I gårsdagens Aftenposten skrev Cecilie Hellestveit en artikkel om at Tusenfryd innføring, der det nå er mulig å betale seg forbi andre i kø. En slags fornøyelsesparkenes fast track-ordning. Artikkelen ble ikke uventet diskutert opp og ned på sosiale medier. Det trykker på noen knapper hos oss, når systemer lages slik at barn med bemidlede foreldre får fordeler, i det som ellers bare skulle være lek og moro.
Samme dato hos samme avis, fortalte Nina Sandberg om sin eldre mor, som – pussig nok – også måtte stå i kø og dets problemer. Sandbergs 78 år gamle mor satt flere timer i telefonkø hos Skatteetaten, i et forsøk på å oppgi noen opplysninger de hadde bedt om. På Skatteetatens nettsted, kan man oppgi disse opplysningene selv, men det er vanskelig når man mangler digital kompetanse.
Sandbergs viser videre til Kompetanse Norge, som har satt fokus på kjernen av problemet – nemlig manglende digital kompetanse hos 600 000 i befolkninga, hvorav mange av de tilhører den eldre garde. Hun bruker dette til å underbygge synspunktet sitt om at Skatteetaten og offentlig sektor bør gå foran, med løsninger tilpasset innbyggerne. Det er selvsagt et edelt mål å ville hjelpe dem, og ikke mange vil være uenig i det.
Spørsmålet er hvordan man lar det forbli med pene lovnader. Å øke servicen og dytte kostnadene for det over på skattebetalerne, virker problematisk, all den tid det er mange av de skattebetalerne som er teknologisk kompetente nok til å ikke måtte trenge den hjelpa. Finnes det bedre løsninger?
Den enes død, den annens brød, heter et ordtak seg. Er det bare jeg som ser at den enes problem er den andres løsning? Innføringen av et betalingssystem hos Skatteetaten, hadde neppe vært en så særlig dum idé.
I Hellestveits artikkel om Tusenfryd, er det forståelig at et betalingssystem ikke er ønskelig. Det er ikke slik at køens lengde forkortes av at noen får betale seg framover i den. Lengden på køen blir det den er, mens noen får gå foran. Det er heller ikke slik at barna som står i den, fører til adferdsendring hos barna. Barna har ingen måte å reagere positivt eller negativt på et system som krever penga til foreldra deres. I den grad å betale seg forbi kø på Tusenfryd har nytte som system, er det nyttig fordi Tusenfryd tjener mer penger. Dersom det er mer penger Tusenfryd trenger for å drifte stedet, synes det som om flere av de potensielle kundene deres mener de kunne vært krevd inn på andre vis.
Hos Skatteetaten, stiller saken seg annerledes. Hvis Skatteetaten hadde solgt raskere, mer eller på andre måter bedre service til de med ekstra behov for det, kunne de så brukt disse penga til å finansiere bedre og mer effektiv service for resten. Dessuten virker det adferdsregulerende for noen å måtte betale for seg. Dagens system insentiverer at mange eldre velger å forbli inkompetente på data. Hvis det i stedet hadde kostet dem penger å være inkompetente, ville vi kanskje sett en endring på den fronten.
Slutt å insentiver inkompetanse. Hvis folk insentiveres til å hjelpe seg selv, går det også i strupen på problemet som Sandberg uroliger seg for, nemlig det digitale utenforskapet. Ta problemene ved kjernen.
Innfør muligheten til å betale seg forbi kø i byråkratiet til offentlige etater. Ikke på Tusenfryd.
