Stortinget skal 1. juni behandle en rekke grunnlovsforslag, deriblant om stemmerett. Det er stemmerettsalderen som er forslaget som får den store oppmerksomheten i mediene og samfunnsdebatten. Denne gangen er det imidlertid også andre forslag til behandling. I den forbindelse er det begått noe som kan klassifiseres som en grov saksbehandlingsfeil. Vedtar Stortinget grunnlovsendring uten videre basert på dette, vil det være grunn til å si at det er enda grovere.
Militær straffelov i glemselen
Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har avgitt innstilling om grunnlovsforslag fra valglovutvalget.
Da jeg tok kontakt per telefon med komitéen ved dens sekretær Thomas Dam 19. april, stilte jeg meg undrende til at Stortinget skulle behandle grunnlovsforslag fra valglovutvalget før departementet hadde ferdigbehandlet valglovutvalgets utredning, NOU 2020: 6 (Frie og hemmelige valg), med høringsuttalelser og kommet med et dokument til Stortinget. Komitésekretær Dam kunne fortelle meg at bakgrunnen var at man ønsket å behandle grunnlovsforslag før departementet kom med lovforslag som var avhengig av eventuelle grunnlovsendringer. Jeg anså da den vurderingen som rimelig.
Dam forsikret meg om at komitéen orienterte seg bredt gjennom blant annet kontakt med departementet og folkemøter i Bergen, Trondhjem og Tromsø. Han kunne også fortelle at komitéen ønsket å ha noe tilsvarende i Oslo. Det ble det aldri noe av, noe som også var i tråd med antydninger jeg fikk fra Dam i en senere telefonsamtale 10. mai.
Det denne saken konkret gjelder, er grunnlovshjemmelen for å idømme tap av stemmerett for straffbare handlinger.
Det vesentlige punktet her er militær straffelov, mer spesifikt dens § 20, som lyder:
Den som dømmes for overtredelse av krigsartiklene, kan idømmes tap av stemmerett i offentlige anliggender for en tid av inntil 10 år. For øvrig får reglene om rettighetstap i straffeloven § 56 tilsvarende anvendelse.
Den relevante grunnlovsbestemmelsen er § 53, bokstav a:
[Stemmerett tapes] ved domfellelse for straffbare handlinger, i overensstemmelse med hva som bestemmes i lov om dette
Valglovutvalget skrev om denne grunnlovshjemmelen i sin utredning (underkapittel 11.5.5) blant annet:
Straffeloven inneholder ikke lenger noen bestemmelse om å kunne fradømme en person stemmeretten. Bestemmelsen ble opphevet i forbindelse med straffeloven av 2005.
Eksperter begår feil
Det er ikke noe direkte feil i det utvalget skriver, men militær straffelov, som benytter seg av grunnlovshjemmelen, er ikke omtalt i det hele tatt. Jeg skal ikke spekulere i hva som er årsaken til utelatelsen, men minner om at eksperter også kan begå feil. Derfor har man blant annet høringsrunder for offentlige utredninger, der hvem som helst ikke bare kan gi uttrykk for uenighet, men også påpeke feil.
Valglovutvalget kan kanskje unnskylde seg med at det kunne tro at krig var noe som hørte hjemme i fortiden. Joda, krig var også et fenomen da utredningen ble utarbeidet, men nå har vi en ganske annen situasjon. Allikevel hadde valglovutvalget flere juridiske eksperter som medlemmer. I tillegg var et av de partitilknyttede medlemmene av utvalget (18 medlemmer totalt, ni fra partier og ni eksperter) en juridisk ekspert, Sofie Høgestøl fra Venstre. Hun skal være spesialisert innenfor strafferett. Allikevel klarte utvalget å ignorere militær straffelov, som altså åpner for å idømme tap av stemmerett.
Komitéen skriver i sin innstilling:
Komiteen merker seg at det i Dokument 12:11 på bakgrunn av et samlet valglovutvalg foreslås å oppheve § 53 som gir adgang til å fastsette særlige regler om at stemmeretten kan tapes ved domfellelse for straffbare forhold. Opphevelsen begrunnes i at det i dag ikke er fastsatt noen bestemmelse med hjemmel i dette. Det synes heller ikke som aktuelt å fastsette slike bestemmelser, og komiteen slutter seg derfor til at innholdet i gjeldende § 53 oppheves.
Stortingskomitéen har ikke unnskyldningen at den kunne tro at krig hører hjemme i fortiden. Minst én høringsuttalelse, dvs. min egen, har påpekt utvalgets feil. Konstitusjonskomitéen har også fått utvalgets utelatelse av militær straffelov påpekt i media (av denne skribent), og en orientering om omtalen ble sendt (av denne skribent) til komitéens offisielle epostadresse i overkant av en uke før innstillingen ble avgitt.
Grundig behandling?
Riktignok ble ikke selve feilen påpekt i orienteringen, noe man kan innvende at er en så vesentlig opplysning at den burde vært det. Men det er neppe så mye medieomtale av komitéens behandling av grunnlovsforslag at dens medlemmer eller sekretærer/rådgivere ikke kan lese den medieomtalen som faktisk kommer. Komitéen har også en jurist som formann. Allikevel klarer komitéen å påstå at grunnlovshjemmelen ikke er i bruk. Grunnlovsforslagene blir visst ikke så grundig behandlet som komitésekretæren vil ha det til.
Stortingskomitéens feil kan sies å være mer alvorlig enn utvalgets. Utvalget viste bare til at straffeloven, og da menes den alminnelige/sivile straffelov, ikke benyttet seg av hjemmelen, og sa overhodet ikke noe om militær straffelov. Dette er alvorlig nok for et offentlig utvalg som vurderer stemmerettsbestemmelser. Komitéen generaliserer og påstår at hjemmelen ikke er i bruk, noe som er direkte feil.
Hvis du trodde at grunnlovsforslag i Norge får grundig og forsvarlig behandling, bør du muligens revurdere det.
Grunnlaget bør være riktig
Det er selvfølgelig en ærlig sak å mene at det ikke bør være adgang til å idømme tap av stemmerett for straffbare handlinger, uansett hvor alvorlige handlingene er. Jeg er saklig uenig i det ståstedet, noe jeg har gitt uttrykk for både i høringsuttalelse og meningsytringer i media. Stortingsrepresentant Carl I. Hagen, som Fremskrittspartiets medlem i konstitusjonskomitéen, synes å være på linje med meg der i en mindretallsmerknad.
Grunnlovsendringer bør imidertid skje på riktig faktagrunnlag. Hvem som helst kan komme med høringsuttalelser. Man kan dog neppe regne med å bli tillagt særlig vekt hvis man uttaler seg kun som vanlig borger.
Men vi får høre at alt av høringsuttalelser blir lest. Hvis det er slik at komitéen har orientert seg bredt og blant annet kommunisert med departementet, bør vesentlige feil være blitt kommunisert til komitéen. Man kan spørre seg om alt virkelig blir lest, og om det er noe poeng for vanlige borgere å levere høringsuttalelser. Noen høringsrunder har i det seneste resultert i opptil tusenvis av høringsuttalelser fra vanlige borgere. Det er lagt ut 113 høringsuttalelser til denne NOU’en, hvorav kun et fåtall fra privatpersoner.
Stortinget bør rette denne saksbehandlingsfeilen. En måte å gjøre det på er utsette saken, f.eks. til høsten. Da kan man puste og finne ut hva man skal gjøre med det, istedenfor å finne en hasteløsning nå, eventuelt ignorere saksbehandlingsfeilen.
