Dette innlegget kommer til å provosere folk. Spesielt folk som er over snittet glad i Norge og nordmenn. Fordi jeg er en gnagende, aldrende finnmarking, så gir jeg faen i hva folk tenker om det. Menn blir jo gretne gamle gubber uansett med årene!
Jeg er en elsker av frihet. Jeg forsøker å lære mine barn at hat er et sterkt ord. Det er gjerne for sterkt for en inkluderende liberalist som meg selv. Dog er nasjonalisme, eller nativisme, noe av det misliker sterkest her i livet. Muligens så sterkt at det er det nærmeste jeg kommer hat. Det er fordi nasjonalismen ofte ligger og bader i brunt brakkvann.
Krigen i Ukraina har skapt dype globale sår, på alle mulige vis. Den har så klart demonstrert for meg at vi behøver mer samhold og dialog i verden, ikke mer splittelse.
17. mai-feiringen har for meg alltid vært problematisk, selv som liten guttunge var dagen feil for meg. Ikke fordi jeg spilte i korps og måtte spille til flagget, uten publikum. Ingen er så tidlige oppe i en bygd i Finnmark etter 16. mai. En nasjonal markering som 17. mai har for min del alltid føltes mer splittende enn samlende.
Ikke fordi jeg har mer finsk enn norsk blod og dna, men fordi jeg alltid har fått følelsen av at Norge er for nordmenn ved hver feiring. Denne følelsen blir bare sterkere og sterkere for hver nasjonaldag som går. Og som sagt, jeg er jo en gammel gretten gubbe nå så det har jo blitt noen feiringer nå…
Hadde det ikke vært for at jeg er trebarnsfar og har vært i pappa i 22 år, hadde jeg aldri i verden feiret noen 17. mai på egenhånd. Men, jeg forstår feiringen for våre barn. Jeg forstår gleden denne dagen har for barn. De kan spise is, pølse og kake så mye de bare hæler! Champagnefrokosten får vi vel håpe er forbeholdt de mer tilårskomne barna. For min del ser jeg frem til min yngste er voksen nok til at også jeg kan gi blaffen i stille opp på «Hurra! Hurra! Hurra!» Bare 2922 dager igjen. Jeg lengter til den dagen!
Ja, jeg forstår også feiring av frihet, grunnlov og alt vi skal feire på 17. mai. Samtidig, som globalist søker jeg fred, frihet og frivillighet for hele verden. Feiring av én nasjon i den sammenheng blir for meg ekskluderende, og jeg hater ekskludering. Jeg elsker derimot inkludering!
Hvorfor ikke finne en ny «nasjonaldag»? En dag for inkludering. En dag hvor alle verdens flagg er velkommen!
Jeg leser sjokkerende nok at ukrainske barn ikke skal få ha med seg det ukrainske flagget i 17. mai–toget i år. Jeg håper inderlig det bare er en spøk, og oppfordrer gjerne til sivil ulydighet på området! Her har de flyktet fra en krig så elendig at vi ikke klarer å sette oss inn i situasjonen, i vårt moderne «inkluderende» samfunn.
Vi kunne skapt en felles global feiring av fred, frihet og demokrati, det hadde vært en dag jeg hadde stilt opp på med glede, men frem til da får jeg bare gratulere alle med pølse-is-kake og champagne-dagen!
Edit: Min «kjærlighet» til denne dagen ble ikke bedre av nok en stressende 17. mai opplevelse! Meldingen fra skolen sa oppmøte senest 09.20 ved sykehjemmet. Jeg var der med min datter 09.15 og toget var long gone! Så, da ble det kjøring mellom folkemengder og enorme bilkøer, men etter langt om lenge fant vi endelig toget igjen. Heldigvis har jeg Liverpool match å se frem til i kveld, god feiring folkens!
