalisme er det beste systemet. Han har selv tatt kontroll over prosessen, i det stille.»
Noen få måneder tidligere hadde Greenspan foreslått for Kongressen at alle økonomiske reguleringer skulle ha en «solnedgangs-klausul» (sunset clause, dvs. at de automatisk utløp etter en viss tid dersom de ikke aktivt ble vedtatt på nytt – o.a.). Senator Paul Sarbanes anklaget ham for å «leke med ilden, eller til og kaste bensin på bålet», og spurte ham om han ønsket en slik klausul også på Sentralbankens fullmakter. Greenspan ga et kaldt og kort «ja» til svar. «Mener du virkelig at Sentralbanken bare skal stenge ned dersom fullmaktene ikke blir vedtatt forlenget», forlangte senatoren å få vite. «Det er korrekt forstått», svarte Greenspan. «OK», kontret senatoren, «hva med forsvarsdepartementet?» «Ja.»
Senatoren kunne knapt tro sine egne ører. «Mitt neste spørsmål er: Er det din intensjon at det fra denne høringen skal rapporteres at Greenspan ønsker en tilbakevending til gullstandarden?» Greenspan: «Jeg har anbefalt det i årevis, det er ikke noe nytt i det. Det er trolig bare en stemme i FOMC (komiteen som fastlegger sentralbankens policy) for dette, men den er min.» Dette må være første gangen at det å ta til orde for en bestemt politikk i en TV-overført komite-høring i Senatet har blitt karakterisert som å prøve å gjennomføre en politikk «i det skjulte».
Greenspan nekter av prinsipp å snakke med pressen om policy, men det ser ut til at han forsøker å endre politikken i laissez-faire-retning når han har mulighet til det, og at han tar til orde for slike endringer når anledningen byr seg. Som Barbara Branden sier det: «Allan tror på det muliges kunst.»
Spørsmålet som reises av John Ridpath er likevel interessant. For en tilhenger av frie markeder blir det å styre en sentralbank omtrent som om en fundamentalistisk prest skulle bestyre et horehus. Sentralbanken er tross alt et offentlig organ for sentralplanlegning av økonomien. Det er merkelig, på bakgrunn av hvor omstridt sentralplanlegning har blitt etter sosialismens fall, at praktisk talt ingen i Vesten vil avskaffe ordningen med sentralbanker, den eldste og mest fundamentale form for planlegning. Det nærmeste noen viktig offentlig person har kommet til å gå inn for dens avskaffelse må være Greenspans bemerkning om å anvende en sunset clause.
Spørsmålet fra et objektivistisk eller libertariansk ståsted er: Er det mulig å arbeide for frihetens sak ved å bestyre en offentlig planleggingsorgan? Eller sagt på en annen måte: Blir verden bedre av at en dyktig markedstilhenger har innflytelse over intervensjonene i markedet? (1)
Å gjøre dee beste ut av det
Vi legger til side spørsmålet om det er moralsk forsvarlig for en mann som Greenspan å lede sentralbanken, og konsentrerer oss om hva en tilhenger av laissez-faire gjør som leder for et planlegningsorgan. Er han ikke nødt til å gjøre mer skade enn gavn, om ikke annet ved å låne sitt gode navn og rykte til en slikt organ? Og hva er det egentlig han kan få utrettet, uansett?
Ganske mye, faktisk. Akkurat som en fundamentalistisk kristen bordellbestyrer kan forsøke å holde jentene fri for sykdommer, oppmuntre kundene til å benytte tjenestene bare når deres koner eller kjærester er bortreist for lengre tid, og beskytte de ansatte mot trakassering fra politiet, kan en laissez-faire sentralbanksjef forsøke å holde veksten i pengemengden nede, argumentere mot nye utgiftsforslag og ta til orde for en generell reduksjon i statens makt. Greenspan forsøker å gjøre alt dette.
Hva med friheten – den evige dragkampen mellom friheten og staten? Ville frihetens sak være bedre tjent med at sentralbanken ble ledet av en mann som ville sørge for inflasjon og gå inn for økt regulering og sentralplanlegning? Det kan hevdes at tingene må bli verre før de kan bli bedre, og at folk ikke vil avvise offentlig kontroll over pengevesenet før de har sett flere av de stygge konsekvensene.
På en konferanse nylig bemerket Charles Murray at om ingen endringer blir gjort, vil alderspensjonssystemet (Social Security) gå konkurs innen 2010. «Her har vi en sak der en føler seg litt som en leninistisk strateg, som sier at ting må bli verre før de kan bli bedre. Jeg håper på en måte at de ikke gjør noe med problemet nå, for dersom de gjør noen mindre endringer her og der, kan de unngå behovet for skikkelig reform. Jeg foretrekker at hele greia eksploderer i trynet på folk».
Vel, det ville med sikkerhet bekrefte det libertarianere har sagt om offentlige kjedebrev-systemer. Men vil det fremme frihetens sak? Økonomisk krise stimulerer opplagt til radikale endringer. Folk som er tilfreds er ikke særlig interessert i endringer. Uheldigvis påvirker kriser andre radikale bevegelser på samme måte som libertarianere. En større krise vil sannsynligvis stimulere sosialistiske, nasjonalistiske, rasistiske og andre motbydelige politiske bevegelser like mye eller mer enn det ville stimulere veksten til den libertarianske bevegelsen.
Selvsagt har opinionsklimaet som er dominerende når kriser oppstår stor betydning for virkningen av krisen. For eksempel inntraff krisen fra 1929-1940 i en periode ta forestillingene om menneskets frihet var på vikende front, og hos de fleste ble ansett som gammeldags, uvitenskapelige og umoderne. Ikke så rart at den derfor stimulerte fremveksten av en rekke idiotiske sosiale teorier og ikke hadde noen positiv betydning for friheten.
Sosialismens krise på 80-tallet og de mindre krisene i Vesten på slutten av 70-tallet inntraff på den annen side i et langt gunstigere klima. Nå hadde den libertarianske opinionen vokst og det ble satt stadig større spørsmålstegn ved troen på staten. Krisene virket derfor stimulerende på bevegelsen. Selvsagt var det slik at for USA var krisene små. Den økonomiske krisen i 1979-80 gikk relativt fort over, og sosialismens sammenbrudd var for de fleste mennesker ikke særlig mer enn TV-underholdning.
Hvordan ville amerikanerne reagere på en krisen i pensjonssystemet slik Murray ser for seg? De kunne komme til å konkludere med at offentlige sosiale rettigheter er en bløff som bør avskaffes. Men de kan også komme til å trekke den slutning at de rike ikke bidrar nok, og øke inntektsskatten tilbake til 90% eller mer. Så lang tid på forhånd ser jeg ingen måte å spå hva som er mest sannsynlig med noen grad av vitenskapelig belegg.
Jeg heller til å mene at staten vil oppleve nok kriser uten at libertarianere bidrar til å forsterke dem. I mellomtiden kan vi arbeide for å endre opinionen slik at den får større forståelse for våre løsninger, slik at når en krise oppstår, kan denne brukes til å øke støtten til vår bevegelse.
Murray forslo selvsagt ikke å gjøre noe for å forsterke den krisen han forutseer. Han er da også bare en politisk analytiker utenfor statsapparatet, så han mangler makten til å påvirke situasjonen i noen retning. Greenspan er i en helt annen posisjon. Da han var aktiv i pensjons-komiteen tidlig på 80-tallet, måtte han velge mellom å gå inn for et lappeteppe av løsninger som kunne utsette krisen og kanskje til og med gjøre en «myk landing» mulig, eller han kunne ha tillatt hele systemet å bryte sammen. Han valgte det første. Han er i en lignende situasjon i sentralbanken. Han kan enten styre pengemarkedet på en idiotisk måte eller på en halv-intelligent måte. Han har valgt det siste.
Hva er best: Murray-leninismen eller Greenspan-tilpasningen? Fra et praktisk perspektiv er den viktigste faktoren hvorvidt vi er en i posisjon der våre ideer kan fremstå som troverdige og våre forslag kan bli gjennomført. Men det er også et moralsk spørsmål; ønsker vi å oppnå troverdighet dersom prisen er menneskelig lidelse?
Fotnote
(1) Bradford behandler også i detalj spørsmålet om det er moralsk riktig å ta på seg en slik oppgave. Denne delen av artikkelen er utelatt.
Oversatt av Jan Arild Snoen. Forkortet og gjengitt med tillatelse fra tidsskriftet Liberty, november 1997. ã Liberty, P.O.Box 1181, Port Townsend, WA 98368, www.LibertySoft.com/liberty/
Hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1998.
