I forrige uke stemte Stortinget over et grunnlovsforslag om å endre Norges statsform fra monarki til republikk. Få temaer fyrer opp folk slik som monarkidebatten. Hvorfor, hvis saken er så uaktuell?
Venstre har i noen år hatt avvikling av monarkiet i sitt prinsipprogram. Venstres tidligere leder Trine Skei Grande var blant forslagsstillerne til grunnlovsforslaget som Stortinget nå har behandlet. Forslag om å endre Grunnloven fremsettes i et av de første tre årene i stortingsperioden, men behandles et av de tre første årene i neste stortingsperiode, altså efter at det at vært avholdt valg. Dermed kan velgerne ta dette med i betraktning når de avlegger stemme. Det må jo sies at det sjelden er de store debattene om de lange linjene i politikken, i valgkampen foran stortingsvalg.
Når grunnlovsforslag stemmes over i Stortinget skjer det ved navneopprop. Det er derfor lett å finne ut hvem som stemte hva i spørsmålet om å avvikle monarkiet. Det er tre partier som har republikk på programmet blant forslagsstillerne. Venstre utmerker seg ved at stortingsgruppen har delt seg helt likt. Fire representanter stemte for grunnlovsforslaget (deriblant partilederen og 1.nestleder), mens fire stemte mot (deriblant 2.nestleder). Av de andre «republikk-partiene» stemte 12 i SV for forslaget og 1 mot, mens i Rødt stemte samtlige åtte for.
Forholdet mellom prinsipprogram og valgprogram
Venstre vedtok det nyeste prinsipprogrammet på sitt landsmøte i 2020. I kapittelet om statens organisering står følgende: «I et liberalt demokrati skal ingen offentlige posisjoner gå i arv. Avvikling av monarkiet må forankres i folkeavstemning.» Det er et premiss at endring av statsform skal avgjøres ved folkeavstemning. Dette premisset er med i grunnlovsforslaget, som altså halve stortingsgruppen likevel stemte imot. I og med at prinsipprogrammet ble vedtatt i 2020, ble det vedtatt før nominasjonene til Stortinget. Det burde derfor være godt kjent for partiets stortingskandidater. Datoen på grunnlovsforslaget er 30.september 2020, fire dager efter at Skei Grande gikk av som partileder.
Det står ingenting i valgprogrammet for perioden 2021 – 2025 om at Venstre skal jobbe for å avvikle monarkiet denne stortingsperioden. Men det står altså i prinsipprogrammet at ingen offentlige posisjoner skal gå i arv. Så hva er forholdet mellom prinsipprogrammet og programmet dagens åtte stortingsrepresentanter ble valgt på? Det må nesten Venstre svare på selv. Partier kan ha ulik praksis når det gjelder grunnlovsforslag, som for eksempel å fristille sine representanter. Spør du meg bør innholdet i prinsipprogrammet være førende for innholdet i alle underliggende programmer, og for hva hvordan stortingsrepresentantene stemmer. Innholdet i et stortingsvalgprogram bør i hvert fall ikke bryte med innholdet i prinsipprogrammet.
Siden Venstre er partiet jeg er medlem av og synet på statsformen er et viktig prinsipp for meg synes jeg det er problematisk at stortingsgruppen ikke følger opp prinsipprogrammet og landsmøtevedtaket om å avvikle monarkiet. Men det er et sidespor i denne sammenhengen.
Begrunnelse for forandringen av statsformen
Det ligger kanskje i sakens natur at det er de (vi) som ønsker forandring som bør begrunne hvorfor. I så fall er det fire spørsmål som bør besvares. Jeg skal ikke påta meg svare for alle motstandere av monarki, men jeg kan besvare disse spørsmålene for egen del.
Når skal monarkiet avvikles?
På FpU-landsmøtet i 1990 fremmet Akershus FpU et forslag om at monarkiet skulle avvikles når «dagens arvinger til tronen har gått bort». Den gang var Haakon den yngste generasjonen. I dag er det Ingrid Alexandra. Hun er født i 2004. Dersom dette er tidsperspektivet for avvikling av monarkiet vil det knapt berøre noen nålevende. Altså burde ikke tidsaspektet være problematisk. Oppslag av typen «De vil fjerne kongen» på TV2 vil derfor være helt meningsløse når det gjelder medieomtale av forslag om å endre statsformen.
Hvorfor bør monarkiet avvikles?
Det er ganske enkelt fordi offentlige posisjoner ikke bør gå i arv. Det er udemokratisk. Monarkiet er en efterlevning fra tiden vanlige folk ikke hadde noen innflydelse på styre og stell. Ofte er folk hensiktsmessighetsmonarkister. Monarkiet i Norge fungerer bra, og de norske kongene har vært dyktige, sympatiske og pliktoppfyllende. Den som tror at det er noe helt spesielt med familien Glücksburg (og andre kongefamilier, som Bernadotte i Sverige og Windsor i Storbritannia) anbefales å lese boken Helt konge av historikeren Øystein Sørensen. Den handler om skandaler i nordiske kongehus de siste 250 årene. Opprinnelig ble boken utgitt i 1987. I en nyutgivelse (med ny tittel) fra 2003 skriver forfatteren i et forord hvordan boken ble mottatt da den kom ut første gang, og hvordan den offentlige debatten ble. Jeg kan som alle andre norske borgere ha synspunkter på hvordan de kongelige utfører sine oppgaver, men det har ingenting å si for mitt prinsipielle synspunkt om at posisjoner ikke bør gå i arv.
Hvordan bør monarkiet avvikles?
Siden statsformen er nedfelt i Grunnloven må avvikling av monarkiet skje gjennom grunnlovsendring. Den kan godt bekreftes av en folkeavstemning. Noen vil henvise til folkeavstemningen i 1905, og si at da ble Norges statsform avgjort. Det er feil. Temaet for folkeavstemningen i 1905 var at folket skulle gi sin tilslutning til regjeringen Michelsens diplomatiske krumspring for å få til en fredelig oppløsning av unionen med Sverige. Som kjent gjorde de stemmeberettigede mennene det med overveldende flertall. Også kvinner (som ikke hadde stemmerett) kunne bifalle Michelsens handlemåte gjennom en underskriftsaksjon.
Imidlertid er det en slags presedens gjennom folkeavstemningen i 1905. Norge innførte forbud mot brennevin gjennom en folkeavstemning, og forbudet ble avviklet på samme måte. Siden det var folkeavstemning om norsk medlemskap i EF i 1972 kom man ikke unna det i 1994. Slik vil det også være om Stortinget skulle vedta å avskaffe monarkiet.
Hvis Stortinget vedtar at Norge skal avvikle monarkiet når Ingrid Alexandra en gang går ut av tiden vil de folkevalgte og folk flest ha god tid til å vurdere hva slags type republikk Norge bør være. Det er ingen grunn til å forhaste seg, eller hisse seg opp. I god norsk tradisjon kan man sette ned en kommisjon for å se på alternativene.
Hva bør komme istedenfor monarkiet?
Det er et godt spørsmål, og kanskje monarkimotstandernes akilleshæl (i tillegg til at kongen er godt likt). Det er ikke opplagt hva slags republikk man bør ha. USA og Frankrike er land med sterk presidentmakt, mens Tyskland har presidenten en rent seremoniell rolle. I Finland har presidenten tradisjonelt hatt ansvaret for utenrikspolitikken. Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim har skrevet debattboken Republikken Norge.
Mitt standpunkt er enkelt; det passer Norges politiske tradisjon å innføre en parlamentarisk republikk, der stortingspresidenten overtar de rollene monarken har i Grunnloven.
Hvorfor er ikke Norge republikk?
Ved to anledninger har Norge hatt mulighet til å innføre republikk som statsform. Det er gode grunner til at Norge fortsatte å være et monarki. I 1814 var det åpenbart uaktuelt: USA som eksempel var langt unna. I Frankrike endte revolusjonen i et rødt og blodig diktatur (Robespierre), og militærkupp (Napoleon) og nytt monarki (Napoleon). Dessuten ble Norges uavhengighetskamp initiert av Christian Frederik, som både var kronprins og som ønsket å la seg utrope til konge i kraft av sin fødselsrett. Vi har Georg Sverdrup å takke for at grunnloven slår fast at Norge er et konstitusjonelt monarki, fremfor et monarki der kongen er konge av Guds nåde. Kongens posisjon utgår fra folket (folkesuverenitet).
I 1905 var det en stor republikansk stemning, spesielt i Venstre. Som i 1814 var alle Europas stormakter monarkier. Da Christian Michelsen overtok som statsminister fant han at skulle Norge få støtte for sin kamp og unngå å provosere stormaktene, måtte man finne en prins til den ledige tronen. Både den svenske og danske kongefamilien hadde aktuelle kandidater. Oscar II var så fornærmet over at unionen ble oppløst og han dermed ble avsatt, at han avslo på sin families vegne. Dermed ble det Norges gamle overherre Danmark som avga en prins (Carl) til Norges trone. Det passet godt fordi hans ektefelle Maud var den engelske kongens datter. Venstres senere statsminister Gunnar Knudsen gikk ut av regjeringen i protest mot Michelsens manøvrer. Som Tor Bomann-Larsen har skrevet i sin omfattende biografi om kong Haakon gjorde Knudsens Venstre-regjeringer (1908 -10 og 1913 – 20) livet så surt for kongen at han vurderte å abdisere.
Det tilpasningsdyktige monarkiet
Til tross for demokratiets fremgang de siste par hundre årene henger monarkiet igjen i vårt hjørne av verden. Demokrati og monarki går hånd i hånd; det konstitusjonelle monarkiet. I andre deler av verden er monarkene ikke noe spesielt eftertraktet forbilde, men styrer brutalt, gjerne i samarbeid med religiøse krefter.
Hvem var den første kongen? Jo, den sterkeste krigeren. En som kunne inngå allianser, ta og holde på makt. Folk som var lei disse selvbestaltede maktskikkelsene kunne vende seg til religionen som et alternativ. Men med Luthers reformasjon forsvant denne balanserende kraften i samfunnet. Eneveldet av Guds nåde ble introdusert. Kongen styrte efter eget forgodtbefinnende, gjerne ved hjelp av familie eller rådgivere. Som det het i den dansk-norske Kongeloven fra 1660; «kongen er det ypperste hoved på jorden».
Monarken og familien skal være opphøyet og litt fjern fra folket, men ikke med så stor avstand at folk like gjerne kan vinke monarkiet farvel. Fordi man er født inn i akkurat den familien på dét tidspunktet får man egenskaper og rolle som gjør at man er spesielt godt egnet til å overta jobben efter foreldrene. Bedre enn noen annen, faktisk. Så bra er denne familien for land og folk at de skal ha monopol på jobben som statsoverhode.
Det norske monarkiet har vist seg tilpasningsdyktig. Haakon VII kjempet mot Venstre-regjeringer full av republikanere for å ha kongelige ordner å dele ut som knapper og glansbilder til undersåttene. Kroningsparagrafen i Grunnloven var avskaffet, men Olav V insisterte på signing i nasjonalsymbolet Nidarosdomen. Dermed dro han forbindelsen tilbake til den gamle norske kongerekken, og fikk minnet om at kongen var overhode for Statskirken. Han sørget også for å opptre i militær uniform ofte, og minnet dermed folket om kongefamiliens innsats under 2.verdenskrig. Kong Harald har sørget for å tilpasse seg til et mer mangfoldig og liberalt Norge. Hans tale fra 2016 om hva nordmenn tror på av høyere makter og hvem vi elsker er allerede gått inn i historien som et vannskille for det liberale monarkiet. Med sin egen kamp for kjærligheten som en del av kongehusets historie har han latt sine barn velge fritt. At Märtha nå gifter seg med en selverklært sjaman har provosert noen. Det er noen skritt fra alenemoren Mette-Marit og kunstneren og bohemen Ari Behn til Durek Verret. Men hvorfor bli provosert av at en sjaman gifter seg inn i den norske kongefamilien? Det passer jo godt inn i det mystiske, opphøyede som skal omgi monarkiet, og at de skal ha forbindelser til overjordiske vesener (Gud). Med Durek vender det norske monarkiet tilbake til monarkiets røtter, så å si.
Slipp Ingrid Alexandra fri!
For meg er styreformen et prinsipp. Posisjoner bør ikke gå i arv. Norge kan bli en parlamentarisk republikk. Vi trenger ikke å foreta endringen på en god stund ennå. Kanskje burde Ingrid Alexandra få slippe fri fra sine familiære byrder, og få lov til å velge sitt eget liv og sin egen vei? Det norske monarkiet begynte med Haakon VII i 1905 og kan avsluttes med Haakon VIII. Det vil være en liberal avslutning på et liberalt monarki.
