Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1995.
Folk flest synes det er rimelig å bidra til å redusere fattigdommen i samfunnet. Grunnene kan være så forskjellige. Noen er altruistiske – å hjelpe andre er riktig. Mange mener at alle alle mennesker har rett på et visst materielt velstandsnivå.
Atter andre er opptatt av at samfunnet blir best for alle, også dem selv, ved at fattigdommen reduseres. Dette skyldes f.eks. at en by med mye fattigdom kan være plaget av kriminalitet, tigging på gaten, uteliggere osv. Et siste motiv verdt å nevne er forsikringstankegangen eller solidaritet. I dag er det andre som trenger hjelp. I morgen kan det være meg eller mine barn.
Velferd uten stat
Før velferdsstatens fremvekst ble dette ønske om å ta seg av de fattige ivaretatt gjennom ulike deler av det sosiale nettverket. Storfamilien og klanen/stammen var viktig, men også gjensidige forsikringskasser, nabolagsgrupper og private organisasjoner. Dette nettverket dekket mye av det behovet som individene selv ikke kunne dekke, selv om det materielle velstandsnivået var lavt, og det var lite til overs til slike formål. Dersom alle offentlige velferdsordninger forsvant, er det mulig at det sosiale nettverket, det sivile samfunn, tredje sektor eller hva vi nå måtte kalle det, ville gjøre en minst like god jobb som dagens velferdsstat, finansiert med tvangsinndrevne midler og administrert av statsansatte.
Velferd et kollektivt gode?
Sosialøkonomene har imidlertid en sterk innvendig mot slike forhåpninger. De peker på at bortsett fra det rene altruistiske motivet for å ville hjelpe andre, så lider avhjelping av fattigdom under sin karakter av offentlig gode, dvs. noe som alle er tjent med finnes, men som alle også har et motiv for å ønske at andre skal betale for. Dersom veldedighet skulle være helt frivillig, vil de bidragene som hver enkelt kunne bidra med være en dråpe i havet. De kan nok hjelpe noen få, men ikke fattigdomsproblemet som sådan. Dersom alle går rundt og håper på at alle andre skal betale, vil den sum som går til å avhjelpe fattigdommen bli for liten. De fleste sosialøkonomer mener derfor at kollektiv handling via statsapparatet er formålstjenlig. La oss hoppe over en videre drøfting om det faktisk forholder seg slik, og ta et betydelig offentlig engasjement som utgangspunkt for reformer.
Systemet sprekker
Over hele den vestlige verden øker utgiftene til forskjellige former for sosialhjelp. Vi ser i denne omgang bort fra alderstrygd, arbeidsledighetstrygd og andre ordninger som i større eller mindre grad er avhengig av innbetalinger fra den enkelte, og som ikke er behovstestet. Sosialhjelpsutbetalingene i Oslo ble f.eks. omtrent tidoblet i løpet av 80-tallet, uten at tiåret kan sies å være preget av en voldsom vekst i fattigdommen.
Særlig i USA raser det nå en meget hard debatt om velferdssystemet. Meget radikale forslag, som en avvikling av hele det offentlige systemet, blir faktisk tatt på alvor. Kritikken som fremmes i USA er også langt på vei relevant for Norge. Den mest alarmerende utviklingen er at en stor gruppe mennesker sitter fast i fattigdomsfellen, og at fattigdommen ser ut til å gå i arv, på tross av at det amerikanske samfunnet forøvrig er svært mobilt, og at det ikke er noen allmenn mangel på arbeidsplasser. Etter at omfattende velferdsordninger ble innført fra 1965, stoppet den positive utviklingen i andelen fattige. Fattigdomsfellen oppstår fordi forskjellen mellom å motta behovsprøvede sosialytelser og det man kan oppnå ved å jobbe, blir for liten. I tillegg vokser det frem en fattigdomskultur, der tradisjonelle idealer som selvhjulpenhet erstattes med at avhengighet av sosialhjelp ikke ses på som noe problem.
Det voksende raseriet mot velferdssystemet (som i USA får en ekstra ekkel vri ved at svarte er sterkt overrepresentert blant klientene) skyldes ikke bare at utgiftene øker sterkt, men at de som betaler skattene ikke lenger synes at mottakerne er verdig trengende, siden så mange av dem ikke gjør noe for å komme ut av fattigdommen. Det er også irritasjon over at store summer går til velferdsbyråkratene og til folk som egentlig ikke trenger dem. Kritikerne elsker å vise til at dersom man tar de totale utgiftene til behovsprøvede ytelser, som er ca. 350 milliarder dollar, og deler dette på antall mennesker under den offisielle fattigdomsgrensen, så utgjør dette mer enn USD 35.000 for hver familie på fire.
Velferdsagenter
Et meget orginalt forslag fremmet av National Center for Policy Analysis i Dallas, har som formål å gi makten over velferdsmiliardene tilbake til skattebetalerne, samtidig som problemet med offentlig goder og gratispassasjerer omgås. I all enkelthet foreslår de at den summen som går til sosiale hjelpetiltak strykes av budsjettene, og at skattebetalerne isteden får fordele en sum som tilsvarer deres andel av dette til den godkjente hjelpeorganisasjonen de måtte ønske. De kan altså ikke unnlate å bidra, men får bestemme hvem som skal være deres «agent», og dermed hvordan hjelpen skal drives. I praksis kan systemet fungere gjennom skattefradrag for slike bidrag, eller gjennom automatisk trekk ved avkrysning på selvangivelsen.
NCPAs mål er å skape konkurranse om best mulig bruk av velferdssmidlene, som staten i dag har monopol på å fordele. De organisasjoner som tilbyr mest effektive hjelpeprogrammer vil da ha en tendens til å tiltrekke seg mer penger. NCPA er ganske sikker på at dette vil være organisasjoner som stiller større krav til mottakerne og som følger dem nærmere opp enn dagens offentlige ansatte. Dette bryter med en tankegang bak offentlig sosialhjelp, at giveren ikke skal styre mottakerens liv, men dette er da også poenget. NCPA, og de fleste kritikerne av velferdssystemet, mener at en grunn til at det vokser frem en fattigdomskultur er mangelen på sosial kontroll og oppmuntring til å komme seg ut av fattigdommen. Ikke bare er det mulig at private organisasjoner vil være flinkere til å bryte fattigdomskulturen, men den som betaler regningen har også rimelig krav på å påvirke betingelsene hjelp skal gis under.
Idéer om frihet trykker med ujevne mellomromprinsipielle drøftelser av velferdsstaten. Tidligere artikler finnes i nr. 2/1993, 1/94 og 2/94.
Hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1995.
