Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1997.
I økonomien får en handling, en vane, en praksis eller en lov ikke bare én følge, men en serie av følger. Bare den første av disse følgene erfares umiddelbart; den opptrer på samme tid som sin årsak – du ser den. De andre åpenbarer seg gradvis, den ene etter den andre – du ser dem ikke, men det ville være bra for oss om vi kunne forutse dem.
Mellom en god og en dårlig økonom er det dette som utgjør hele forskjellen – den ene tar bare hensyn til de synlige konsekvensene, mens den andre tar hensyn både til de synlige konsekvensene og de som det er nødvendig å forutse.
Forskjellen er nemlig enorm, for nesten alltid når den umiddelbare konsekvensen er positiv, er den endelige konsekvensen fatal, og omvendt. Derav følger at en dårlig økonom søker et lite gode i dag, som vil bli fulgt av et stort onde i fremtiden, mens den virkelige økonom søker et stort gode i fremtiden – med risiko for et lite onde i dag.
Det samme gjelder faktisk i helsevitenskapen, i kunsten og i etikken. Det hender ofte at jo søtere de første fruktene av en vane er, jo bitrere er konsekvensene. Ta for eksempel utsvevende livsførsel, dovenskap og sløsing. Når et menneske er oppslukt av den synlige konsekvensen og ennå ikke har lært å oppdage de usynlige, gir han seg hen til ødeleggende vaner, ikke bare av tilbøyelighet, men også med hensikt.
Dette forklarer menneskehetens fatalt byrdefulle tilstand. Ignoranse omgir vår vugge. Våre handlinger er bestemt av de første konsekvensene – de eneste som vi i utgangspunktet kan se. Det er bare i det lange løp at vi lærer å ta hensyn til de andre. Vi må lære leksen av to veldig forskjellige lærere – erfaring og framsyn. Erfaring er en effektiv, men brutal, lærer. Den gjør oss kjent med alle virkningene av en handling ved å la oss føle dem på kroppen; vi kan ikke unngå å oppdage at ild brenner hvis vi har blitt brent selv. Jeg skulle ønske vi kunne bytte ut denne barske læreren med en mildere en. Jeg sikter til framsyn. Derfor vil jeg undersøke konsekvensene av visse økonomiske fenomener ved å sette opp mot hverandre: Det du ser og det du ikke ser.
En knust rute
Har du noen gang opplevd irritasjonen til den gode butikkeier Jacques Bonhommes (Jacques Bonhommes er den franske utgaven av Ola Nordmann) da hans uforsiktige sønn kom til å knuse en glassrute? Hvis du har vært tilstede ved en slik hendelse har du sikkert observert at alle tilskuerne, om det så var tretti av dem, i full enighet tydeligvis, tilbyr den uheldige eier følgende alminnelige trøst: «Det er slikt som skjer. Men alle må jo leve, og hva ville skje med glassmesterne hvis ruter aldri knuste?»
Denne trøsten inneholder en hel teori som burde undersøkes nærmere, siden dette er eksakt den samme teorien som dessverre styrer de fleste av våre økonomiske institusjoner.
Anta at det koster seks franc å reparere skaden. Du sier at ulykken gir seks franc til glassmesterbransjen, det vil si at ulykken stimulerer denne bransjen med beløpet seks franc. Du har rett; din tankegang er helt korrekt. Glassmesteren kommer, utfører sin oppgave, mottar sine seks franc, tar butikkeieren i hånden, og velsigner i sitt hjerte det uforsiktige barnet. Alt dette er det du ser. Men hvis du konkluderer, som altfor ofte gjøres, at det er en bra ting å knuse vinduer, at det får penger til å sirkulere og at stimulering av næringslivet generelt er resultatet, vil du tvinge meg til å rope ut: «Stopp der! Din teori er begrenset av det du ser; den tar ikke hensyn til det du ikke ser».
Det du ikke ser er at butikkeieren har brukt seks franc på én ting, ergo kan han ikke bruke dem på en annen. Det du ikke ser er at hvis det hadde vært unødvendig å bytte ut vinduet, kunne han kanskje byttet ut sine gamle sko, eller satt en ny bok i bokhyllen sin. Han ville kort og godt benyttet sine seks franc på en eller annen måte som ulykken har forhindret.
La oss se på hvordan industrien som helhet blir påvirket av denne hendelsen. Vinduet knuses og glassmesterbransjen stimuleres med seks franc. Det er det du ser. Hvis vinduet ikke hadde knust, hadde skobransjen (eller en annen bransje) blitt stimulert med seks franc. Det er det du ikke ser.
Hvis det du ikke ser, som er et negativt faktum, blir tatt med i betraktningen på lik linje med det du ser, som er et positivt faktum, vil du forstå at verken industrien som helhet eller sysselsettingen blir påvirket av hvorvidt vinduet knuses eller ikke.
La oss nå tenke på Jacques Bonhommes selv. I det første tilfellet, hvor vi antok at vinduet ble knust, brukte han seks franc uten å få noe mer enn det han hadde fra før, nemlig et vindu.
I det andre tilfellet, hvor vi antok at vinduet ikke ble knust, ville han brukt seks franc på sko og ville dermed hatt gleden av å ha både et par sko og et vindu.
Siden Jacques Bonhommes er en del av samfunnet, må vi komme til den konklusjon at alt tatt i betraktning, inklusive en vurdering av goder og arbeid, har samfunnet mistet verdien av et vindu.
Når vi kommer til den uventede konklusjonen at samfunnet taper verdien av ting som hensiktsløst ødelegges, må vi bifalle grunnsetningen som vil få håret til å reise seg på hodene til proteksjonister: Å knuse, ødelegge og sløse, er ikke å stimulere sysselsettingen. Kort sagt, ødeleggelse fører ikke til fortjeneste.
Hva vil du si Moniteur Industriel (proteksjonistisk tidsskrift) – hva vil du si, du som er tilhenger av Saint-Chamans, som med så stor presisjon har regnet ut hvor mye handelen ville tjene på brenningen av Paris, utfra antallet hus som ville måtte bygges opp igjen?
Jeg er lei for å måtte forstyrre disse beregningene som er så geniale at de har blitt innlemmet i vårt lovverk, men jeg bønnfaller ham om å gjøre en ny beregning hvor det man ikke ser blir tatt med i betraktningen på lik linje med det man ser. Leseren må ikke glemme at det ikke bare er to, men tre personer involvert i det lille eksemplet jeg har gjort ham oppmerksom på. En av dem, Jacques Bonhommes som representerer forbrukeren, har fått redusert sine eiendeler på grunn av en ødeleggende handling. En annen, glassmesteren som representerer produsenten, har blitt stimulert i sin handel på grunn av ulykken. Den tredje er skomakeren (eller en annen handelsmann) som taper like mye som glassmesteren vinner. Det er den tredje personen som alltid blir holdt i skyggen. Han personifiserer det du ikke ser, som også er en del av problemet. Det er han som viser oss hvor absurd det er å tenke seg at vi kan tjene på å ødelegge. Det er han som snart vil lære oss at det ikke er mindre absurd å tro at vi kan tjene på en handelsrestriksjon; noe som jo ikke er annet enn en delvis ødeleggelse. Hvis du går til kjernen av alle argumentene for handelsrestriksjoner, vil alt du finner være en omformulering av følgende alminnelige utsagn: Hva ville skje med glassmesterne hvis ingen noen gang knuste ruter?
Disse utdragene er hentet fra Bastiats essay-samling «Det du ser og det du ikke ser», som første gang ble utgitt i 1850 og på norsk av Tenk Forlag i 1997.
Hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1997.
