Debatten har rast om Tusenfryds nå kansellerte ekspresspass, både her, her og her i Liberaleren, og andre mindre prominente steder. Egalitære nordmenn tar ikke lett på selv den minste mulighet for bemidlede til å snike i køen. Til og med i sammenhenger der det er et utvetydig gode for folk i begge køer, som i helsekøer der privat avlastning faktisk avhjelper situasjonen i saktekøen, er kritikken høylydt.
De egalitære ideal står sterkt i kongeriket.
Som god liberaler mener jeg naturligvis at en privat park kan gjøre som den vil, også kan jeg i tur mene hva jeg vil om det i mitt eget hode. Og der inne tar emosjonene over – jeg liker det ikke all verdens. Det bor en egalitær nordmann langt inne i en ytre sett konsekvent du-er-din-egen-lykkes-smed-fyr også.
Det hele minnet meg om en situasjon for mange år siden. Jeg var med venner i fornøyelsesparken Cedar Point, Ohio, og hadde funnet det ultimate adrenalinrushet for meg. Den bar navnet Millennium Force, en gang verdens tøffeste berg-og-dal-bane i følge en haug med rangeringer. Det ble tidlig klart at den måtte oppleves mer enn én gang, og jeg og mitt kjøpesterke reisefølge med kontoen full av sosialdemokratiske feriepenger hadde anskaffet ekspresspass for dette formål. For min del var det med en litt ubehagelig smak i munnen – jeg så ikke frem til blikkene fra folk henvist til den timelange sneglekøen. Men, på den realistiske siden, det følte behovet for å ta Millennium Force flere ganger uten å stå ute i solsteiken i timesvis var større enn de egalitære driftene i denne lille bjørnen.
Hva er vel litt moralsk ubehag mot mye mer adrenalinrush?
Ekspresskø føles greit så lenge man kan bevege seg raskt forbi alle de ulykksalige på andre siden av gjerdet, men selv ekspresskøer er faktisk køer. Og køer står tid om annen ubehagelig stille. Etter å ha passert noen hundre meter uvaskede masser i godt nok tempo til ikke å høre kommentarene deres, ble også vi til sist fanget i en liten propp av bemidlede rett før inngangen – akkurat nok til ikke å kunne unnslippe ukomfortabel kontakt over klasseskillegjerdet.
En liten gutt på sju-åtte år med en god times ansiennitet i fattigkøen hadde sett oss, og henvendte seg til sin far med samme tanker jeg gikk og slet med, der på riktig side av gjerdet:
–«Pappa! Se, de sniker i køen! Kan vi også snike? Hvorfor kan de snike og ikke vi?»
Som god nordmann både forventet og fortjente jeg et sarkastisk svar fra far til sønn, der de forvokste barna på andre siden av gjerdet som hadde kjøpt seg frem i køen på bekostning av barnefamilier med små barn, fikk det glatte lag fra ubemidlet og køtrett hold: ‘De tror vel de er bedre enn oss, og penger er alt her i livet‘, eller noe slikt. Jeg var mentalt forberedt på å smile ubekvemt unnskyldende tilbake til en forurettet barnefar, men fikk i stedet et middelstort kultursjokk på en svært liten arena:
-«De kan kjøpe seg frem fordi de har jobbet hardt og har råd til det. Hvis du jobber hardt når du blir stor, kan du også gjøre det.».
Også, til alt overmål, smilte faren unnskyldende til oss i det vår kø løste seg opp og sendte oss videre frem og etterlot far og sønn i solsteiken.
Mildt månebedotten ble neste tur på Millennium Force preget av filosofering over hvilken kultur som gir barn best utgangspunkt for et vellykket voksenliv.
Jeg vet om en ung amerikaner jeg tror vil klare seg fint.
