Hvorledes kurere narko-lov-avhengigheten?

Skadelige bivirkninger av forbudet mot narkotiske stoffer.

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1992

---

I narkotika-debatten har talsmenn for narkotika-forbud hittil hatt et problemformuleringspriveligium i den offentlige diskusjon. Imidlertid kommer alltid den største intellektuelle stimulans fra det alternative virkelighetsbillede. I det følgende er narkotika-forbuds-problemet formulert som problem.

Lars Gustafsson forteller i Forsvar for liberalismen en morsom historie: «Lad os antage, at vi vil besøge en populær græsk bodega. Vi kommer ind i lokalet, ser os omkring og opdager, at der ikke er plads til os. Værten kommer hen til os og forklarer beklagende, at der er desværre for mange gæster i aften. Hvis vi nu ville svare, at det bestemt ikke er for mange gæster, der er restaurantens problem, men restauranten har for få borde så er det muligt, at denne alternative problemformulering opfattes som en uforskammethed. Værten opfatter det sikkert som hans sag at afgøre, hvor mange borde, han skal have i sin restaurant, for at den skal vedblive med at være behagelig at besøge. Han forbeholder sig problemformuleringsprivilegiet.» (Gustafsson, 1983, s 37).

Det finnes en rekke stoffer som gir folk gleder. Deri ligger kilden til deres popularitet. Noen av disse stoffene hevdes å ha så alvorlige bivirkninger at mange mener at man bør avholde seg fra å bruke dem.

La oss velge en analog måte å beskrive lovene som er ment å forby produksjon, salg og bruk av narkotiske stoffer. Å bruke disse lovene vil glede mange mennesker fordi de føler at de gjør noe med hva de oppfatter som et alvorlig sosialt problem. Andre har kanskje mer selviske grunner til å kjempe for narkotika-forbudet. Offentlig ansatte i politi og tollvesen og akademikere som får i oppdrag å studere skader ved narkotika-bruk, vil ha fordeler av et forbud mot narkotika. På samme måte som bruk av narkotika kan ha alvorlige bivirkninger, kan lovene mot narkotika ha moralske og praktiske bivirkninger som er så alvorlige at man bør avholde seg fra å bruke loven, rettsapparatet, politiet og tollvesenet på denne måten.

Metaforisk kan man si at noen mennesker kan utvikle psykologisk eller økonomisk avhengighet av narkotika-lovene. Sagt på en annen måte; disse menneskene fortsetter å støtte opp om forbuds-lovene på tross av alvorlige og omfattende bivirkninger. Noen vil fortsette å støtte forbudet slik at de kan opprettholde sin «rus»; de blir «høye» av troen på de positive effekter av forbudet; overbevisningen om at «det er viktig å gjøre noe». Andre «narkotika-lov-brukere» overser omkostningene ved forbudet fordi de er økonomisk avhengig av narkotika-lovene; de vegrer seg for å gjennomleve «abstinensen» som en legalisering vil medføre.

De «narkotika-lov-avhengige» vil ofte hevde at de ikke er avhengige og 1) at bivirkningene ikke er så alvorlige så lenge de holdes «under kontroll»; 2) at det er høyverdige motiver som ligger bak deres motstand; 3) at de kan «slutte» når det måtte passe dem (forutsatt at de selvfølgelig presenteres for overbevisende rasjonelle argumenter).

Det er imidlertid påtagelig hvorledes «narkotika-lov-misbrukerne» tilkjennegir sin avhengighet ved sin kraftige motstand mot rasjonell argumentasjon. Samtidig som de energisk motarbeider enhver som kommer med avvikende oppfatninger om de skadelige effekter av narkotika-forbudet, omfavner de begjærlig enhver rapport som hevder at narkotika-bruk er skadelig og ødeleggende.

Avhengighet

Bruken av begrepet avhengighet eller addiksjon til å beskrive tilhengerne av narkotika-forbudet, vil forundre mange. Både de psykologiske og de økonomiske «narkotika-lov-avhengige» kan hevdes å være avhengige. Loven krever sjelden at det skal påvises en fysiologisk avhengighet av et stoff før en siktet kan dømmes for narkotika-misbruk. Stoffer som har stor medisinsk nytte, blir ofte forbudt med den begrunnelse at de kan misbrukes eller at misbruk kan «lede til psykologisk eller fysiologisk avhengighet». (1)

Det ville være mer klargjørende i debatten hvis begrepet avhengighet ble reservert til fysiologisk avhengighet som er et begrep som lar seg entydig beskrive. Fysiologisk avhengighet kan testes ut ved å påvise at brukere trenger stadig større dose for å oppnå samme effekt og at stopp i forbruk vil medføre abstinens-symptomer. Begrepet psykologisk avhengighet eller habituering er umulig å teste objektivt og er avhengig av brukerens subjektive oppfatninger om bruken.

Omkostningene av narkotika-forbudet

I et demokratisk samfunn kreves det at folk skal få lov til å ha sin oppfatning; uavhengig av dennes konsekvenser. Om folk er tilhengere eller motstandere av narkotika har de rett til denne oppfatningen. I en demokratisk og fri debatt kreves det at kun rasjonelle argumenter skal taes i bruk for å overbevise eller «avvenne» disse menneskene fra sin destruktive vane. Gjennom rasjonell argumentasjon må man påvise at det er klare grenser for hvorledes loven kan utnyttes til å fremme sosiale synspunkter.

I det efterfølgende vil jeg ikke forsøke å veie omkostningene ved narkotika-bruk opp mot omkostningene ved narkotika-forbud. Jeg vil kun analysere de negative effekter av forbudet. Denne «ensidige» analyse kan rettferdiggjøres fordi 1) tilhengerne av narkotika-forbudet fokuserer som regel utelukkende på de negative effekter av narkotika i sin argumentasjon; og 2) en «cost-benefit» analyse vil være umulig da subjektiv nytte/omkostning vanskelig kan veies mot hverandre.

Argumentene er ikke nye, men dessverre lite påaktet i narkotika-debatten.(2)

Jeg vil avgrense problemet og spesielt se på 1) bruken av lovverket for å fremme sosiale mål og 2) hvilken adferd som er disse lovenes siktemål. Rene medisinske og økonomiske følger av forbudet vil kun bli berørt i den grad de angår loven og dens effekter.

Lov er ikke nødvendigvis rett

Ordet lov kan anvendes på to vesens forskjellige måter. En lov kan benevne en forordning som er vedtatt på en for samfunnet legitim anerkjent metode. Dette er en positivistisk oppfatning. Begrepet lov kan også beskrive en regel eller et prinsipp som i tillegg til å være vedtatt på legitimt vis, gir uttrykk til en rett. En slik lov har ofte status som en moralsk plikt. (3)

Hvis vi anvender denne siste betydningen av begrepet lov – rett – på en forordning av den førstnevnte type – lov – som også er urettferdig – i moralsk betydning – vil denne ikke kunne sies å være en lov i det hele tatt. Kanskje kan vi i ordtaket lov og rett fornemme en reell distinksjon. Ordtaket er ingen pleonasme, men uttrykker at lov og rett ikke nødvendigvis er identiske og at lov kan være urett.(4)

Narkotikalovene er et uttrykk for at noen mennesker har bestemt at andre mennesker ikke skal få lov til å følge sine preferanser.(5) Ingen skal få lov til ta konsekvensen av en preferanse som tilsier stoffbruk. Ei heller skal noen få lov til å produsere eller selge slike stoff for at disse menneskene skal kunne tilfredsstille sine preferanser. Avgjørende i dette resonnementet er at bruk av den juridiske metode mot narkotika forutsetter at tvang skal brukes til å stoppe konsumpsjon og kommersiell adferd på dette felt.

Adferd

For å kunne forstå konsekvensene av å bruke lovverket mot stoffbrukere, er det nødvendig å beskrive den adferd narkotika-lovene er rettet mot og hvorledes denne adferd skiller seg fra andre typer adferd som reguleres ved lov.

1) Den adferd som er gjenstand for forbud, er ikke av en slik natur at den uavvendelig forårsaker død eller alvorlig legemsbeskadigelse. Røking kan være helseskadelig og forkorte ditt liv, men du dør ikke efter ett drag. Det samme kan sies om marihuana.(6) Feilaktig bruk av narkotika kan selvfølgelig lede til døden, men det samme resultat kan nås ved bruk av dispril.

2) Den adferd som er gjenstand for forbud er ikke nødvendigvis avhengighetsskapende. Noen forbudte stoffer kan gi avhengighet, andre ikke. Noen brukere blir fysiologisk og/eller psykologisk avhengige, andre blir ikke (Bennett, 1987, s78).

3) Hovedmotivet for narkotika-brukerens adferd er å endre sin sinnstilstand; «å ruse seg». De skadelige effekter av stoffet er ikke de som lokker, disse effekter beskrives – korrekt – som bivirkninger. Det er en rekke skadelige stoffer man kan anvende, men disse benyttes sjelden hvis de ikke gir rus. Enhver som måtte ønske å ta livet av seg eller skade seg selv, finner et rikt utvalg av muligheter i nærmeste butikk. Det finnes intet svart marked for gift.

4) Hvilken psyke har mennesker som oppsøker risikofylt adferd? Man kan lure på om disse menneskene ikke er selv-destruktive. Generaliseringer av denne type passer ikke bedre på narkotikabrukere enn på alkohol og tobakks-brukere eller «sports-idioter» for den saks skyld. Erkjennelsen av at alkohol og tobakk kan innebære stor risiko, er alment kjent uten at brukerne beskyldes for å være selvdestruktive.(7) Annen risikoadferd, som fjellklatring, hanggliding eller bilkjøring uten sikkerhetsbelte, kan innebære større risiko enn narkotika uten at adferden forbys.

En sammenligning av risiki forbundet med narkotika-bruk og bilkjøring uten sikkerhetsbelte resulterer i at det vil være vanskeligere å argumentere mot sikkerhetsbelte-påbudet enn mot narkotika-forbudet. Risikoen ved å få en morfininjeksjon (f.eks som hjerteinfarktpasient) er sannsynligvis langt lavere enn risikoen ved å kjøre søndagstur uten sikkerhets-belte. En kuriøs konsekvens av denne sammenligningen fremkommer hvis man betrakter disse to risiki under ett. De stadig skjerpede sikkerhetskrav ved bilkjøring (sikkerhetsbelte, ekstra bremselys, barnesete, mm) vil gi politiet et utall nye anledninger til å stoppe og undersøke biler de av forskjellige andre grunner finner mistenkelige. Personer involvert i narkotika-virksomhet vil således følge alle disse påbudene til punkt og prikke for ikke å påkalle oppmerksomheten til lovens lange arm. Resultatet vil bli at personer som frakter illegale stoffer vil oppnå en lavere døds- og skade-risiko i trafikken sammenlignet med andre grupper (Bennett, 1987, p79 & p94).

Målet med narkotika-lovene er således å forhindre mennesker fra å gjennomføre selvvalgt risikoadferd; enten fordi de efterstreber rus eller fordi de trakter efter den fortjeneste som resulterer fra salg av narkotiske stoffer. Midlene som taes i bruk for å nå dette mål, er tvangsbruk mot de som måtte søke slik adferd; enten ved å forhindre dem fra slik adferd eller ved å straffe dem som allikevel måtte lykkes i sitt forehavende.

La oss i det videre se på 1) de skadelige effekter narkotika-lovene har på narkotika-brukere og 2) på de skadelige effekter av narkotika-lovene på almenheten.

Skadelige konsekvenser for narkotika-brukere

En del av motivet for å forby narkotika ligger i forestillingen om at narkotika-bruk er skadelig for brukeren. Nytten av forbudet skulle således ligge i at færre personer vil utføre skadelig adferd enn hvis narkotika ikke var forbudt. Et åpenbart argument er i hvilken grad de skadelige effekter av narkotika-bruk skriver seg fra det faktum at stoffene er illegale sammenlignet med faktum at stoffene er rusfremkallende.

Loven straffer brukeren

Forbudet mot narkotika øker den juridiske og fysiske fare for brukerne. Fengsling er et onde for den som fengsles. Dersom det ikke var slik, ville fengsling neppe hatt noen avskrekkende effekt. For å redusere uønsket adferd, påfører vi personer som gjennomfører slik adferd straff. Hva med dem som ikke lar seg avskrekke? Vil straffen gjøre livet bedre eller verre for disse? For narkotika-brukere som først løper en risiko ved sitt forbruk, vil fengsling gjøre situasjonen verre. Vanligvis affiserer det oss sjelden at lovbrytere straffes. Straffen påføres gjerningsmannen bevisst for å beskytte offeret eller fordi vi mener forbryteren fortjener sin straff. Det er sjelden vi avviser å skade en forbryter dersom dette er nødvendig for å beskytte offeret eller forhindre forbrytelsen. I denne sammenheng er offeret objektet og forbryteren subjektet. Narkotika-lover skiller seg imidlertid vesentlig fra andre straffe-lover i dette henseende. Forbud mot narkotika er ment å være til fordel for potensielle narkotika-brukere. Imidlertid er narkotika-lovenes objekt – de hvis interesse skal ivaretaes – ofte identisk med lovens subjekt. Når lovens objekt – potensielle narkotika-brukere – faller sammen med lovens subjekt – aktuelle narkotika-brukere – oppstår et problem. Når midlene som brukes for å beskytte potensielle narkotika-brukere, kommer til anvendelse på aktuelle narkotika-brukere, blir disse skadelidende. De blir skadelidende på en måte som narkotika alene ikke kan besørge; de blir straffet utover den straff som ligger i de skadelige effekter av narkotika.

Forbudet øker prisen for brukeren

Forbud mot stoff øker prisen. For det første medfører beslag øket knapphet på varen. For det andre vil forbudet medføre øket risiko for aktørene i markedet. Produksjon- og distribusjonsprisen øker fordi den avspeiler et risikotillegg.

Øket pris vil redusere efterspørselen til noen brukere. Dette er hovedargumentet for å gjøre beslag og forhindre import av narkotika. Imidlertid er høyere priser en belastning for de som ikke avskrekkes; de gjenværende brukere får det verre.

Forbudet gjør brukerne kriminelle

Dette kan synes selvfølgelig, men poenget ligger ikke i at narkotika-bruk er kriminelt, men at narkotika-brukere drives til å bli kriminelle. Høyere priser krever høyere inntekt for å opprettholde forbruket. Hvis brukerne ikke kan dekke sine omkostninger gjennom legalt arbeide, vil mange av dem presses til kriminell adferd som ran, tyveri, innbrudd og andre vinningsforbrytelser. La oss overse effekten på ofrene for vinningsforbrytelser og se på effektene på narkotika-brukerne. Den forbudsinduserte prisøkning vil lede narkotika-brukere inn på en kriminell løpebane. Brukere som ellers ikke ville tendere mot kriminalitet, vil måtte utvikle adferd som innebærer overgrep mot andre. Forbudet vil således medføre en relativ økning i kriminell adferd; en utvikling som slett ikke er til fordel for narkotika-brukerne.

Forbudet øker risikoen ved narkotika-bruken

Høyere priser kan føre med seg øket risiko ved bruken av narkotika. Prisene påvirker administrasjonsformen eller forbruksmetoden. I land som forbyr narkotika, er intravenøs injeksjon av stoff mer utbredt. I land som f. eks. tillater bruk av opiater er røking, inhalasjon eller sniffing den foretrukne administrasjonsform.(8) Avhengighet kan etableres ved alle disse administrasjonsmetodene, men en overdose er vanskelig uten gjennem injeksjon. I tillegg til øket fare for overdose, vil «mer konsentrerte» anvendelsesformer som intravenøs injeksjon gi risiko for smitte (Hepatitt, HIV), dannelse av blodpropper (embolier) og betennelser (infeksjoner).(9) Tendensen til tilvenning øker også med øket konsentrasjon av stoffet som følger av intravenøs injeksjon.(10)

Forbudet tvinger brukerne til å kjøpe fra kriminelle

Når narkotika er forbudt, vil personer som allikevel ønsker å skaffe seg stoff, være henvist til selgere som er villige til å produsere og selge narkotika på tross av risikoen for å bli tatt. Handelen må gjøres i det skjulte og spesielt må virksomheten unngå politiets årvåkne blikk. Narkotika-brukerne står således i fare for å bli offer for kriminelle handlinger. En rekke mord begås fordi gjerningsmannen trodde offeret hadde narkotika eller penger fra narkotika-handel.(11) Brukere som drives til å oppsøke kriminelle for å kjøpe narkotika, utsettes også ofte for forbrytelser. Forbrytelsen oppdages ikke før et lik dukker opp. Det er liten grunn til å anta at ran eller mordforsøk på narkotika-selgere eller -brukere vil bli anmeldt.

Narkotika-brukere er også prisgitt kriminelle når det gjelder kvaliteten og styrken på den narkotika de kjøper. Resultatet kan lett bli en overdose da brukeren vanskelig kan fastslå konsentrasjonen. Det er eksempler på at narkotika er fortynnet (cut) med giftige stoffer (f. eks. stryknin). Hvis kjøperen mistenkes for å være en politi-informant, kan selgeren bevisst selge mer potent stoff enn avtalt.

Forbudet fremmer oppfinnelsen av nye rusmidler

Narkotika-forbudet skaper kunstig knapphet på tradisjonelle stoffer. Denne knapphet skaper et sterkt incentiv for å finne frem til substitutter. Kløktige kjemikere kan gjøre seg rike på å utvikle rusmidler som er billig å fremstille og vanskeligere å beslaglegge. Et hallusinogen, fencyclidin hydroclorid eller PCP (12), er et eksempel på et slikt stoff. Flere av de nye stoffene som er kommet på markedet – designer drugs – er farligere enn dem de avløser.

Forbudet kriminaliserer brukerne

Narkotika-forbudet medfører at brukerne blir kriminelle. Dette er selvfølgelig meningen med forbudet, men effektene av denne kriminalisering er ofte større enn man ved første øyekast forestiller seg. Kriminaliserte brukere vil få problemer med å opprettholde et legalt yrke. Dette faktum vil ytterligere øke chansene for at narkotika-brukere vil ty til kriminell adferd. Når denne grensen er krysset, er det svært vanskelig å vende om. Dersom narkotika var legalt, ville incentivet til å starte på en kriminell løpebane reduseres vesentlig.

Kriminalisering øker også politiets makt over narkotika-brukere. Makten kan misbrukes. Politiet kan drive penge-utpressing av narkotika-brukere. De kan også tvinges til å jobbe som informanter for politiet og måtte delta i risikabel adferd. Dersom narkotika ikke var forbudt, ville det ikke være mulig å tvinge narkotika-brukere til å løpe en slik risiko.

Skade for å hjelpe

Narkotika-forbudet påfører narkotika-brukere skade som langt overskrider den skade narkotika-bruk kan medføre. Denne overlast er en uunngåelig konsekvens hvis vi velger å bruke lovverket til å forhindre selvvalgt adferd. Når narkotika-brukeren både spiller rollen som objekt og subjekt, efterlates vi i en situasjon hvor vi må straffe, kriminalisere, forgifte, rane og kanskje myrde narkotika-brukere for å redde dem fra de skadelige konsekvenser av å ruse seg.

Skadelige konsekvenser for almenheten

De skadelige effekter av narkotika-lovene er ikke begrenset til narkotika-brukere. Narkotika-lovene har også store negative konsekvenser for almenheten.

Forfølgelse av narkotika-brukere beslaglegger ressurser

Politi, tollvesen, rettsvesen og fengselsvesen tildeles midler til å håndheve narkotika-forbudet. Disse midler vrides bort fra håndhevelse av andre forbytelser eller annen produktiv virksomhet.

Enhver krone som brukes på å efterforske en narkotika-bruker, kunne vært brukt til å lete efter et savnet barn eller på å sette fast en seksualforbryter. Slike utgifter kalles alternativ kostnad ved narkotikaforbudet.

Forbud øker den almene kriminalitet

Den kunstige prisøkning narkotika-forbudet fører med seg tvinger narkotika-brukere til å skaffe store penger. Dette er et sterkt incentiv for vinningsforbrytelser. Den nødvendige samhandel mellem brukere og kriminelle selgere gir et utall av muligheter til å ta del i kriminell virksomhet. Utover økningen i vinningsforbrytelser vil faren for å bli utsatt for kriminelle handlinger øke i og med at antallet narkotika-relaterte forbrytelser øker. Det er slett ikke alltid kriminaliteten begrenser seg til brukere og selgere.

Forbud svekker privatlivets fred

Narkotika-bruk foregår i en privat sfære. Både brukere og selgere gjør sitt ytterste for å unngå politiet. Overvåkning med hensyn på narkotika-forbrytelser må således være særdeles initiativrik for å være effektiv. Politiets initiativrikdom må innebære at tradisjonell privat sfære overvåkes. Privatlivets fred blir et offer for narkotika-forbudet. Hva kan denne initiativrikdom innebære? Oppfordringer til angiveri; stadig mer avansert teknisk overvåkning (telefonavlytting, vei-kameraer, video-overvåkning, rom-avlytning) og bruk av informanter, agenter og provokatører.

Forbud oppmuntrer angiveri

Stadig flere argumenterer for at bare «å si nei til narkotika», ikke er tilstrekkelig for å stoppe narkotika-ondet. De argumenterer for at man ikke bare skal angi narkotika-selgere, men også naboer, venner, arbeidskolleger, klassekamerater og til og med familie som bruker illegale stoffer. Myndighetene erklærer at angiveri er en plikt for enhver god borger. I et fritt samfunn må borgeren selvfølgelig assistere ordensmakten, men det er like viktig at et samfunn – for å kunne være fritt – preges av toleranse over for medborgere som handler og tenker anderledes uten å skade andre. Overivrighet bringer oss et samfunn av angiveri. (13)

For politiet blir dette en avveining mellem å følge tradisjonelle regler for efterforskning eller å gjøre beslag som gir publisitet og oppslag i media.

Barnesangen «Sladrehank skal selv ha bank, for han har en lei skavank. Synes selv han er så bra, men om andre vondt han sa.» har en moral som vi kanskje skal legge oss på hjertet.

Hvilke metoder kan politiet benytte seg av?

En måte å fremskaffe informasjon vil være bruk av provokatører eller informanter. Hvis en sådan agent for politiet skal ta del i en narkotika-transaksjon, risikerer politiet at den ulovlige adferd ikke ville forekommet uten at agenten var til stede. Politiet initierer således kriminell adferd.

Besittelse av narkotiske stoffer er i seg selv ulovlig. For å avdekke besittelse, må således politiet ta chansen på å ransake personer uten skjellig grunn dersom sannsynligheten for beslag skal være stor.

Denne type illegal politi-virksomhet er sannsynlig i saker hvor begge parter som tar del i transaksjonen, frivillig ønsker å holde virksomheten ute av politiets søkelys. Dersom politiet alltid måtte ha skjellig grunn for ransakning eller frastå fra bruk av informanter/provokatører, ville overvåkningsvirksomheten sjelden lykkes. For politiet blir dette en avveining mellem å følge tradisjonelle regler for efterforskning eller å gjøre beslag som gir publisitet og oppslag i media.

Forbudet svekker grunnloven

Den norske grunnlov inneholder bestemmelser som skal beskytte borgerne mot overgrep fra staten. Grunnlovens paragraf 95 lyder «Pinligt Forhør maa ikke finde Sted». Det faktum at politiets efterforskningsmetoder kan være i strid med grunnloven er ikke ensbetydende med at slike metoder ikke blir brukt [ref uttalelser fra forsvarsadvokater i narkotikasaker; normalt påligger det politiet å vise skyld, i narkotikasaker føles det ofte som om dette prinsipp er speilvendt]. Under rettsaken er det mulig at forsvarsadvokaten kan argumentere for at bevismaterialet er fremskaffet i strid med loven. Selv om retten forkaster bevismaterialet, kan det hende at politiet vil oppnå fordeler i sin virksomhet. I saker hvor den siktede ikke blir dømt, så kan politiet fremdeles ha fordeler dersom arrestasjon og beslag er gjort og dette ikke ville vært gjort hvis kravet til skjellig grunn var fulgt. Ofte vil den siktede være den eneste som kan bevitne at overgrep ble utført. Dersom det er den siktedes ord mot politiets ord, er utfallet som regel gitt på forhånd.

Det er to måter lovens beskyttelse mot overgrep forvitrer.

1) Siden politiet er pålagt å håndheve narkotika-lovene hvor forbrytelsen foregår uten at der finnes noe offer som kan anmelde, vil politiet nødvendigvis utføre sin virksomhet på kanten (eller over kanten) av lovens beskyttelse mot ulovlig ransakning. For hver ransakning som leder til beslag av narkotika, er det et meget større antall ransakninger som ikke leder til beslag. Den eneste måte retten kan disiplinere politiet, er å forkaste bevismateriale. I saker hvor der ikke er begått noen forbrytelse og ikke finnes noe bevismateriale, står retten uten særlige midler til å displinere politiet.

2) Både politiet og påtalemakten vil forsøke å tøye og flytte grensene for hva som er rettmessig ransakning. Både domstolene og justis-departementet vil være presset til å flytte grensene og redusere borgernes beskyttelse mot overgrep. Påtalemakten blir ofte en talsmann for politiets metoder.

Det er viktig å være klar over at det slett ikke er politiet som bør lastes for denne utglidning. Det er narkotika-lov-brukeren som har satt politiet i den nesten umulige situasjon. Ved å kreve at politiet skal håndheve lover som ikke effektivt kan håndheves uten å bryte grunnlovens bestemmelser, tvinger narkotika-lov-tilhengerne politiet til stadig å tøye grensene. Resultatet kan lett bli at politiets forståelse for og respekt for begrensningene på de metoder de kan ta i bruk i sin virksomhet, stadig svekkes og ikke bare med hensyn på narkotika-forbrytelser.

Forbudet oppmuntrer korrupsjon

De fleste kjenner til historier om korrupsjon i forbindelse med narkotika-forbrytelser. De færreste er imidlertid klar over at narkotika-forbudet oppmuntrer til korrupsjon.

Narkotika-lovene pålegger politiet å forfølge samhandling mellem to frivillige parter. Makten til å forby er den ene side av saken. Men en makt til å forby kan også korrumperes til å gi «bevilgning» til å produsere og selge narkotika, mot en passende avgift. Siden narkotika-forbrytelser er forbrytelser uten offer, er det ingen forulempet part som kan anmelde forholdet. Når det ikke er noen som naturlig vil anmelde en slik forbrytelse, er det meget lettere for politiet å overse narkotika-forbrytelser sammenlignet med forbrytelser som har et offer.

Mangelen på offer som vil anmelde, gir opphav til uheldige incentiver. La oss sammenligne med situasjonen under et ran. Dersom en raner tar annet enn kontanter, må tyvegodset selges med kraftig prisavslag (helere betaler ofte 20% av verdien eller mindre). Forbudet mot ran reduserer således forbryterens fortjeneste og verdien av eventuell korrupsjon. Når det gjelder narkotika-forbudet, er situasjonen omvendt. Forbudet skaper kunstig knapphet på et efterspurt produkt. Selgerne får således en høyere fortjeneste på produktet. Selv om narkotika-forbudet øker omkostningene ved narkotika-handel, kompenseres de økede utgifter gjennem øket pris og ved å tiltrekke kriminelle med lavere risikoaversjon – personer som er mindre villige til å redusere sin verdsetting av belønning (kontanter i dag) i forhold til chansen for å blir tatt.(14) For slike personer er den subjektive omkostning ved å delta i narkotika-virksomhet lavere enn for normale lovlydige borgere. Dette fenomen kan medvirke reduksjon i prisen på narkotika.

Forbudet påvirker legal virksomhet

Narkotika-handelen gir mulighet til eventyrlig fortjeneste. At chansen for stor fortjeneste kan friste politi og rettsvesen til korrupsjon, er innlysende. Imidlertid er det ikke alment erkjent hvilke negative konsekvenser korrupsjonen kan ha på områder som ikke har noen forbindelse med narkotika-handelen.

Forbudstiden viste at produksjon og salg av alkohol gav opphav til mektige karteller med enorm omsetning. Deltagerne i dette marked kjennetegnes ved sin brutalitet, og deres komparative fortrinn i markedet var en funksjon av deres villighet til å ta i bruk vold og korrupsjon for å beholde og vinne markedsandeler.(15)

Forbudet mot alkohol i 20-årene og forbudet mot narkotika i vår tid har skapt en kriminell sub-kultur hvor forskjellen mellem forbryteler med offer og forbrytelser uten offer får stadig mindre betydning.

De høye fortjenester i det illegale narkotika-markedet medfører enda et problem. For at inntektene skal kunne skjermes for skattemyndighetene (16) og anvendes uten å påkalle mistenksomhet, må pengene vaskes; bringes inn i legitim forretningsvirksomhet. Det skal ikke stor forestillingsevne til å forstå at de forretnings-metoder narkotika-kartellet bringer med seg inn i legale forretningsvirksomheter, lett kan presse lovlydige forretningsmenn ut av markedet.

Er prisen for høy?

Jeg har i det foregående sett på konsekvensene av narkotika-forbudet for brukerne av narkotika og for almenheten. Jeg har påvist at de negative konsekvenser er adskillig større enn alminnelig erkjent.

Det faktum at narkotika-forbudet frister politi og andre offentlige myndigheter til korrupsjon, er ikke vanskeligere å fatte enn det faktum at noen mennesker ønsker å forandre sin sinnstilstand ved hjelp av forskjellige stoffer; fra tobakk og alkohol til hasj og heroin. Det er ikke mange mennesker i denne verden som ikke søker å påvirke sin sinnstilstand; det er kun metodene som varierer. Det som er tragisk med narkotika-forbudet er at noen mennesker i et forsøk på å begrense rus-bruken, er villige til å akseptere en systematisk ødeleggelse av den metode vi har etablert for å løse konflikter mellem mennesker i vårt samfunn. Det er på tide at man spør seg om økte lidelser for narkotika-brukere, korrumpering av politi og rettsapparat, forvitring av grunnlovsbestemt beskyttelse av uskyldige og stadig mer utbredt mafia-virksomhet er en pris som kan retterdiggjøres – uavhengig av reduksjonen i narkotika-bruk.

Mange narkotika-avhengige fortsetter å bruke narkotika på tross av de store farer som er forbundet med slik virksomhet. Mange narkotika-lov-avhengige kjemper fortsatt for narkotika-forbudet på tross av den store elendighet forbudet avstedkommer. Jeg mener å ha avdekket en rekke av de skjulte omkostninger ved narkotika-forbudet. Det gjenstår bare å håpe at de narkotika-lov-avhengige er lettere å avvenne enn de narkotika-avhengige. De fleste forsøk på å avvenne narkomane har en 5-års tilbakefalls-prosent på over 90….

Referanser

1. Et eksempel på denne legale definisjon finnes i lovverket til den amerikanske staten Illinois (Barnett, 1987, s 74). Ved å bruke samme prinsipp på «narkotika-lov-misbrukerne» som disse bruker på «narkotika-misbrukerne» kan man legitimt hevde at de er «avhengige» av narkotika-lovene.
2. Selv om der ikke er noen konsensus om de negative effekter av narkotika-forbudet, er argumentene slett ikke ukjente for hverken påtalemakten eller blant akademikere på området. Disse synspunktene finnes for eksempel i Kaplan, John. (1983). The Hardest Drug: Heroin and Public Policy. Chicago: University of Chicago Press; Hellmann, Arthur D. (1975). Laws Against Marihuana: The Price We Pay. Champaign, University of Illinois Press. Pressen har også fokusert på disse omkostningene; «The Drug Trade» i Wall Street Journal, 841127, 841129 og 841203 og «Heroin: The Unwinnable War» i Washington Times 840924-28. AV norske kilder kan nevnes Christie, Nils & Bruun, Ketil. (1985). Den gode fiende. Oslo, Universitetsforlaget; Snoen, Jan Arild. «Narkotikakrigen. Et liberalistisk svar.» Morgenbladet, 900118-21.
3. Det kan selvfølgelig være opportunt å spørre «plikt for hvem-«, men denne debatten får ligge til en annen gang.
4. På tysk har man to begreper for å beskrive disse to typene lov; Recht og Gesetze. FA Hayek har også diskutert denne forskjell og tilskrevet retten et informasjonsinnhold som går utover lovgiverens perspektiv. I engelsk juridisk tradisjon har man også skille mellem common law – sedvanerett – og statute law – vedtatt lov.
5. En problemstilling kan her være i hvilken grad preferansene er begrunnet i egne valg eller om de er indusert av andre som kan ha økonomisk eller annen fordel av preferansene.
6. En studie fra Pakistan, hvor cannabis er sosialt akseptert, kunne ikke påvise skadelige følger av cannabis-bruk. «The most significant point which emerged was that in a society such as Pakistan where cannabis consumption is socially accepted, habituation does not lead to any undesirable consequences … Our study appears to show that cannabis does not produce any serious long-term effects» (Kahn. Munir A, Abbas, Assad,; Jensen, Knud. «Cannabis Usage in Pakistan: A Study on Long-Term Effects on Social Status and Physical Health», i Rubin, Vera (ed). (1975). Cannabis and Culture. Hague, Morton Publishers, pp 349-50. Sitert i Barnett, 1987, s78).
7. Ball, John C & Urbaitis, John C. (1970). «Absence of Major Medical Complications among Chronic Opiate Addicts,» i The Epidemiology of Opiate Addiction in the United States, Springfield, Illinois, Thomas, pp 301-06. Efter publiseringen av Report of the Surgeon General’s Advisory Commitee on Smoking and Health i 1964, har erkjennelsen av røkingens farer vært alment kjent.
8. «Before the Harrison Act [1914], when opiates were cheap and plentiful, they were rarely injected. Moreover, injection is rare in those Asian countries where opiates are inexpensive and easily available. For instance in Hong Kong until recently, heroin, though illegal, was cheap and relatively available, and the drug was inhaled in smoke rather than injected. In the last few years, however, law enforcement has been able to exert pressure on the supply of the drug, raising its price considerably and resulting in significant increase in the use of injections.» (Kaplan, 1983, p128).
9. «Drug Addiction and Drug Abuse», Goodman, Luis S. & Gilman, Alfred. (1980). Goodman and Gilman’s The Pharmacological Basis of Therapeutics, 6th ed, NY, Macmillian.
10. Thomson, Travis & Pickens, Roy. «Drug Ennforcment and Conditioning» i Steinberg, Hanna (ed). 1969. Scientific Basis of Drug Dependence, NY, Grune & Stratton, pp 177-98.
11. Randy E. Barnett, som fra 1977 til 1981 var Assistant State Attorney i Cook County, Illinois, USA, hevder at rundt halvparten av de mordsaker han prosederte dreiet seg om narkotikarelaterte mord (Barnett, 1987, p84-84).
12. PCP ble utviklet av lægemiddelfirmaet Parke-Davis. «… the PCP that is now on the streets is illegaly manufactured. Unfortunately, it is very easy and very inexpensive to make, and you don’t even need a chemistry background.» Ray, Okley. (1983). Drugs, Society, and Human Behavior. London, Mosby, p 414.
13. Tradisjonelt har kommunistregimer vært de som har utviklet angiveriet som en systematisk del av maktapparatets overlevelsesstrategi. Spesielt har det vært populært å oppmuntre barn til å angi, både mot sine foreldre og andre i nærmiljøet. Dersom angivelsen viser seg å være falsk, er det ofte for sent å rette opp situasjonen. Den eneste parallell jeg kan tenke meg i dagens samfunn er de mange sosial- og helsearbeidere som ivrer for at barn som har lidd seksuell overlast, skal anmelde gjerningsmannen. De saker hvor falsk innmeldelse er innlevert og gjerningsmannen er frikjent efter 4 års saksgang, kan gi oss en pekepinn om hvor høyt det er under taket i et angiversamfunn (for en fremstilling av denne problemstillingen, se Brøgger, (1991), s 307-314).
14. Argumentet som brukes her har sin parallell i sparing hvor individer vurderer verdien av konsumpsjon nu i forhold til øket konsumpsjon i fremtiden (efter sparing). Renten avspeiler aktørenes tidspreferanse. For en diskusjon om kriminelles tidshorisont eller tidspreferanse, se Banfield, Edward C. «Present-Orientedness and Crime» i Barnett, RE & Hagel, John. (1977). Assessing the Criminal: Restitution, Retribution, and the Legal Process. Cambridge, Massachusetts, Ballinger, p 133-142 og Rizzo, Mario J. «Time Preferences, Situational Determinism, and Crime», ibid, p 163-177.
15. Det er et rikt tilbud av filmer som kan gi bloddryppende skildringer av hvilke midler slike karteller benyttet seg av. Ett eksempel finnes i Gudfaren.
16. De fleste kan bevitne at det ikke trengs havseilere i kombinasjon med industriarbeiderlønn for å påkalle myndighetenes interesse; ligningskontoret reagerer for mindre utskeielser enn som så.

Litteratur

• Barnett, Randy E. (1987). «Curing the Drug-Law Addiction» i Hamowy, Ronald (ed). Dealing with Drugs. San Fransisco, CA, The Pacific Research Institute for Public Policy/Lexington Books, p73-102.
• Barnett, RE & Hagel, John. (1977). Assessing the Criminal: Restitution, Retribution, and the Legal Process. Cambridge, Massachusetts, Ballinger.
• Brecher, Edward M. (1972). Licit and Ilicit Drugs. Boston, Little, Brown & Co, 623 pp.
• Brøgger, Jan. (1991). «Incest og moralsk panikk», Nytt Norsk Tidsskrift, 7, s307-314.
• Gustafsson, Lars. (1983). Forsvar for liberalismen. Haarby, Forlaget i Haarby, 62 ss. [För liberalismen, Stkh, 1971].
• Kaplan, John. (1983). The Hardest Drug: Heroin and Public Policy. Chicago: University of Chicago Press.

Hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1992.