Jenny Klinge liker å belære oss om menneskets biologi i sitt innlegg om kjønn i VG. Vi har visstnok bare to kjønn, selv om alle kan finne eksempler på unntak. Vi kan lese om dem på internett, eller vi kan besøke Pride. De dukker til og med opp på Naked Attraction på TV nå og da.
For Klinge er kjønn som noe mer mangfoldig vanskelig å håndtere. Nå må vi visst se bort fra virkelighetens verden og tvinge alle inn i en av to kategorier, så hun og hennes barn ikke blir forvirret. Kanskje vi skulle si at det bare finnes menn. Da slipper hun i alle fall å lure!
Å besserwisse over folks kjønn er å besserwisse over deres identitet. Klinge selv ville neppe likt det hvis de rundt henne fortalte henne at hun ligner litt på en mann, og derfor burde identifisere seg som en, og på ren trass brukte ‘han’ om henne. Eller at hun burde kle seg naken så vi kan være sikre på at hun er den kvinnen hun utgir seg for å være.
I mellommenneskelige forhold handler kjønn i hovedsak om identiteten vår – ikke genitalia. Når du er på puben med ‘gutta’ er ikke det de har i skrittet spesielt viktig. Det er personlighetene som gjør det til guttegjengen, og ikke jentegjengen – eller noe helt annet.
Hvis noen har en penis, ter seg som en kvinne og ønsker å bli kalt ‘hun’, er det min plikt å respektere dette. Selv om det bryter med min forestilling om hva en kvinne er. Mennesker liker å forenkle virkeligheten, men vi skal være bevisste på at noe faktisk er en forenkling. Det er definisjonene våre som må endres, ikke de ‘brysomme avvikerne’ som må tilpasse seg definisjonene.
Klinge klager over at pensum i skolen tar med kjønnsmangfoldet, slik at barna hennes ikke skal slippe å være like utdaterte som henne selv. Det frister å be henne få frisket opp biologikunnskapene sine. Det er nok av skriftlige kilder om transpersoner. Selv i dyrenes verden er ting som kjønnsskifte og trans-lignende tilstander ikke uvanlig. Det finnes faktisk dokumenterte tilfeller av ‘hener’, også!
Det er noe ufrivillig komisk når kunnskapsløshet backes med overdreven selvtillit og bastante påstander. “Karar kan føde ungar” harselerer hun med. I hønsegården kan det meste skje.
Jeg stusser over at en stortingspolitiker skal blande seg inn i spesifikke formuleringer som står i lærebøkene. Til alt overmål langt utenfor eget fagfelt. Det ville vært svært ubehagelig om politikere skulle diktere hvilke begreper som ikke skal få stå i matematikkbøkene jeg jobber med. Men, i kjønnsdebatten er alt greit – selv indoktrinering basert på politikeres subjektive virkelighetsforståelse?
Barn og unge skal også vokse opp, og mange vil oppleve at det er sider ved dem som er annerledes. Da er vi neppe tjent med at mangfoldet knyttet til kjønn og seksuelle legninger marginaliseres ved at det ikke snakkes om dette i grunnskolen. Hvis det er noen barn og unge som virkelig har et behov for at disse tingene tas opp på en normaliserende og inkluderende måte, er det jo de usikre. Vi må lære barna om annerledeshet, og at vi er like riktig skrudd sammen – uansett om vi er i en kjønns- eller legningsminoritet eller ikke.
Vi i Liberalistene har et flott slagord: ‘ditt liv, ditt valg’. Det gjelder også i kjønnsdebatten. Det er individet selv som avgjør sin identitet og hvilket kjønn de vil titulere seg som – ikke politikerne. Denne saken viser også hvorfor vi mener at politikerne ikke burde blande seg inn i barnas skolegang. Det siste vi trenger er naturfagbøker med politiske føringer som får barn til å føle seg annenrangs.
