På 17. mai skrev Klaus Jakobsen kritisk om dagen og i går skrev Lars Jøran Nordberg positivt om dagen. Jeg har lyst til å få frem et annet poeng.
Vi mennesker er forskjellige. Det som noen liker, er det andre misliker. Det som noen ikke har noe forhold til, er det andre som anser som svært viktig. Det er viktig å respektere denne forskjellen slik jeg tidligere har skrevet om nyttårsfeiring i min artikkel Nyttårsraketter og respekt for andre mennesker.
17. mai handler litt om det samme. Jeg personlig feirer ikke 17. mai (i særlig stor grad). Det er dagen for barn og stupfyll. Jeg har ikke barn og drikker ikke alkohol. Det er imidlertid også tiden for koselige sammenkomster for familie og venner.
Det jeg merker meg er at svært mange mennesker koser seg skikkelig med dagen. Det er ikke en detalj. Det er svært viktig. Menneskers glede er en grunnleggende del av et vellykket samfunn. Jeg gleder meg virkelig over at andre mennesker får glede av andre ting enn jeg selv gjør.
Dette er et viktig poeng for liberalere. Vi finner ikke bare toleranse i at mennesker liker andre ting enn oss selv. Toleranse 2.0 handler om at man gleder seg med dem. Vi mennesker lever ikke atskilte liv, vi lever i den samme verden.
Selvsagt går det grenser for hvilken glede man skal finne seg i. Handlinger som går ut over andre, bør man ta avstand fra, selv om noen liker dem. Selvsagt. 17. mai er imidlertid ikke en slik dag. Det er mer snakk om mangfold enn om snever nasjonalisme. Det er i tillegg en nasjonalisme som i år brukes til å ta avstand fra Russlands forkastelige angrep på Ukraina. Det er positivt.
Selv markerte jeg dagen med ferskenjuice på et sted i Malaga uten alkoholservering og med en stor is i rødt, gulhvitt og rosa. Jordbær, mango og kirsebær.
