Pinsehelgen som var gav meg en påminnelse om hvorfor jeg valgte liberalismen. Alt for mange norske lover er basert på utdaterte forestillinger om hvordan folk og samfunn må tøyles svært strengt for at vi skal kunne leve i harmoniske samfunn.
Loven om helligdagsstengt og innskrenket alkoholsalg før helligdager, er bare et par eksempler på lover som:
1) ikke holder internasjonal standard. I mange europeiske land kan man handle vin i store butikker både før helligdager og på helligdager.
2) ble vedtatt under andre samfunnsmessige tilstander. Den industrielle revolusjon ga folk plutselig mer økonomisk frihet som mange ikke håndterte, og i flere familier ble alle pengene brukt opp på fyll.
3) ligger i skjæringspunktet mellom kristenkonservatives og arbeiderbevegelsens tradisjonelle interesser.
Verdikonservative allianser mellom kristne grupperinger og arbeiderbevegelser er et ganske vanlig fenomen i norsk politikk. Et nokså vanlig sosialistisk standpunkt for alkohollovgivning er at tilgangen må begrenses fordi den ødelegger arbeiderklassen. Naturligvis ønsker også sosialister helligdagsstengt for å sikre arbeiderne fridager. Kristenkonservative argumenterer litt annerledes, men konkluderer likt: nei og fy. Det er ganske ironisk at sosialister og kristenkonservative som såpass sjeldent har god kjemi likevel stemmer likt i en del verdisaker.
Liberalismen gir derimot ikke etter for oppurtunistisme, tradisjonsargumenter eller nasjonale virkelighetsoppfatninger. Det ligger i dens åpensinnede og reflekterte natur. Det er både liberaleres oppgave og plikt å kjempe mot utdaterte lover som hører hjemme i et helt annerledes samfunn. Det handler først og fremst om at vi ikke skal ha et samfunn som styres på bakgrunn av overtro eller kontroll av medborgere, enten som etablerte normer eller som vedtatte paragrafer. Hvilke ritualer folk velger å ha i sitt eget hjem er selvfølgelig opp til hver enkelt familie, og det ville vært grunnleggende illiberalt å forhindre dem fra å ha sine tradisjoner. Men at noen sære interessegrupper skal lage flertall og tre kjepphestene sine nedover hodet på en hel befolkning som blir stadig mer sekulær og stadig mindre arbeiderklasse, mener jeg er både kynisk og direkte udemokratisk.
Problemet for dem som ønsker en sekulær høyreliberal politikk, er at de sekulære stemmene gjerne finnes på venstresiden mens de markedsvennlige stemmene finnes på høyresiden. Det er riktignok en sannhet med modifikasjoner, for blant høyrepartiene er det liberale tendenser både i alkohollovgivning og åpningstider på helligdager. Kristelig folkeparti (KrF) og Fremskrittspartiet (FrP) er kanskje høyrepartiene med mest kristne strømninger, men FrP har en relativt sterk liberal fløy som både er for at alkohol skal kunne selges i hele butikkens åpningstid, på bensinstasjoner og at butikker skal kunne ha helligdagsåpent.
Venstre er kanskje det mest sekulære partiet på høyresiden, men er heller interessert i regjeringssamarbeid med KrF enn FrP grunnet synet på miljø- og innvandringspolitikk. For fem år siden markerte derimot Venstres Sveinung Rotevatn en avstand til FrPs Sylvi Listhaug sin korsbruk gjennom Twitter. Tweeten er illustrerende for høyresidens religiøse problem selv i dag.
Det er rimelig å anta at en del unge verdiliberale velgere stemmer på partier som Ap, MdG og SV, kanskje fordi høyresiden oppleves som litt døll, halvreligiøs og gammeldags. Sannsynligvis handler det ikke om at markedsøkonomi og globalisering er skremmende, for ungdommer er svært globale og godt orientert om internasjonale merkevarer. Likevel er det nok få som ser sammenhengen mellom internasjonale varer og markedsøkonomi, og enda færre som mener at økonomi trumfer kampen for et mer moderne verdensbilde.
Høyrepartiene har et ansvar i å gjøre seg selv aktuelle ovenfor unge velgere, og bør begynne å prioritere denne velgergruppa over eldre mennesker som forventer at de borgerlige fører en konservativ politikk med kristelige undertoner.
Dagens unge er tross alt morgendagens borgere, og de som skal overta makta om 20-30 år.
