Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 3-4, 1991.
Å privatisere kongehuset synes for meg å være et beundringsverdig britisk kompromiss mellom, på den ene side, å la kongehuset beholde sine statlige privilegier og, på den annan side, simpelthen la dem heve arbeidsledighetstrygd.
Jeg tar ikke bare hensyn til de kongelige, men også deres mange entusiastiske tilhengere, av alle klasser og samfunnslag. Mens jeg bodde i Newcastle for noen år siden, var der tre personligheter som klarte å få hele byen ut på gatene: den amerikanske presidenten Jimmy Carter (en freidig provinsiell type som de innfødte kunne identifisere seg med), den amerikanske bokseren Muhammed Ali, og jada, Hennes Majestet, Dronningen av England på 25-års jubileumstur rundt landet. Der er ingen tvil om at dersom denne damen ble forflyttet til periferien, ville en god del vanlige, anstendige mennesker bli svært så lei seg.
Der er en veldig etterspørsel etter kongelige tjenester i markedet, ikke bare i Storbritannia, men også i det tidligere britiske imperium. Hvis de kongelige bare var nødt til å reflektere litt nøyere enn de nå gjør over de prisene de tar og de tjenester de tilbyr, ville både deres kunder og deres konstitusjonelle kritikere, som meg, opptatt av slikt som rettferd, moral, osv., bli tilfredsstilt. Markedet vil sørge for det.
Det sies at dronningen skjenker aktelse og respekt til Storbritannias politiske sjefer og deres mange nykker. Denne oppfatning oppsummerer på en utmerket måte argumentene mot den nåværende ordning.
Ville det ha noen betydning for de kongelige, økonomisk sett, om dronningen slapp å undertegne lovene parlamentet vedtar og ble entlediget å lese opp i et kjedet tonefall de halvsannheter og plattheter som politikerne plasserer mellom hendene hennes ved åpningen av det britiske parlamentet? La politikerne selv åpne sitt stakkarslige parlament og la dem finansiere det selv, ved hjelp av japansk sponsing muligens. Dronningen kunne da bruke sin tid på en bedre måte ved hesteveddeløpene, der hun på en nyttig måte kunne reklamere for hatter.
De kongelige, som alltid har likt å sikre sine veddemål, har vært aktive i det kommersielle liv så lenge de har vært prominente mennesker. Idag averterer de for eller tilkjennegir sin støtte til et mangfold av forbruksartikler, fra Land-Rovere til sigaretter. Arvingen til foretaket er i ferd med å diversifisere sine aktiviteter, som arkitekturkritiker og som forsvarer av alternativ medisin. Deres suksess i å tiltrekke seg menneskemengder har alltid gitt dem en spesiell plass hos reklamebransjen, som lanserere av nye maskiner og lokaler for arbeid, handel og menneskelig forbedring generelt. De er ideelle til å skaffe midler til veldedige formål, en sektor som man ville håpe hadde en meget løfterik fremtid. De utfører et uforlignelig arbeide for turistnæringen.
Idéen om at statsforvaltningen og de væpnede styrker, selveste kjernen i den britiske «stat», skylder sin trofasthet til monarken fremfor politikerne, er mer enn en seremoniell myte. Idéen overfører privatiseringen av de kongelige til selve hjertet og sjelen av den nyliberale saksliste. Den vil innebære at istedenfor å avskaffe «statstjenestemenn» og soldater sammen med sine kongelige mestere og brigadesjefer, osv., kan de også lete etter kunder i markedet og fortsette å brødfø sine familier. Og uansett, hva om The Royal Marines, SAS og resten av dem, bestemmer seg for ikke å bli avskaffet? Den «britiske» hær utfører allerede en rekke freelans-oppdrag i tallrike deler av verden. Denne globale Securitas-virksomhet bør snarest bli offisielt akseptert som et markedsanliggende.
Det har lenge vært klart at Vestens anstrengelser i kontraspionasje har vært et for viktig anliggende til å forbli det nasjonaliserte og fragmenterte rot som det i dag er. Dronningen er allerede sjefen for det som i dag utgir seg for å være Storbritannias sikkerhetstjeneste, iallefall i den grad man noensinne kan bli sikre på slike ting. Hvorfor ikke kommersialisere den handel i etterretningstjenester som hun i dag uoffisielt står for? Hun konkurrerer allerede på et globalt plan med andre private foretak i denne bransjen – eller iallefall er det det jeg håper at hun gjør. Jeg vil ønske henne lykke til.
Privatisering av kongefamilien blir for øyeblikket ansett for å være en vits. De Unge Konservative la på sitt siste årsmøte frem et forslag som anbefalte det, men deres motiv med dette var å latterliggjøre den entusiasme som eksisterer innenfor Foreningen av Konservative Studenter for å privatisere statlige virksomheter.
Leseren står fritt til å anse denne artikkelen for å være like så lettsindig. Jeg la ut på skrivingen av den i nettopp en slik stemning, og jeg er sikker på at dette skinner gjennom. Ikke desto mindre er det slik at jo mer jeg reflekterer over emnet, jo mindre lystig synes det. Hvis det er en vits, er det fordi vitser ofte er mer underholdende når de omhandler alvorlige emner. Under politiske omveltninger studerer godtfolk alvorlig, både som kritikere og som forsvarere, den konstitusjonelle smalskrift som overses i fredeligere ideologiske tider. Hvis libertarianske tanker fortsetter å spre seg med like stor fart som idag, forutser jeg en tid der «kongelige» må underkaste seg den samme kritiske granskning som nå blir anvendt på regjeringens kontroll av pengetilbudet, EF`s jordbrukspolitikk, og rengjøringen av offentlige sykehus.
Brian Micklethwait er vår korrespondent i Storbritannia. Han er sekretær for Libertarian Alliance og forfatter av en rekke artikler og pamfletter. Artikkelen ble første gang offentliggjort i tidsskriftet Economic Affairs og gjorde forfatteren berømt over natten. Artikkelen er oversatt av Erik Just Olsen.
Hentet fra Ideer om frihet nr 3-4, 1991.
