Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1995.
Påstanden om at kapitalismen, markedet og liberalismen undergraver det menneskelige fellesskapet og leder til uro, ustabilitet og atomistiske individer i stadig kamp mot hverandre er ikke ny. Helt fra Edmund Burke har dette vært sentralt i konservatismens kritikk av liberalismen og de store samfunnsendringer den alltid har ført med seg. Etter at markedet har seiret som overlegen økonomisk organisasjonsform, vil den kommunitaristiske kritikken av liberalismen fremstå som stadig mer sentral.
Etter kommunismens fall er det ikke lenger omstridt at kapitalismen er en overlegen økonomisk organisasjonsform, selv om det vil ta flere tiår før den radikale utvidelse av konkurranse og privat eie som denne innsikten fører til, fullt ut vil være realisert. Den liberale orden kan derfor ikke lenger angripes på økonomisk grunnlag. Ved siden av den grønne kritikken av kapitalismen, som kan kobles sammen med dype mystistiske strømninger både innenfor og utenfor den etablerte religionen, gjenstår dermed to betydelige konfliktlinjer. Den ene er den tradisjonelle sosialdemokratiske – kampen om fordelingen av kapitalismens frukter. Selv om man ikke skal undervurdere appellen i misunnelse, er det moralske og økonomiske grunnlaget for en radikal omfordelingspolitikk skjørt. Oppfatningen om at likhet i resultater er rettferdig står fremdeles sterkt i Norge og mange europeiske land. Ettersom vi (forhåpentligvis) overtar stadig mer av amerikansk verdisyn, vil vi trolig også oppleve økt aksept for at ulikheter både er rettferdig og ønskelig. Sosialøkonomene har slått ganske entydig fast at offentlig omfordelingspolitikk har betydelige negative virkninger på veksten i samfunnskaken. Produksjonskreftenes økende geografiske mobilitet medfører også stadig sterkere begrensninger på mulighetene til å drive omfordelingspolitikk.
Flukten fra friheten
Dette indikerer at kravet om fellesskap, stabilitet og tilhørighet vil bli en stadig mer sentral utfordring for liberalismen. Det store og aksellererende mangfold i moderne liberale samfunn mobiliserer nå motkrefter. I tradisjonelle samfunn tilhørte alle mennesker automatisk en eller flere grupper – familien, nabolaget, klassen, nasjonen. Det er et av det moderne liberale samfunns store fortjenester at denne automatiske gruppeplasseringen nå er erstattet av et langt større valg av hvilken gruppe man selv vil tilhøre. Denne muligheten til å realisere og definere seg selv er imidlertid også skremmende for mange, og rosenrøde forestillinger om hvor fint man hadde det da alle var bønder og underlagt sterk sosial kontroll, er lett å finne.
Internasjonalt er kravet om fellesskap særlig sentralt i Tony Blairs modernisering av det britiske arbeiderpartiet. Blair er tydelig inspirert av kommunitaristene. Dette gjelder også Bill Clinton, men han får ikke helt sving på det (ikke dette heller). Storbritannia er i et ideologisk vakum, der de vage kommunitaristiske ideene kan ha appell. USA gjennomgår en sterk anti-statlig ideologisering som overkjører Clintons forsøk på nyorientering. I USA får staten i mye større grad skylden for det mange ser på som råte i samfunnet: Familiens reduserte rolle, kriminalitet, avhengighet av sosial stønad.
Kommunitarismen er imidlertid ikke noe utpreget venstre-fenomen, snarere tvert imot. Linjene tilbake til konservatismen er klare, og det er blant konservative at denne tenkningen har sterkest grobunn. Venstre-orienterte vil fort finne at dens sterke moralisme og tradisjonalisme kommer i konflikt med f.eks. feminismen og kulturelt mangfold. Liberalister kan finne noe av verdi hos de kommunitaristene, som Amitai Etzioni, som markedsfører det sivile samfunn som et alternativ til staten. Så snart kommunitarismen går over til å bruke staten til sitt formål, oppstår dype konflikter med liberalismen.
Norge
Utenfor Kristelig Folkeparti og Senterpartiet er ikke lengselen etter sterkere sosial kontroll og samhørighet foreløpig særlig fremtredende i Norge. Dette kan imidlertid raskt endre seg. Arbeiderpartiet er smertelig klar over at arbeiderbevegelsen som bred sosial bevegelse er død, og at det er grenser for hvor store oppgaver staten kan overta når de sosiale nettverk svikter. De trenger derfor et alternativ til at markedet skal dekke disse behovene. Rune Gerhardsens nymoralisme er et utslag av dette. Høyre er i et ideologisk vakum, og kommunitarismen er et naturlig tilfluktsted for konservative. Kristin Clemet er svært opptatt av det sivile samfunn. I Fremskrittspartiet er fokus nå endret radikalt fra økonomisk liberalisme til gruppefellesskapet i Nasjonen og Norsk Kultur (les rase).
Anti-liberalere
Som Barry MacLeod-Cullinane påpeker i sin artikkel om John Grays kommunitarisme annet sted i bladet, er det ofte vanskelig å få tak i de politiske implikasjonene av disse ideene. Mange kommunitarister, særlig den mest kjente av dem alle, professor Amitai Etzioni, viker tilbake for å utfordre liberale grunnprinsipper. Resultatet blir en ganske tannløs appell om å være snille med hverandre. Disse myke kommunitaristene mener å finne feil og mangler med den liberale orden, men har få alternativer å vise til. Det finnes imidlertid også en hardere skole, som er i åpen konflikt med liberalismen. De viktigste navn innen denne gruppen er Michael Sandel (Liberalism and the Limits of Justice), Charles Taylor (Sources of the Self), Christopher Lasch (The True and Only Heaven; Progress and its Critics) og Alasdair MacIntyre (After Virtue).
Disse hevder at den vestlige sivilisasjonen har feilet, og at liberale ideer har skylden. Liberalismen tar grunnleggende feil ved å hevde at mennesket først og fremst søker autonomi og selvråderett. Nei, det viktigste er å ha en fast plass i samfunnet. Ved å hylle individet og underlegge samfunnet dets innbildte behov, bryter liberal tenkning opp de bånd som holder samfunnet sammen, og gjør det dermed umulig å oppfylle menneskets virkelige behov.
Kommunitaristene gjentar også en vanlig anklage mot liberalismen, at den skal være ensidig fokusert på menneskets som økonomisk vesen. Dette er ikke bare en gal beskrivelse av menneskets sanne vesen, men oppmuntrer også sosialt skadelig oppførsel. Mennesket higer ikke bare etter å vite sin plass i samfunnet, men også etter stabilitet, autoritet og sikkerhet. Liberalismen undergraver alle disse verdiene, ved å sette spørsmålstegn ved alt. Ingenting er hellig for liberalismen. Da opplysningstiden drepte troen, forsvant samtidig alt håp om en fast forankret moral. Liberalere utfordrer autoritet, og baserer seg på rasjonalitet og vitenskap, som hevder at all viten er foreløpig og usikker.
Frivillighet og tvil
Professor Stephen Holmes ved Chicago-universitetet har gått den kommunitaristiske kritikken av liberalismen nærmere etter i sømmene, og gir sitt svar i The Anatomy of Antiliberalism. Han viser at påstanden om at liberalismen ikke har noen plass for fellesskapet er helt feilaktig. Når liberalere fra John Locke og fremover har operert med en sosial kontrakt, der individet i utgangspunktet er alene, har dette aldri vært ment som en realistisk beskrivelse av mennesket, men som en pedagogisk måte å begrunne at autoritet stammer fra de styrtes samtykke. Liberalere er svært opptatt av hvilke regler som skal gjelde for forholdet mellom individet og fellesskapet, særlig hvordan mest mulig av samhandlingen skal kunne foregå i frivillighet. Frihet til å velge og realisere egne verdier og mål har egenverdi for liberalisten. At frivillighet gjennom markedstransaksjoner også fremmer økonomisk effektivitet og dermed gir flere materielle goder er en ekstra fordel, men ikke den viktigste begrunnelsen for friheten. Liberalere har heller ikke gjort vitenskapen til en religion. (Holmes raljerer over hvorfor kommunitarister som lovpriser blind tro i så fall skulle ha noe problem med dette). Tvert imot, opplysningstiden understrekte grensene for rasjonalitet og viten. Det var nettopp derfor at det var så viktig med debatt og avvikende meninger, fordi man på denne måten kunne utvide sin viten. Liberalismen preker ydmykhet overfor livets mysterier. Usikker viten er enda en grunn til å unnlate å påtvinge andre sitt syn.
Nasjonalt fellesskap
Holmes påpeker at kommunitaristenes kritikk av liberalismen er den samme som den som finnes hos Joseph de Maistre, en reaksjonær som regnes som en forløper for fascismen og hos den fascistiske filosofen og aktivisten Carl Schmitt. Forskjellen på dagens kommunitarister og disse antiliberalerne er at de første ikke våger å trekke politiske konklusjoner av sine teorier. De liberale friheter som hevdes å ha skylden for samfunnets forråtnelse, får bestå.
Imidlertid finnes det i dag sterke politiske strømninger som er villige til å begrense de liberale friheter. Det fokuseres særlig på det som synes å være det mest potente fellesskapet, nemlig nasjonen.
I USA og i mange europeiske land er motstanden mot innvandring og etnisk mangfold økende. Mens mange forsøker å kamuflere fremmedfientlige holdninger bak økonomiske argumenter, er det unødvendig å skrape særlig grundig i lakken før redselen for de fremmede, de som ikke kan tilhøre vårt fellesskap, fremstår som en dominerende motivasjon.
Også i Norge har vi sett tendenser til voksende nasjonalisme, både i forbindelse med EU-avstemningen og OL på Lillehammer, og den sterke fremmedfientlighet som meningsmålinger har bekreftet. I september kommer Fremskrittspartiet til å stille til valg på en profil som er den mest fremmedfientlige og nasjonalistiske noe betydelig norsk parti har anvendt siden Nasjonal Samling.
Det er fristende å se på nasjonal identitet som et behov som bør søkes oppfyllt på minst mulig skadelig måte. Idretten har av mange blitt fremhevet som en slik «snill» nasjonalistisk sikkerhetsventil. Erfaringene fra Lillehammer, der spørreundersøkelser før og etter viste en markert økning i fremmedfientlighet, nasjonal selvforherligelse og negative holdninger overfor utlandet, gir grunn til ettertanke.
Frihandel
En annen gammel antiliberal kjenning er også i vekst, nemlig angrepet på frihandelen. Det er skremmende at en kommunitarist som John Gray, som var med på å berede den intellektuelle grunnen for Margaret Thatcher, nå angriper frihandelen fordi den gjennom uregulert handel visstnok skal ødelegge nasjonale fellesskap. Dette er også et sentralt punkt for Sir James Goldsmith, en britisk-fransk rikmann som tidligere sponset en rekke organisasjoner på britisk høyreside og også har endel av æren for Thatchers seire. Han har gjennom sin bok The Trap gitt den populistiske kommunitarismen et manifest. (Boken er forøvrig distribuert til alle norske stortingsrepresentanter – Senterpartiet vil sikkert ta den flittig i bruk).
Frivillige fellesskap
For liberalister er kommunitarismen en utfordring. Vi må klare å tilbakevise at liberalismen virker ødeleggende på menneskelige fellesskap, selv om vi åpent skal erkjenne og være stolte av at den undergraver tvungne fellesskap, og fremmer frivillige fellesskap. Liberalister må også erkjenne at markedet ikke er nok, men at det trengs en tredje sektor som ikke er basert på (en snever definisjon av) egeninteresse. Dette er imidlertid et supplement til markedet, og et supplement som skal erstatte behovet for statlig inngripen. Denne tredje sektor skal ikke drives ved hjelp av offentlige penger. Selv om de som deltar i den tredje sektor gjerne kan ha sterke moralske overbevisninger som de forsøker å overbevise andre om, skal ikke lovverket benyttes til å undertrykke verdisyn som ikke deles av flertallet.
Hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1995
