For å unngå at vi tar feil, ender vi opp med at feilene våre forblir, er det et ordtak som sier. De fleste av oss ender opp med å hoppe til Google eller en annen lignende søkemotor når vi skal sjekke noe opp eller lurer på noe. Google gir deg massevis av resultater. Problemet med Google og lignende, når vi ikke har ekspertise innenfor et fagfelt, er at vi har en redusert evne til å skille mellom feilinformasjon og korrekt informasjon.
Det blir som å hoppe uti den dype enden av bassenget uten å egentlig ha lært å svømme. Vi trenger noe å holde fast i, noe som gjør at vi ikke svelger vann, og noe å holde oss flytende. Et tau, en badering, snorkel, en armring. Noe!
Forskere bruker vitenskapelige databaser. Disse filtrerer bort mye unødvendig vi finner på andre deler av internett. Avanserte søkeverktøy hvor forskning publiseres for akademia og lagres for framtida på disse databasene. NTNU har en liste med flere av de her.
Jeg bruker Google Scholar som søkemotor for artikler. Det virker på meg å være en av de enkleste og beste å bruke, og som jeg kommer til å si mest om i denne artikkelen, men man står selvsagt fritt til å bruke en annen.
Nasjonalbiblioteket er for øvrig et eksempel på en database som også er nyttig. Der finner du bøker, tidsskrifter, aviser og småtrykk utgitt i Norge gjennom tidene, i tillegg til det som finnes av kart, film, musikk, tv- og radiosendinger, private arkiver og så videre.
Hvordan bruke Google Scholar
Google Scholar ser ut som den vanlige søkemotoren til Google. En av fordelene med Google Scholar, er at den gir deg de fagfellevurderte artikler på toppen. Dessuten kommer artikler som har blitt sitert av andre forskere, lengre opp på lista.
I tillegg er designet intuitivt forståelig. Tittelen på artikkelen er tydelig, navnene er under tittelen, det samme med hvilket tidsskrift den er utgitt av og hvilket år den er utgitt, og de første setningene fra «Abstract» (altså oppsummeringen av en studie, som alle studier har) er synlig. Disse vil ofte spesifisere hva slags type studie det er. Hvorvidt det er en mekanisk studie (typisk in vitro-studie), observasjonsstudie eller en klinisk studie, eventuelt en metastudie eller kunnskapsoppsummering.
På venstresiden kan du også gjøre innstillinger på søket ditt, som for eksempel tidsrommet du vil søke i.
Over er et eksempel. Her er det selvsagt viktig å gjøre søkene sine mer spesifikke for å få bedre resultater. Et tips: Vi mennesker har et bekreftelsesbias (confirmation bias) for det vi allerede tror på. Lag derfor gjerne en liste med stikkord du vil søke på, før du søker på dem. Du vil selvsagt utvide søket ditt med flere og andre ord i søkene etterhvert som du undersøker noe, men forsøk å ikke søk etter kun det som vil peke deg i retning av det du allerede mener.
Legg merke til at det er lenker på høyresiden av mange av artiklene. Dette er lenker som tar deg direkte til artikkelen. Ikke alle søkeresultatene i kolonnene med tekst tar deg direkte til studien eller artikkelen, men i stedet til et tidsskrift eller universitetssiden, hvor artikkelen typisk er låst bak betalingsmur.
En annen nyttig funksjon, er «Cite»-funksjonen. Hvis du trykker på den, får du opp en ferdiggenerert kildehenvisning, som du bare kan kopiere og lime inn i en referanseliste eller bibliografi.
Du har også en «Save»-funksjon. «Save»-funksjonen lagrer en lenke på en leseliste på «My library», som du finner ganske synlig på høyreside oppi hjørnet av siden.
En åpen verden full av kunnskap
The tale of how one researcher has made nearly every scientific paper ever published available for free to anyone, anywhere in the world.
Simon Oxenham
Google Scholar er ganske god på å finne søkeresultater som er gratis å åpne. Men noen ganger hender det at akademiske artikler er låst bak betalingsmur likevel. Tidsskrifter som fortsetter å belaste leserne skyhøye priser for å se hva de publiserer.
En løsning, er å bruke Sci-Hub. Alexandra Elbakyan er av noen blitt kalt «the Robin Hood of Science.» Hun gjorde nesten alle publiserte vitenskapelige artikler tilgjengelig gratis for alle med en nettilkobling. I 2016 ble hun utnevnt av tidsskriftet Nature som en av de ti mest betydningsfulle innen vitenskap. Historien om Alexandra starter med henne som frustrert student i Kasakhstan, uten tilgang til de vitenskapelige papirene hun trengte for forskninga si. Når hun så fant ut hvordan hun skulle omgå alle betalingsmurene, startet hun et nettsted sci-hub.st.
Flere og flere tidsskriftutgivere slutter seg heldigvis også til «open access»-bevegelsen for å gi fri tilgang (sjekk ut denne grafen for å se trenden) til forskninga deres. Siden mange studier er fullt ut skattebetalerfinansierte, gir det kanskje mening at allmennheten skal ha tilgang til disse forskningsresultatene? Hvorfor skal man betale en gang til for tilgangen til noe man tidligere har betalt for produksjonen av?
